Mandag 9. oktober 2017
Moods of Norway: Toppen av poppen, en gang på 80-tallet. Foto: Just Loomis
Pål Waaktaar Savoy: a-ha-gitaristens samtalebok bekrefter det vi hører på trioens nye unplugged-plate.
En utadvendt introvert
Samtalepartnere: Pål og Ørjan. Foto: Ivar Kvaal.
I samtaleboka «Tårer fra en stein» trer Pål Waaktaar Savoy omsider ordentlig fram i lyset.

samtalebok

Sikkert ikke den enkleste sammensetningen, men a-ha er en fortelling der tre motsetninger faktisk utfyller hverandre. Dette kommer godt fram i live-sammenheng, som i den ferske Unplugged-skiva «Summer Solstice», spilt inn hos Ocean Sound Recordings ute i havgapet på Sunnmøre. Og ja, det første man fester seg ved er selvfølgelig stemmen til Morten Harket.

Han fylte nettopp 58, men låter fortsatt som en engel. Spesielt hvis settingen er en annen enn turneer som sliter på stemmebåndene, slik den var i juni i år, under de to enkeltstående innspillingskveldene i Øygardshallen på Giske. Legg for eksempel merke til «The Sun Always Shines on TV», der Harket matches med en ellers særpreget stemme som den til Ingrid Helene Håvik – og viser at de gamle definitivt er eldst. Den andre stemmen som dukker opp, plata gjennom, er Magne Furuholmens. Med lette, småhumrende introduksjoner inntar han rollen som den som får publikum til å føle seg sett og ivaretatt – den perfekte vert. Ikke for å frata ham de musikalske bidragene (hallo, hvem skrev og spilte norgeshistoriens mest berømte synthriff?), men i bandets selvforståelse er Furuholmens bufferrolle mot fans, bransje og presse alltid presisert.

Fakta

a-ha:

• Popgruppe dannet 1982 av Magne Furuholmen, Morten Harket og Pål Waaktaar. Fikk sitt gjennombrudd i 1985 med singelen «Take on Me» (nummer én i USA) og albumet «Hunting High and Low».

• Fredag slapp de «MTV Unplugged – Summer Solstice», som følges opp med turné i Mellom-Europa, London og Norge, i januar og februar.

• Fredag kom også boka «Tårer fra en stein – samtaler om et arbeid» (Falck Forlag), av Ørjan Nilsson og Pål Waaktaar Savoy.

Og helt til slutt dukker den tredje stemmen opp, den man knapt hører, men som tilhører han som er den musikalske motoren og a-has sentrale låtskriver; gitarist Pål Waaktaar Savoy.

Fylla med Morten

Passende nok ble det på fredag lansert en bok med Waaktaar Savoys stemme i sentrum, «Tårer fra en stein – samtaler om et arbeid», signert forfatter/Bergensavisen-kulturleder Ørjan Nilsson. Og det er blitt en bok som står i stil til hovedpersonens lynne (i hvert fall sett utenifra): helt nedpå, uten poserende sjokkeffekter og med arbeidet i fokus. Som Waaktaar Savoy sier tidlig i boka: «Jeg snakker jo ikke så mye, det er derfor jeg skriver så mange sanger.»

Så når han nå i selskap med Nilsson må til pers, er det som nytt lys kastes over hendelser som har blitt del av en felles, nasjonal hukommelse – oppvekst på Manglerud, det første bandet Bridges, å prøve lykken i London med Magne Furuholmen, få med Morten Harket på laget, «Take on Me», voldsomt populære konserter, Savoy, gjenforenings/avskjeds/gjengjenforeningskonserter med a-ha, gnisninger og kona Lauren. Det hele lett krydret med mer ukjente anekdoter; som å gå på fylla med Morten, tennisinteressen og hans djerve forsøk på å hanke inn Mark Hollis (Talk Talk), eventuelt Morrissey, som vokalist da a-ha midt på 90-tallet ble satt på vent.

Sjarmen med a-ha

Heller enn tilblivelseshistorien og Nilssons forsøk på å grave seg fram mot Waaktaar Savoys direkte inspirasjon (Gunvor Hofmo eller naturen, eller kanskje filminteressen?), er boka best når den går til kjernen av hva a-ha er. «Jeg har hele veien stått hardt på at sjarmen ligger i miksen av et utadvendt uttrykk og en innadvendt låt», er Waaktaar Savoys tanker om de negative diskusjonene i gruppa rundt låter som oppfattes for introverte. Og har han ikke et poeng? En appellerende side ved a-ha er jo nettopp dette paradokset: At de smått kjølig-klingende låtene der Waaktaar Savoy i tekstene lufter sin usikkerhet, synges av en frontmann hvis offentlige personlighet tilsier at han aldri har tvilt på noe som helst.

To tidlige eksempler i så måte er låtene «Here I Stand and Face the Rain» og «The Swing of Things», der typiske Waaktaar Savoy-strofer som Help me, I need your love / Don’t walk away / The dark scares me so og Oh, but how can I speak / Of the world rushing by / With a lump in my throat / And tears in my eyes er perfekt iscenesatt gjennom Harkets uttrykksfulle, dramatiske vokal. Da spiller det liten rolle at det er vanskelig å se for seg den virkelige Morten Harket faktisk stå der ensom og alene, søvnløs av savn. Troverdigheten ligger et annet sted, og da kanskje i den miksen som Waaktaar Savoy peker mot.

Et engelsk særpreg

Et morsomt poeng i boka er a-has forhold til det engelske. Titler som «Take on Me», «Scoundrel Days» og nevnte «Here I Stand and Face the Rain» har jo ordstillinger som får dem til å virke litt corny; en engelskmann ville neppe ha ordlagt seg slik.

Ørjan Nilsson spør om dette skyldes en oppvekst i et Norge der engelskundervisningen startet mye seinere enn nå. «Det er sant, men samtidig følte jeg, siden jeg hadde vært såpass obsessed med engelsk og amerikansk musikk, at jeg kunne språket ganske godt», mener Waaktaar Savoy, og bruker følgende eksempel på at ordvalgene dels er musikalsk motiverte: «Og ‘The Blood That Moves the Body’. Det er en rar ting å si. Sånne uttrykk hører jeg musikk i med en gang jeg ser ordene.»

Å strekke seg mot poppen

Mens han et annet sted sier at det å flytte fokus fra a-ha til sin nye gruppe Savoy, var en lettelse fordi a-ha aldri var interessert i tekst. For selv om det dels introverte var noe han styrte etter som låtskriver, kan man i boka lese om en trio som fra første London-ankomst i 1981 gikk for poppen. «Mye av den tidlige synthmusikken var veldig moody. ‘Faen, nå må vi få vår egen lyd’, tenkte vi. Og da kom de mer poppete greiene,» minnes han, støttet opp en av en fascinasjon for tv-programmet «Top of the Pops», jakten på hooks og det umiddelbare, for sånn å lage hits. Eller, for å bruke hans favorittbeskrivelse boka gjennom, låtene som gir deg frysninger. Noe han og de to kompisene, som ingen andre nordmenn før eller etter dem, har fått til.

For å sitere Sondre Lerche i en bejublet a-ha-artikkel her i Musikkmagasinet, fra 2014: «Tre særinger som trengte hverandre for å få til det umulige. For så å bli helt umulige.»

olavo@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. oktober 2017 kl. 13.06
Mandag 16. oktober 2017
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.
Mandag 9. oktober 2017
I samtaleboka «Tårer fra en stein» trer Pål Waaktaar Savoy omsider ordentlig fram i lyset.
Mandag 9. oktober 2017
Med gullpennen i handa og nytt album under arma, vil Cezinando utfordre dagens menn. Og rapsjangeren.
Mandag 9. oktober 2017
«Takin Ova» er forbilledlig opptatt av form og estetikk, unngår overdrevet gubbepreik og får fram det unikt mangfoldige uttrykket i norsk rap av i dag.
Mandag 2. oktober 2017
Lenge var de to av popmusikkens mest eksentriske karakterer, men nå vil både Miley Cyrus og Lady Gaga normalisere sine outrerte artistpersonligheter.
Mandag 25. september 2017
Sandra Kolstads «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.
Mandag 18. september 2017
«Grant & I» er den subtile åttitalls-popens svar på Patti Smiths «Just Kids».
Mandag 11. september 2017
En utgivelse og en opphavsmann det mildt sagt er problematisk å forholde seg til, men der både musikk og gjennomslagskraft er oppsiktsvekkende.
Mandag 4. september 2017
Oslo-aktuelle Ryuichi Sakamotos karriere viser hvordan musikken kan bygge bro over store oseaner. Med litt hjelp fra ingeniørkunsten.
Mandag 28. august 2017
Et tap for norsk indiebransje: Salget av den digitale drivkraften Phonofile til Sony-eide The Orchard er enda et tilfelle av at mer musikk havner på færre hender.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk