Klassekampen.no
Mandag 9. oktober 2017
Levva livet: Kanadiske Alvvays ble et indiefenomen sist, er bedre nå.
Inn i inderlig indie

Album

Alvvays

«Antisocialites»

Transgressive/Border Music

HHHHHI

Såpass lett at den fort blir en smule undervurdert, nærmest tatt for gitt, som flere andre av årets sterkeste gitarbaserte indieplater for øvrig, fra Waxahatchees fyldige «Out in the Storm» til Girlpools mer avkledde «Powerplant». Dette andre albumet fra Toronto-kvintetten Alvvays kritiseres dessuten for å mangle en «Archie, Marry Me», høydepunktet fra 2014-debuten og sannsynligvis det flotteste låtfrieriet i all totusentalls-indiepop. Og mulig «Antisocialities» kommer uten en ruvende ener, men den kommer jo med så mye annet.

For spill disse 32 minuttene opp mot de 32 minuttene fra tre år tilbake, og det blir tindrende klart at Alvvays har flytta seg som band og ikke minst at Molly Rankin har tatt store steg som låtskriver. Absolutt ikke ved å legge seg tettere på den keltiske folkemusikken hun slekter på – den som gjorde The Rankin Family, med den avdøde faren John i rekkene, til en uventet nittitallshit – men ved å frigjøre seg enda mer fra sjangerkonvensjoner enn sist, riktignok fortsatt trygt plassert under en heller vag indieparaply.

Prøv å sette dem i bås som drømmepop og bandet høres plutselig ut som skranglete postpunk fra Rough Trades tidlige åttitallsskole. Prøv å definere dem som skotsk-inspirerte twee-kids og de flekser med shoegaze-muskler, før de vender mot den skimrende janglepopgitaren som gjerne, men ikke alltid, bor i sangens midte.

Her er det nemlig sangen og hva den faktisk egentlig rommer som avgjør stilistiske valg. Som må være hvorfor den skakke «Plimsoll Punks», med sin «Part Time Punks»-referanse, minner om Television Personalities. Som må være hvorfor Jim Reid-hyllesten «Lollipop (Ode to Jim)» minner om The Jesus and Mary Chain når den virkelig drar seg til i det eksplosivt fengende refrenget.

Uten at de gjør så mye mer enn å «minne om», for de har også utvikla et eget sound av krydra gitar-gitar-Farfisa-bass-trommer. Et sound som på den ene siden er sprudlende varmt, og på den andre henfaller til avdempet melankoli, som i avsluttende «Forget About Life». En empatisk ballade som begynner med en ensom drukningsdrøm og runder av på den sosiale vinfylla og et whoa-oh-oh.

Framført, som vanlig, av Rankin. I en stemme som mikser søtlig med skarp med sløret. Og som plukker opp tråden fra «Archie, Marry Me». Bryllupsreisen er nemlig over, eksemplifisert av det strålende åpningskuttet «In Undertow». «What’s left for you and me?» / I ask that question rhetorically, undrer Rankin midt i en krangel, før hun slår fast at det er no turning back og vi etterlates med postludiet: også de som var forelska mislyktes.

Understreket av «Not My Baby» fire låter senere, der hun prøver å samle seg etter et havarert forhold. Å vokse opp er ikke for pyser, men man kan bli bedre av det.

eirikb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2017 kl. 10.52

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk