Klassekampen.no
Mandag 9. oktober 2017
Rider igjen: Enslaved viser med «E» at de er på toppen av sin karriere.
Foroverlente fem

Album

Enslaved

«E»

Nuclear Blast/Sony

HHHHHH

Fuglesang og svake skvulp. Dype knirk fra skipsskrog og tauverk. En mannsstemme som roper ut en kommando. Tunge støt fra horn. En vrinskende hest. Et lyrisk gjentakende gitarmønster, effektivt krydret med keyboards. Etter tre minutter er vikingskipet virkelig på vei, der gitarene og rytmeseksjonen hogger stadig skarpere til. Men stadig med rom for det poetiske og det pastorale, som den jazzrock-influerte gitarsoloen rundt seksminuttersmerket. Så strammes skruen en gang til. Sangen blir gneldrete og insisterende, samtidig som ornamentale vokalharmonier kommer til. Svaiende synth-temaer understreker det storslagne i musikken. Og en plutselig bråstopp etter drøyt ti minutter. Hagalaz!

Slik starter «E», et album om norrøn historie, runer og forholdet mellom menneske og natur. Og ikke minst en fortelling om mennesket og seg selv, uavhengig av tid og sted. Omfavn fortiden, gi slipp på fortiden.

«Storm Son» er ikke bare et episk åpningsnummer, men også en understreking av hvor gode musikk-dramatikere Enslaved kan være, 23 år etter debuten med «Vikingligr Veldi». De musikalske virkemidlene skaper et inntrykk av daggryet som bryter opp natten, sjøsprøyten som faller inn over ansiktene til menneskene i båten, og det stigende raseriet i krigerne som er på vei. Det er som å bli fenget av en medrivende historisk roman, og dessuten bli påminnet om hvor viktig meddiktning er i møtet med mange kunstverk. Det er musikk som skyter fart, viser muskler og byr på uventede vendinger. Og samtidig rydder nok av tumleplass for lytterens egen fantasi.

Enslaved er veteraner på den norske metal-scenen, og har etter hvert hele fjorten album under beltet. Det er fryd å høre dem fyre av et arsenal av virkemidler som de har perfeksjonert gjennom årene: ren vokal, forvridd vokal, munkekor og harmonisang. Massive lag av gitarer, hamrende riff-dueller, hakkende strengelek, lyriske solopartier og akustiske hvilepunkter. Og en velberegnet bruk av virkemidler: den sprengte gitarlyden mot slutten av «Axis of the Worlds», det Keith Emerson-aktige orgelet på «Sacred Horse», det effektive bruddet midtveis i «The River’s Mouth», den dype pianoakkorden i «Feathers of Eolh», den forbausende velfungerende saksofonen på «Hiindsiight». Lyden av steilende hester, malmfulle bjeller, kampvillig latter, tettvevde lydtepper og galopperende rytmer. Og selv om «E» garantert kan brukes til å terge vrange naboer, er det også en fryd å lytte til den på øretelefoner, der alle detaljene virkelig kommer til sin rett.

«E» kan vel muligens stadig vekk kalles «vikingmetal», tatt i betraktning utøvernes historie, interessefelt og tematikken som utfolder seg her. Men mest av alt er dette et beist med mange farger. Det ligger en hel del progrock i rillene her, det er melodiøse temaer i aggressive arrangementer – og fremfor alt en følelse av å oppleve et virkelig klassisk rockealbum, der musikerne støtter, utfyller og utfordrer hverandre. Sluttresultatet høres både vitalt og gjennomarbeidet ut.

Samtidig er Enslaved et band som har utviklet seg over lang tid. Gitarist Ivar Bjørnson og bassist Grutle Kjellson har begge vært med siden 1991, mens gitarist Arve Isdal og trommeslager Cato Bekkevold ble vervet for rundt femten år siden. Det sist ankomne medlemmet, Håkon Vinje, har en aktiv rolle på dette albumet, både som en oppfinnsom keyboardist, og som en dyktig vokalpartner til Kjellson.

Enslaved har nok vandret mot et mer progressivt lydbilde, med røtter som kanskje ligger like mye i 70-tallsrocken som i svartmetallen. Enslaved er ikke blant de mest eksperimentelle i sjangeren, og fyrer heller ikke alltid av den aller mest svartsvidde rocken. Men de kan sitt håndverk, har høye kreative ambisjoner og maner frem musikkmagi av beste merke. De har invitert andre gjester til gildet også: Iver Sandøy, Daniel Ma°ge og Einar Kvitrafn Selvik. Den sistnevnte var også samarbeidspartner for Hugsjá-prosjektet. I tillegg gjør Kjetil Møster en strålende opptreden på «Hiindsiight».

We became again / We are once more / We will be again, lyder platens siste linjer, der avslutningssporet starter med en mannsskikkelse som ser seg selv inne i bein-domen. Både tiden, havet og menneskesinnet går i evige bølger. Tekstene er korthogde, men meningsmettede, akkurat som de norrøne historiene og mytene de henter mye av stoffet sitt fra.

«E» viser et band på toppen av sin karriere, samtidig som utgivelsen inngir tro på at dette skipet skal fortsette å utforske ukjente territorier. Ehwaz-runen på coveret og i tittelen betyr opprinnelig «hest», og skal stå for «fremadrettet bevegelse». Det er en så god oppsummering av dette rike, røffe og ruvende albumet som noe.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2017 kl. 10.48

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk