Mandag 9. oktober 2017
«Takin Ova»: Forteller historien om norsk hiphop for et bredere tv-publikum. Illustrasjon: Mikael Noguchi/NRK
Hiphop-serie: Er ferske «Takin Ova» historien om en subkulturs triumf, eller dens undergang?
Overtak – eller overtatt?
«Takin Ova» er forbilledlig opptatt av form og estetikk, unngår overdrevet gubbepreik og får fram det unikt mangfoldige uttrykket i norsk rap av i dag.

dokumentar

«Takin Ova»

Regi: Pål Laache

Co-regi: Vegard Larsen

Norsk Fjernsyn/NRK

Om jeg skal våge meg på en rent formmessig definisjon av «hiphop» som også er gyldig innenfor strenge historiske og sosiokulturelle rammer, ville jeg sagt at det handler om å ta de smulene man blir tildelt, og med de enkleste og billigste redskapene (som oftest det brorparten av skaperne innen hiphophistorien har hatt tilgjengelig) skape noe nytt, storslagent og eget ut av dette. Enten det er samplet lyd eller skrift på en offentlig vegg (sprayet med stjålne spraybokser). Dette har samme gyldighet for hvordan norsk rap så tydelig har blitt et redskap for selv å stolt redefinere måten storsamfunnet har påtvunget deg en identitet, enten vi snakker moderne bindestreksidentitet eller den evige norske sentrum/periferi-problematikken.

Det slår meg imidlertid at en slik definisjon også har et uklart definert grenseland mot den ofte utskjelte prosessen man kaller «gentrifikasjon», særlig når de som med hiphopens metoder og redskap skaper noe nytt og noe eget, samtidig tilhører relativt privilegerte grupper. Som for eksempel unge, hvite norske menn. Slike tankerekker kan oppstå når man ser den ferske, fire episoder lange dokumentaren om norsk hiphops historie som hadde premiere (i sin helhet) nå på fredag, på NRK. Men samtidig skal produsent og regissør ha all ære for grunnen til at slike tankerekker oppstår. Det er jo fordi serien er så forbilledlig opptatt av nettopp form og estetikk, tross alt den mest håndfaste inngangen man kan ha til et (sub)kulturelt fenomen som dette.

Det aller første klippet vi ser i serien er for eksempel den (stadig mer ubestridte) norske hiphopgudfaren Tommy Tee grave frem en tilfeldig bunke vinylplater fra en støvete hylle. Ettertenksomt mumler han frem at han garantert kunne laget en fet låt med utgangspunkt i hvilken som helst av disse skivene. Inn fader beaten til låten som har gitt serien navn, Tee Productions’ triumferende «Takin Ova» (1998), med sine rearrangerte nasjonalromantiske strykere hentet fra en uidentifisert og garantert støvete klassisk musikk-skive. Om ikke dét er en håndfast demonstrert definisjon, vet ikke jeg.

Jeg skal ellers innrømme en nesten instinktiv motvilje mot slike velmenende, mikrohistoriske prosjekter hvor man kartlegger såpass snevre bevegelser som norsk rap og hiphop tross alt er. Det knyter seg nok litt ekstra i magen fordi denne historien også er min egen ungdomstid, og det til og med dukker opp en liten videosnutt i serien fra undertegnedes egne, begrensede rapkarriere, som man på mange vis ikke nødvendigvis føler det er nødvendig å rette den kulturhistoriske spotlighten mot. Men en mer grunnleggende innvending er hvordan slike fortellinger stort sett ender opp som en parade av 40-50 år gamle menn som gravalvorlig legger ut om at nettopp det de SELV drev på med i sine formative tenåringsår, så klart var den mest banebrytende kulturelle omveltningen i moderne tid.

Her skiller «Takin Ova» seg ut, nettopp fordi hiphop-kulturens historie er så annerledes fra andre subkulturer. Med unntak av Tommy Tee, som på beundringsverdig vis har holdt seg relevant i midten av norsk hiphop helt siden premieren på den amerikanske spillefilmen «Beat Street» i 1984, er man stort sett ferdig med gubbepreiket allerede i første episode, og mesteparten av de resterende tre episodene befatter seg hovedsakelig med utviklingen siden totusenårsskiftet.

De yngste fortellerstemmene i det brede personregisteret av rappere som serien er innom, er unge nok til å være barn av veteraner som Tommy Tee, Warlocks-tvillingene eller Jayski fra A-Team/B.O.L.T. Warhead. I generasjonsskiftet imellom har musikken og kulturen gått fra å være en kommers jippo à la jojo-bølgen, til en totalt ignorert subkultur for de særeste utskuddene mot slutten av åttitallet, mens et knippe iherdige entusiaster og sterke personligheter bidro til å bygge en plattform som gjorde norsk hiphop rustet til å innta kjernen av norsk kulturliv, når musikken og kulturen i samme periode ble et nesten totalt dominerende kreativt kraftsentrum i internasjonal popkultur.

Det aller mest sympatiske ved norsk hiphop slik den skildres i «Takin Ova» er den avslappede og sjenerøse holdningen som preger de fleste veteranene som snakker her. Som nåværende skuespiller, tidligere rapper i Warlocks, samt profilert breakdancer og graffitimaler André Eriksen sier det i den siste episoden, kalt «Alt er lov»: «Drit i hva sure, bitre gamle hiphopere har å melde. Det blir du verken rik, rask eller smart av.» Sånn har det riktignok ikke alltid vært. Seriens tredje episode er i sin helhet dedikert til fenomenet «beefs», det vil si gamle krangler og (dels ekstremt) dårlig stemning som heldigvis fremstår som vann under brua både på tv og på gateplan i 2017.

Serien er på sitt svakeste når de med relativt begrenset og i noen tilfeller noe ensidig kildemateriale (ikke minst når det kommer til den såkalte «hiphop-krigen» fra nittitallet, hvor man savner intervjuer med sentrale aktører særlig fra den ene siden av konflikten), forsøker å dramatisere egentlig svært banale konflikter med en rad litt uttværede «glimt i øyet»-sekvenser.

Allikevel fungerer også denne episoden, nettopp fordi hovedfokuset til syvende og sist forblir på den skapende prosessen, der en rad rappere i tur og orden har lidenskapelige monologer om hvordan de åpne konfliktlinjene som følger av rapmusikkens konfronterende form, også fungerer skjerpende på utøverne. Og alle involverte kommer til syvende og sist godt ut av seriens fremstillinger, kanskje med unntak av Klovner i Kamp, som i opptil flere av episodene blir målskive for tirader fra en ganske lang rekke av sine samtidige. De ukonvensjonelle showguttene fra Tåsen kan nok fremstå som et litt enkelt mål, og i tillegg fører dette igjen til at gruppen alt i alt får et litt oppblåst fokus i serien, der de til stadighet, og i mange tilfeller nokså overbevisende, må argumentere for sin egen posisjon og plass i historien.

I grunnen en betimelig påminner om at man til syvende og sist bare gir folk mer oppmerksomhet om man velger å bruke tiden sin på å snakke dritt. Selv har jeg alltid tenkt at det er påfallende at de store, alvorlige «beef»-episodene, og den generelt strenge tonen og alle de uskrevne reglene og normene, tok slutt ganske samtidig med at norske rappere sluttet å leve FOR hiphop, og begynte å se den tidligere utenkelige muligheten av å leve AV musikken. En naturlig følge av profesjonalisering. Med tanke på dagens klima, hvor alt er lov, som serien korrekt proklamerer, er det mest av alt forfriskende å se den sjarmerende gamle surpompen Jayski rett ut si at han ikke liker dagens norske rap, at det ikke finnes noe der han kan identifisere seg med lenger, og at alt gikk nedenom og hjem med nettopp Klovner, som igjen åpnet dørene for kommerst søppel som Erik og Kriss. Personlig deler jeg i hvert fall enkelte av hans estetiske vurderinger, og Klovner i Kamp har heller aldri vært mitt band, for å si det diplomatisk. Likevel, i de mange innslagene med samtidige norske rappere, særlig når vi får se dem faktisk rappe, som den bitte lille sekvensen med energibombene Snowboyz som avslutter hele serien, slår det meg at det er både ganske unikt og verdifullt, hvor mangfoldig uttrykket til norsk rap er i 2017.

Om Klovner i Kamp eller til og med Erik og Kriss var prisen vi måtte betale for at vi i dag har åpent homofile norske rappere, som opererer side om side med bindestreksidentitære pophelter som Karpe Diem, drabantbytøffinger og bygdeoriginaler, så føles det definitivt verdt det. Vi er i den uventede, uforutsette situasjonen at norsk hiphop har havnet helt der oppe i fortroppen når det kommer til å utfordre mannsrollen i norsk popkultur. Selv om verken denne artikkelen, og heldigvis heller ikke serien, kommer utenom at kvinneandelen snart MÅ opp.

musikk@klassekampen.no

Artikkelforfatteren er en av mange kilder i «Takin Ova».

Hele serien ble fredag vist på NRK2, og er nå tilgjengelig via NRKs nett-tv.

Artikkelen er oppdatert: 10. oktober 2017 kl. 12.51
Mandag 16. oktober 2017
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.
Mandag 9. oktober 2017
I samtaleboka «Tårer fra en stein» trer Pål Waaktaar Savoy omsider ordentlig fram i lyset.
Mandag 9. oktober 2017
Med gullpennen i handa og nytt album under arma, vil Cezinando utfordre dagens menn. Og rapsjangeren.
Mandag 9. oktober 2017
«Takin Ova» er forbilledlig opptatt av form og estetikk, unngår overdrevet gubbepreik og får fram det unikt mangfoldige uttrykket i norsk rap av i dag.
Mandag 2. oktober 2017
Lenge var de to av popmusikkens mest eksentriske karakterer, men nå vil både Miley Cyrus og Lady Gaga normalisere sine outrerte artistpersonligheter.
Mandag 25. september 2017
Sandra Kolstads «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.
Mandag 18. september 2017
«Grant & I» er den subtile åttitalls-popens svar på Patti Smiths «Just Kids».
Mandag 11. september 2017
En utgivelse og en opphavsmann det mildt sagt er problematisk å forholde seg til, men der både musikk og gjennomslagskraft er oppsiktsvekkende.
Mandag 4. september 2017
Oslo-aktuelle Ryuichi Sakamotos karriere viser hvordan musikken kan bygge bro over store oseaner. Med litt hjelp fra ingeniørkunsten.
Mandag 28. august 2017
Et tap for norsk indiebransje: Salget av den digitale drivkraften Phonofile til Sony-eide The Orchard er enda et tilfelle av at mer musikk havner på færre hender.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk