Lørdag 7. oktober 2017
Støtte: Hemsedal-saken er et av eksemplene i «En sånn jente». Bildet er fra en støttedemonstrasjon for Andrea Voll Voldum etter at tre menn ble frikjent for å ha gjengvoldtatt henne. Foto: Torstein Bøe, NTB Scanpix
Voldtektsofrene forteller
Nærgående: Monica Flatabø har laget gode kvinneportretter, men boka holder ikke mål som dokumentar.

Anmeldelse

Våren 2016 ble Julio Petter Kopseng idømt 21 års forvaring med ti års minstetid i Borgarting lagmannsrett for å ha forgrepet seg seksuelt på 17 kvinner, samt grov mishandling av sin tidligere samboer. Kopseng beskrives av de sakkyndige som psykopat med en dyssosial personlighetsforstyrrelse, en farlig mann uten evne til anger eller selvinnsikt. Kvinnen som bodde sammen med ham i ni måneder heter Marthe Stavrum.

I april 2015 ble tre menn i 20- og 30-årene dømt til fengsel i seks og seks og et halvt år i Hallingdal tingrett for å ha voldtatt en kvinne i slutten av tenårene i Hemsedal, etter å ha dopet henne ned. Dommen ble opphevet og de tre mennene frikjent i Borgarting lagmannsrett i juli 2016. De tiltalte, og i siste instans frikjente, mennene blir i mediene beskrevet som «vanlige unge menn» med jobb og familie. Men det finnes også vitnesbyrd på nettet, undertegnet med fullt navn, om at de samme tre mennene skal ha forsøkt å dope ned to andre unge jenter på en fest. Den unge kvinnen i Hemsedalsaken heter Andrea Voll Voldum.

Disse to rettssakene som kanskje handler om samme fenomen – og kanskje ikke – endte med henholdsvis lovens strengeste straff og full frifinnelse. Hemsedal-saken utløste en svær debatt. Andrea Voll Voldum valgte å gå offentlig ut, og navnga de tre mennene. Juryordningen kom igjen på dagsordenen da det ble kjent at det var meddommernes tvil som førte til frifinnelsen. På sosiale medier oppsto støttekampanjer og oppfordringer til voldtatte jenter om å stå fram. Diskusjonen om såkalte «gråsonevoldtekter», der partene kjenner hverandre og kvinnen eller begge husker lite, var og er stadig følelsesladd og polarisert.

Fakta

Sakprosa

Monica Flatabø

En sånn jente

En dokumentar om voldtekt

Vigmostad og Bjørke 2017, 278 sider

Boka «En sånn jente» går særlig tett på Marthe Stavrum og Andrea Voll Voldum. Monica Flatabø er en erfaren featurejournalist med bakgrunn fra flere store norske aviser. Hun har lyktes godt i å vinne kvinnenes tillit. Deres opplevelser blir formidlet slik at man forstår mer av hvorfor overgrep kan skje, hvordan det føles, og ikke minst reaksjonene etterpå, både psykologisk og sosialt. Marthe Stavrums historie er særlig interessant fordi Flatabø har våget å stille de vanskelige spørsmålene: «Hvorfor sa du ikke fra?», «Hvorfor ble du hos ham?» Vi får en innsikt som er overførbar til andre situasjoner der psykopater bryter ned ofre som til slutt tror at de ikke fortjener bedre.

Monica Flatabø har også fått kontakt med unge jenter, deres venner og foreldre, i miljøer som nok gjenfinnes rundt om i Norge. Hun beskriver en seksualisert ungdomskultur der grensene er flytende. Sex handler mer om prestasjoner og sosial kapital enn om romantikk og følelser. Internjustisen i miljøet er beinhard, er man med på leken får man tåle steken. Jentene kommer dårligst ut – som luremus eller horer. Bortvendte, naive foreldre er til liten hjelp. Sosiale medier gjør jenter i skambelagte situasjoner bokstavelig talt til allemannseie. Forfatteren går langt i å mene at vi lever i en voldtektskultur der overgrep blir bagatellisert og normalisert. «Når ungdom ikke forstår hva voldtekt er, blir de sårbare», skriver hun. Det er ingen tvil om at holdningene og historiene hun får del i gir grunn til bekymring. Men det er et savn i en dokumentar at ikke selve voldtektsbegrepet blir drøftet nærmere. Forfatteren har et stort poeng når hun etterspør mer opplysning, ikke minst rettet mot de unge guttene. Likevel blir hun i overkant bedrevitende, og underkjenner implisitt utsagn fra de av ungdommene som ikke oppfatter det de har vært med på som voldtekt.

Temaet er viktig, men «En sånn jente» lider under betydelige svakheter. Mest iøynefallende er forfatterens mangel på kritisk distanse og lettvinte omgang med referanser. Forfatteren selv har vært redd for å bli voldtatt hele sitt jente- og kvinneliv. Hun gikk på selvforsvarskurs da hun var tolv år og hadde overfallsalarm på nøkkelknippet. Leseren får inntrykk av at Flatabø tror at alle jenter har det slik, og at hun muligens mener at det er berettiget. Hun fastslår at «hver tiende norske kvinne har blitt voldtatt», ut ifra én rapport fra Nasjonal senter for vold og traumatisk stress. Rapporten er basert på telefonintervjuer der et tilfeldig utvalg informanter blant annet ble spurt om de noen gang har blitt voldtatt. Et bekreftende svar er ikke entydig. Kanskje er det færre ofre, kanskje er det flere. Man bør forvente at en journalist forsøker å gå bakom tallene eller supplerer med andre kilder.

To av debattantene som har ytret seg offentlig, forfatter Elin Ørjasæter og advokat Harald Stabell, blir referert tendensiøst. Ørjasæter har aldri skrevet at «dagens jenter er alt for følsomme». Derimot har hun problematisert grenseoppgangen mellom det utvidede voldtektsbegrepet, og seksuell utprøving og dumme handlinger. Harald Stabell (ikke Staff slik det står i kildehenvisningen) har ikke «påstått» at voldtektsstraffene er altfor høye, men mener at minstestraffen er for høy og kan medvirke til at færre voldtekter blir anmeldt og straffet. I de rettssakene som omtales, har forfatteren nesten utelukkende snakket med ofrenes bistandsadvokater og tilsynelatende referert deres oppfatning som sannheten.

«En sånn jente» er leseverdig, men ingen dokumentar. Monica Flatabøs sterke følelser og meninger knyttet til det fenomenet hun skal dokumentere, blir forutsigbart definerende for hva hun ser. En journalist forventes å være mer nysgjerrig enn insisterende som utgangspunkt. De nærgående portrettene av kvinnene er likevel viktige bidrag i debatten om voldtekt i Norge 2017.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 14. oktober 2017
På talerstol: Noen historier handler om å overleve, denne handler om å leve.
Lørdag 7. oktober 2017
Nærgående: Monica Flatabø har laget gode kvinneportretter, men boka holder ikke mål som dokumentar.
Lørdag 30. september 2017
Utopi eller dystopi: Ville verden vært et bedre sted hvis kvinner hadde makten?
Lørdag 23. september 2017
Dynamisk: Kaja Schjerven Mollerin imponerer med eit portrettintervju av Vigdis Hjorth – forfattaren som ikkje let seg målbinde.
Lørdag 16. september 2017
Eld i hugen: Kva er vel ein forfattar utan lesarane sine?
Lørdag 9. september 2017
En gammel verden: Matias Faldbakken er tilbake i litteraturen – med en mørk, men ganske varm latter.
Lørdag 2. september 2017
Morskap: Elena Ferrante har skrevet en vakker roman om å være noens opphav, og ønsket om å rive seg løs fra det.
Lørdag 26. august 2017
Om det banale: Med «Over fjellet» fortsetter Hanne Ørstavik undersøkelsen av seksualiteten, i form av stillestående vandring.
Lørdag 19. august 2017
Domfelling: Helga Hjorths debutroman, «Fri vilje», reiser spørsmål om forskjellen på jus og litteratur.
Lørdag 12. august 2017
Neshov: Lavmælt, sår og kontant formidling av det som splitter og det som binder menneskene sammen.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk