Klassekampen.no
Lørdag 7. oktober 2017
Selen er ikke søt. Den er en grådig drapsmaskin som fortjener å dø. Det mener fiskerne:
Menn som hater seler
Selsomt: Antallet seler har eksplodert i danske farvann. Fiskerne vil skyte dem, drukne dem, forgifte dem og sende en gjeng grønlendere etter dem.

Så snart Henning Finne oppdaget selen, gikk han et skritt fram og strakte armen inn i styrhuset, der den gamle rifla hans sto klar med én kule i løpet. Skøyta vippet i den friske vinden, men det var kort avstand – de skarpe tennene til selen hadde det travelt med å flå kjøttet av en stor laks som fortsatt dinglet på kroken bak båten. Henning Finne siktet. Og skjøt.

Vi sitter på kaia i Hasle på Bornholm foran Henning Finnes skøyte, og han forteller historien om den døde selen uten å fortrekke en mine. Lufta er seig av saltvann, måkene skriker, og de røde flaggene på garnbøyene blafrer i vinden.

Jeg tar opp et par bilder fra veska: ett av en liten selunge og ett av en voksen gråsel som titter fram av vannet med store, svarte øyne og glatt pels.

– Hva tenker du når du ser en sånn?

– Den har et flott ansikt, men nå er den min verste fiende, sier Finne.

Når han trekker inn garnene sine, kan halvparten av torskene være bitt i stykker av seler – ofte har dyrene bare jafset i seg den feite leveren og etterlatt resten skambitt og uselgelig.

– De skal drepes, sier han. Jeg håper at det kommer en sykdom som dreper dem. En selpest.

Mens vi snakker, sniker en eldre herre med en lurt smil seg langsomt inn bak Henning Finne. Så stikker han to stive pekefingre inn i siden på ham.

Fakta:

sel i Danmark

• På få år har antallet havkobber (Halichoerus grypus) i Danmark vokst fra null til flere tusen. Hannene kan bli 2,3 meter lange og veie opptil 300 kilo, og det gjør havkobben til Danmarks største rovdyr. De kan fort svømme 100 kilometer om dagen og spiser fem kilo fisk daglig.

• Steinkobbe (Phoca vitulina) har spissere snute og mer tettsittende nesebor enn havkobbene. Og så er de mindre. De blir 1,8 meter lange og veier 130 kilo. De trives best nær kysten, der det ikke er dypere enn 50 meter, og de elsker sandbanker og småøyer der de kan hvile seg.

• Det store fallet i bestanden av steinkobbe i 1988 og 2002 skyldes to store epidemier, som drepte 20–50 prosent av bestanden i Danmark.

• I danske farvann skaper selen store problemer for fiskerne, spesielt rundt øya Bornholm, men også øst og sør langs det danske fastlandet.

– Ha, ha, ha, ler 62 år gamle Jens Olsson fra Rønne som er nå har gått av med pensjon og er blitt sportsfisker.

Det er havnehumor.

– Æsj, skyt den dritten, sier han når han hører at vi snakker om sel.

– Hvis vi skal gjøre noe med de selene, så burde vi invitere tjue grønlendere ned hit og gi dem en rask båt og si: «Værsågod, det er bare å ta for seg.»

– Det mener du helt alvorlig?

– Ja, ja.

Det høres kanskje merkelig ut, men det er en alvorlig sak.

Selen som ruinerer fiskerne

Tidligere på dagen trakk Henning Finne 150 kilo fisk opp av Østersjøen – det har familien hans gjort i generasjoner: Faren hans var fisker. Og faren hans. Og faren hans igjen. Henning Finne peker opp mot et hus ved havna. Der bor moren hans, og der har han vokst opp. I dag er kona hans førtidspensjonert slakteriarbeider, så familien trenger inntekten fra torsken, men 25–30 kilo av dagens fangst var gjennomtygget av sel. Hvis det fortsetter slik, må han slutte.

– Folk på dagpenger tjener mer enn meg, sier han.

Han er ikke den eneste. Antallet sel i danske farvann har eksplodert, og flere steder truer selene med å ruinere fiskerne. Bornholm, den danske øya sør for Skåne i Sverige, er hardest rammet, men det er lignende problemer på Norddjurs, Lolland-Falster og i Limfjorden.

Det handler om overlevelse – hvis utviklingen fortsetter, er det neppe én eneste garnfisker igjen på Bornholm om fem år. Men historien om selene handler også om hvordan folk på landet ser annerledes på naturen enn folk i byen.

Det er ikke så rart at det finnes mange danske menn som hater seler.

Mye større problemer i vente

På slutten av 1800-tallet var det masse sel i Danmark, og også den gangen hatet fiskerne dem – selene spiste fangsten som skulle selges til fish’n’chips til engelskmennene, så kongeriket tok en rask beslutning: Fra 1889 til 1927 utbetalte den danske staten penger til alle som drepte en sel.

Flere steder ble det gravd ned spyd i sanden, slik at selene ble flerret opp når de gikk i land. De ble skutt og druknet i nett, på Christiansø sprengte man dem med dynamitt. Fra 1889 til 1927 ble det drept over 35.000 seler, havkobben ble utryddet, og på 1970-tallet var det bare et par tusen steinkobber igjen.

Men i 1977 ble selene totalfredet, og de siste ti årene har det gått raskt.

Flere ganger i året setter Anders Galatius, som er seniorforsker hos Institut for Bioscience, seg inn i et lite fly med kikkert og kamera og svever over selenes yngleområder for å telle de små grå flekkene. Og hvert år kommer det flere.

Siden 1977 har antallet steinkobber økt fra 2000 til 18.000, og på ti år har antallet havkobber vokst fra null til flere tusen.

Havkobbene kan veie 300 kilo, svømme 100 kilometer om dagen og spise fem kilo fisk hver dag. De brer seg fra et episenter i Østersjøen mellom Sverige, Finland og Estland – for tida er det 40.000–50.000 havkobber i hele Østersjøen, og bestanden vokser med 8–9 prosent i året. Og jo flere det kommer, jo flere sprer seg til Danmark.

– Vi har bare sett en liten forsmak, sier Galatius. – Fiskeriet har mye, mye større problemer i vente.

En kule i panna

På Svaneke havn på den andre sida av Bornholm sitter 50 år gamle Claus Stenmann Hansen og ser på et bilde av en havkobbe. Han bor i et hvitt mursteinshus bak havnen med røde klatreroser og perlegrus i innkjørselen, sammen med sine to døtre, sin kone og katten Bambus. Hver morgen før sola går opp, triller han ned til kaia i en svart Mazda og tøffer ut i Østersjøen i båten sin før klokka er tre.

Han har fisket siden han var gutt. Han klarte seg dårlig på skolen, men elsket å henge ved havna, der han fikk småjobber på en garnbåt – han elsket det.

– Hvis man har problemer med regnskapet, eller hvis det er stress med barna … Når jeg passerer moloen, slipper alt sammen taket i hodet, sier Claus Stenmann Hansen.

– Hva tenker du når du ser et bilde av en sel?

– Jeg tenker at den skal ha en kule rett i panna.

– Synes du ikke den er søt?

– Det er havets rotter, det der. Den er verre enn brunsneglen.

Et par turister slentrer forbi i sola, Morten og Lizetta Nielsen fra Nørrebroby på Fyn, som er på en ukes bornholmferie – de har akkurat vært på Christiansø og sett en stor koloni av havkobber.

– Det var 600–800, sier Lizetta Nielsen. – Det var fantastisk.

– Vent nå litt, sier Claus Stenmann Hansen og reiser seg opp. – Det er faen meg ikke fantastisk.

– Er det ikke?

– Det tar livet av oss!

Han snur seg og stikker begge hender dypt ned i en blå plastkasse for å vise dem noe.

– Se her, sier han.

Nååå en liten kosebamse

Kranglingen om selene handler ikke bare om torsk, jobber og penger, det handler også om synet på naturen. Folk har et ambivalent syn på dyr – forskere snakker om «kjøttparadokset»: Folk mener at dyr har rett til å leve – og at mennesker har rett til å spise kjøtt. Det er derfor vi ser hunder som en del av familien og samtidig spiser industrielt produsert svinekjøtt.

Jeg snakket med Bengt Holst om det siste året. Han er vitenskapelig direktør i København Zoo og formann for Det dyreetiske råd, og han endte i en global shitstorm i 2014 da dyrehagen avlivet hannsjiraffen Marius. Han mener at mange mennesker har fått «et Disney-syn på naturen som et sted der det blir født masse søte unger». Så dagen før jeg drar til Bornholm, sykler jeg en tur innom en kafé på Østerbro i København for å vise selfotografiene til noen københavnere.

– Ååå, den er jo søt, sier Laura Bjørnvig på 28 år som er midt i en omelett. – Men det sier nok alle københavner­veganerne: «Ååå, en liten kosebamse.»

Og ja, det gjør de faktisk. Siden 1970-tallet, da selene virkelig var truet, har de blitt et symbol på dyrs rettigheter, og babyseler med myk pels og store øyne har blitt et universelt symbol på søthet. Det virker som om Bengt Holst har rett.

– Det var dem Brigitte Bardot kjempet for, sier Trudi Sønneland på 67 år som drikker et glass mørkt belgisk øl.

– Jeg har alltid vært opptatt av dyrevelferd. Burhøns blir behandlet forferdelig. Og jeg har akkurat sett en dokumentarfilm om laksefisket i Norge.

Storby og utkant har ulikt syn på naturen, mener Peter Kvistgaard, som er turistkonsulent og ekstern første­amanuensis ved Aalborg universitet.

– Storbymennesker har et opplevelses­økonomisk og hedonistisk perspektiv på naturen, og fiskerne ser på naturen ut fra et funksjonelt perspektiv: Den skal gi mat på bordet, sier han.

– Når de urbane skal ha en dose natur, kjører de ut til kystene og skuer ut over det åpne havet, ser en fugl, trekker pusten dypt og sier «nei, så vakkert». Og så kjører de tilbake til byen.

Orm i leveren

På havna i Svaneke trekker Claus Stenmann Hansen opp tre tynne torsk av den blå kassa og rekker dem til de to turistene. Buken er sprettet opp, slik at man kan se at fiskene er fulle av ormer.

– Se, det er leveren, peker han. – Og det er ormer.

Ikke nok med at selene spiser fangsten, skaper hull i garnene og kanskje skremmer vekk torsken – havkobbene er også infisert med en liten orm som sprer seg i havet med selavføringen. Kreps og småfisk spiser selmøkk, torsk spiser småfisk, og så blir det problemer.

I dag har 100 prosent av torskene i Østersjøen orm i leveren – i gjennomsnitt 80 ormer per fisk og noen ganger flere hundre. På 1970-tallet var det stort sett null.

Mye tyder på at parasittene gjør fiskene små og svake, og det rammer fiskernes lommebok. Det er fortsatt ikke vitenskapelig bevist, men professor Kurt Buchmann fra Københavns Universitet mener det er sannsynlig.

– Synes dere fortsatt selene er søte? spør Claus Stenmann Hansen. – Folk i København elsker jo de selene, men de vet ikke en dritt om det

Turistekteparet mumler. Njaa, nei, njo.

– De selene skal dø, sier Hansen til de to turistene. – De siste båtene bør seile ut med garn som kan ta selene. På grunt vann. Så er de levende når de kommer inn, og da kan de få en kule i panna.

Opp med jævlene

Selv om det kan høres brutalt ut, er det ikke langt fra den offisielle selpolitikken til Dansk Fiskeriforening.

– De kan skytes på land eller fôres med sovepiller, mener sjefskonsulent Michael Andersen.

Selene er både beskyttet av EUs habitatdirektiv og Helsingfors-konvensjonen, men danske politikere har strukket seg så langt de kan: I år har folk på Bornholm fått en midlertidig tillatelse til å skyte 40 sel – men det er bare lov for jeger med spesiell tillatelse, hvis det er helt tydelig at selen spiser av fangst, og de må få den døde selen i land.

Men det er en farse, mener Finn Larsen, som er seniorforsker hos DTU Aqua, der han i 2015 skrev en omfattende rapport om «selskader i dansk fiske».

– Det er 45.000–50.000 havkobber i Østersjøen, og det blir stadig flere av dem, så det er ikke mulig å skyte seg ut av problemene, sier han.

Fiskerne har et annet syn på det:

– Selvfølgelig hjelper det å skyte dem – da er det jo én mindre, sier Claus Stenmann Hansen.

Men hvis alle land gjør det, vil det ikke være noen seler igjen, mener Danmarks Naturfredningsforening. Og hvorfor skulle danske fiskere ha rett til å drepe seler?

– Alle land kunne jo si det samme, sier Ella Maria Bisschop-Larsen, som er president for Danmarks Naturfredningsforening. – Alle land har en forpliktelse til å bevare havkobben, og Danmark ligger innen utbredelses­området.

Så hva skal vi gjøre?

En mulighet er «selsikre redskaper», et slags bur av tykt rep som fiskerne kan bruke i stedet for garn. DTU og Naturstyrelsen har brukt flere millioner kroner på å utvikle dem, og Danmarks Naturfredningsforening anbefaler fiskerne å bruke dem, men det vil ikke fiskerne. De fungerer ikke, mener de.

– Hvis de virket, ville vi ha brukt dem, sier Claus Stenmann Hansen.

Fiskerne har en bedre idé: penger.

– De må bla opp, sier Henning Finne.

– På Jylland hører man om to ulver, og da kommer det penger rennende på et fat. Vi har slitt med dette i flere år, og vi har ikke fått fem flate øre. Hvis politikerne vil ha kystfiske, så må de åpne lommeboka.

Og det er enda en twist på selhistorien: For selene skaper mest problemer for garnfisket ved kysten, som politikerne gjerne peker på som den mest skånsomme formen for fiske. For å unngå selskader går mange garnfiskere nå over til tråler, og det er en mye større belastning på naturen.

Her står saken i dag.

Men stemningen holder kanskje på å snu seg. Den nye fiskeriministeren, Karen Ellemann (V), vil ikke avvise å gi fiskerne kompensasjon.

«Vi vet foreløpig ikke nok til å gi kompensasjon, for selskadene har ikke blitt registrert», skriver statsråden i en kommentar til Information. «Første skritt må være å få etablert tilstrekkelig kunnskap om omfanget av problemet.»

Hva skal vi med dem?

Henning Finne trekker i et håndtak, og skøyta glir ut av havna forbi en koloni av skarver, som har dekket moloen med hvit fugleskitt. Lenger ute i Østersjøen kan vi skimte flagget på bøyen hans – der står garnet.

Her er det ingen seler. Det er faktisk sjelden at fiskere ser dem, og hvis de gjør det, er det bare et kort sekund; som om en liten svart ball som vugger i havoverflaten langt unna. Selene er usynlige drapsmaskiner.

– Hadde det vært for 100 år siden, hadde fiskerne tatt saken i egne hender. En gang sprengte de seler med dynamitt, sier Henning Finne og tar tak i et stort spann fisk som er maltraktert av sel.

– Hvis en eller annen turist ble bitt av en sel, da skulle du se det ville skje noe.

Det er nesten så han håper det skjer.

– Men kan du ikke se argumentet: Hvis alle land drepte seler, ville det ikke være særlig mange igjen …

– Meg personlig? Hva faen skal vi med dem? De kan ikke spises. Det er rovdyr.

– Det kan man vel si om alle dyr: Hva skal vi med dem?

– Hva om det kom tusen ulver i Danmark? Ville bøndene synes det var greit? Eller 50.000 ulver på Jylland? Det er jo det vi har i Østersjøen. De er grådige.

Henning Finne tømmer spannet med de ødelagte fiskene ut i havet, og en flokk skrikende måker flokker om skøyta.

– Nei, vi må bare kverke dem.

modernetider@klassekampen.no

© Information

Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 1. desember 2017 kl. 11.03

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk