Klassekampen.no
Fredag 6. oktober 2017
Hva skjer når IS er tilintetgjort som militær makt?
Etter kalifatet

Irakiske styrker har inntatt Hawija – IS’ siste høyborg i Irak. Dermed har «Den islamske staten» bare kontroll over noen tynt befolkede ørkenområder på grensa mellom Irak og Syria, samt noen få landsbyer langs Eufrat. Det som for kort tid siden virket som en virkelighetsfjern fantasi – slutten på IS’ selverklærte kalifat – er i ferd med å bli virkelighet.

For halvannet år siden strakk territoriet til IS seg fra den tyrkiske grensa i nordvest, til Mosul og Fallujah i øst. På det meste kontrollerte IS rundt 100.000 kvadratkilometer og flere millioner mennesker. Store byer i begge land, som Mosul, Raqqa, Fallujah og Ramadi, samt et stort antall mindre byer, var en del av «staten».

Det er ikke usannsynlig at IS er redusert fra en stående hær til en marginal ørkenbasert geriljagruppe innen året er omme.

IS har påført Syria og Irak sår som ikke vil leges på mange tiår. Antallet drepte er ennå ikke talt opp, men foreløpige tall bør gi noen hver grunn til å fortvile. Minst 14.000 sivile ble drept av IS i Irak i 2015 og 2016, ifølge FN. 12.000 irakiske regjeringssoldater ble drept bare i kampen om Mosul. Tallene for Syria er antakelig enda høyere. Mørketallene er enorme, men at vi snakker om hundretusener totalt er ikke usannsynlig.

«En statsmanns oppgave er å lytte etter Guds skritt som marsjerer gjennom historien og forsøke å gripe tak i frakkeskjøtene hans når han går forbi», har den tyske statsmannen Otto von Bismarck sagt. IS’ terrorvelde har neppe vært subtile skritt, men heller et øredøvende raserianfall som har trampet i stykker utallige menneskeliv, så vel som eldgamle kulturskatter.

Men IS, og kampen mot IS, har definitivt kastet om på det politiske landskapet i regionen. Grenser som har ligget fast siden franskmennene og britene delte Midtøsten mellom seg ved San Remo-konferansen i 1920, kan nå være i ferd med å bli tegnet på ny.

I Irak utnyttet den selvstyrte kurdiske regionen framtoget til IS til å legge beslag på deler av Irak de mener burde tilhøre dem, men som har ligget utenfor regionens offisielle grenser. Regionpresidenten Barzani har gjennomført folkeavstemning om uavhengighet for den kurdiske regionen, i tillegg til i de omstridte områdene, der Kirkuk er den største verkebyllen.

Iraks parlament truer med militær makt for å holde den kurdiske regionen i folden, men hva de irakiske styrkene er i stand til å gjøre mot en velorganisert Peshmerga er usikkert. USA frarådet folkeavstemningen på det sterkeste, antakelig fordi de visste at det vil bli politisk vanskelig å gå imot selvbestemmelse for kurderne nå som et overveldende flertall for uavhengighet foreligger. Tannkremen er ute av tuben.

Også i Syria har kurderne sikret seg en ny plass i den nasjonale maktkampen. De syriske demokratiske styrkene (SDF), ledet av den kurdiske YPG-militsen, har gjennom utrettelig kamp presset IS tilbake og er i ferd med å ta kontroll over IS’ selverklærte hovedstad Raqqa. De kontrollerer allerede rundt en firedel av Syrias territorium.

Ved hjelp av trening og luftstøtte fra USA, har de gått fra å være en marginal gruppe til å bli en nasjonal maktfaktor – antakelig den eneste som er noen reell utfordrer til Bashar al-Assads regjeringshær.

Hittil har de to fraksjonene hatt en urolig våpenhvile seg imellom, basert på forståelsen om at de har en felles fiende: IS. Hva som kommer til å skje når den fienden er borte, er høyst usikkert, men Assad er neppe militært i stand til å påtvinge kurderne sin vilje.

Nye aktører har nå tatt grepet om frakkeskjøtene og kommer neppe til å gi slipp med det første.

axeln@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.38

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk