Klassekampen.no
Mandag 9. oktober 2017
Noe står på spill

Album

Sigrid Moldestad

«Vere her»

Grappa/Musikkoperatørene

Jeg måtte lytte mange ganger før det satte seg skikkelig, men nå går jeg rundt og nynner på refrengene. Sigrid Moldestad er ute med skiva «Vere her», ti år etter hennes første soloplate. Den klinger litt annerledes enn tidligere utgivelser, og hun er mer gjennomgående personlig enn jeg kan huske henne.

Sigrid Moldestad har gjort mange fine ting som musiker. I starten var hun først og fremst felespiller, og jeg ble overrasket da hun etter hvert også framsto som sanger like mye som instrumentalist. I dag er det sangen som dominerer, og folkemusikken tar mindre plass enn tidligere. Men jeg må innrømme at jeg alltid lytter etter folkemusikeren Moldestad, og har lenge lagt merke til at den er blitt gradvis vanskeligere å få øye på i lydbildet. Det er selvsagt helt greit, og på mange måter får jeg også følelsen av at det kan være litt befriende for henne å slippe unna folkemusikknåløyet.

Hun har uansett sitt publikum, og etter hvert har hun etablert seg som en musiker med gjenklang langt utover tradisjonelle folkemusikkretser. Det forstår jeg godt, for Moldestad kan forme sine melodier og skrive sine tekster på en måte som gjør henne relevant for mange, samtidig som hun tar vare på sin musikalske integritet.

Men folkemusikken har ikke forduftet helt fra plata «Vere her». Det dukker opp noen detaljer i bandet – i ornamenter og klanger, som røper folkemusikktilhørighet også blant medmusikerne. Som denne gangen teller Sigbjørn Apeland, Anders Bitustøyl, Jørgen Sandvik, Roald Kaldestad, Anders Røine, Kåre Opheim og Anders Hall. Dessuten er både hardingfele, munnharpe og langeleik en del av det akustiske uttrykket. Og plutselig, som lyn fra klar himmel, kliner hun til med en tradisjonell feleslått med navn «Den Heidenske» – fyldig akkompagnert av bandet.

Men altså, Moldestad og bandet spiller først og fremst musikk i et pop-viselandskap, med tekster på norsk. Hun har et utpreget melodiøst utgangspunkt. Det er driv, det er refrenger som setter seg, det er en sanger som er produsert langt fram i lydbildet. Og jeg blir med på det.

Det klinger godt, og samspillet har dessuten noe improvisert over seg. Når jeg lytter, sitter jeg noen ganger og tenker på at en del av samspillet blir til i øyeblikket, og at det er litt tilfeldig at akkurat denne versjonen er blitt resultatet som fester seg til plata. Neste gang, når Moldestad og bandet spiller samme låter fra ulike scener, vil det låte annerledes, tror jeg.

Det er med andre ord tydelig at noe står på spill, og jeg aner et godt samarbeid med produsent Yngve Leidulv Sætre. Men låtene er også små inntrykk fra Sigrid Moldestads fantasi, og hun framstår som en helt spesiell, god historieforteller. Verken tekstene eller melodiene er særlig eksperimentelle, men de er ærlige og viser en komponist med noe på hjertet.

Hun ønsker å si noe om tiden som går, om framtid og om relasjoner. Noen ganger har hun en politisk brodd, som i låta «Ikkje kom og sei», andre ganger blir vi med henne på et inntrykk av høsten eller av regn i Bergen.

Den fineste låta, synes jeg, er «Trappa». Kanskje synger hun hjemtrappa fra hjemstedet til Moldestad – Breim i Sogn og Fjordane? Her er det full klaff med tekst, melodi og samspill.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2017 kl. 10.49

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk