Klassekampen.no
Fredag 6. oktober 2017
Oppmerksomhet
Kontakt søkes
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Et rop om hjelp avvises for ofte som «bare et forsøk på å få oppmerksomhet».

Et lite barn sutrer og klenger. «Han vil bare ha oppmerksomhet», sier de voksne og fortsetter å prate over hodet på gutten.

En tenåring slenger med dørene og banner høyt. «Hun er bare ute etter oppmerksomhet», sier de voksne og later som ingenting.

Det finnes en utbredt oppfatning i vestlig kultur – en myte – som sier at det er feil å søke oppmerksomhet, og at oppmerksomhets­søkende atferd må disiplineres og avlæres, hvis ikke blir det bare mer krevende oppmerksomhetssøking. Denne holdningen får oss til å si at «de gjør det for å få oppmerksomhet», underforstått « … og det må vi for all del ikke gi dem». Gir du lillefingeren, tar de hele hånda, tror vi, «mye vil ha mer», liksom.

Men er det egentlig galt av et barn å ønske seg eller trenge oppmerk­somhet? Mener vi at den lille gutten skal kunne trøste seg selv? At tenåringer bør klare seg uten støtte og oppmerksomhet fra foreldrene, når noe er vanskelig?

Nei, vi mener jo ikke det. Og hvis vi bytter ut ordet oppmerksomhet med ordet kontakt, blir det lettere å forstå hvorfor: «Han vil ha kontakt, hun er ute etter kontakt.» Blir vi ikke straks mer villige til å forstå og imøtekomme både den lille gutten og tenåringsjenta når vi forstår at det dreier seg om det menneskelige og universelle behov for kontakt?

Den kulturelle myten sier at oppmerksomhetssøkende atferd utarter hvis den ikke stoppes. Og det får oss til å glemme det vi vet av egen erfaring – at gode kontaktopp­levelser gir energi og nytt pågangsmot. Denne misforståtte forståelsen av kontaktsøken gjør det vanskelig for folk å ta inn og stole på kunnskap om hvordan både barn og voksne utvikler seg. Den holder oss fast i læringsteoretiske prinsipper, også der hvor disse ikke gjelder. Når et barn trenger kontakt og sutrer for å få det, vil imøtekommelse av behovet avslutte sutringen, ikke forsterke den. Hvis vi tar den lille gutten på fanget, trøster ham og gir ham nærhet (hvis det er det han trenger), så vil han roe seg og etter hvert krype ned på gulvet igjen, klar til å leke videre. Og motsatt, avvisning av behovet vil føre til at det blir sterkere, sutringen øker. Inntil noen forstår. Her er et eksempel fra barnehagen:

Ingrid (3) hadde vært utilpass og sutrete hele formiddagen. Hun sparket bort leker de voksne prøvde å sysselsette henne med, eller ropte «dumming» eller lignende til andre barn. De voksne snakket om at Ingrids atferd var negative forsøk på å få oppmerksomhet, og at det var viktig at alle overså slike forsøk. I uteleken ble Ingrid gående alene, og da hun kom bort til sandkassen og kastet sand på barna som lekte der, ble hun behandlet som luft av personalet, mens barna i sandkassen fikk hjelp til å børste bort sanden.

Julie (20), som hadde sommerjobb i barnehagen, kjente medfølelse for Ingrid, og bestemte seg for å gjøre noe annet enn å overse. Hun gikk bort til treåringen og spurte: «Vil du huske litt med meg, Ingrid?» Ingrid så i bakken, men nikket tydelig, så Julie løftet henne opp og satte seg på huska med barnet på fanget.

Slik satt de en stund og husket rolig fram og tilbake, mens Julie innimellom sa ting som «Stakkars deg, det er noe som er vanskelig. Lille venn, det er ikke så lett. Nå sitter vi her litt, du og jeg.» Ingrid falt mer og mer til ro og lente seg etter hvert tungt inntil Julie. Så rettet hun ryggen og sa: «Jeg vil leke i sand­kassen!» Litt senere bygget Ingrid sandslott sammen med et par andre barn, glad, fornøyd og samarbeids­villig.

Barn lærer seg langsomt og gradvis å håndtere og uttrykke behov på «voksne» måter, det vil si med ord og uttrykk som er forståelige og ikke skader andre (ikke slå og skrike for å få viljen sin, men forhandle med ord). Men de lærer først og fremst ved å bli forstått, imøtekommet og regulert av en vennlig voksen, ikke ved å bli avvist. Når barnet Ingrid ble systematisk oversett, vokste behovet hennes for kontakt og frustrasjonen over å ikke få det. Da den voksne Julie skjønte det, og ga Ingrid det hun trengte, roet hun seg, og kunne igjen leke med de andre.

At barn ofte uttrykker sine behov for kontakt og oppmerksomhet på måter som er vanskelig å forstå – som å skrike eller gjøre noe de vet er galt – er derfor ikke feil, men et tegn på at de trenger omsorgsfull hjelp: At de voksne forsøker å forstå situasjonen ut ifra barnets perspektiv og hjelper til med å sette ord på hva barnet føler og trenger. Gjennom å bli forstått lærer vi å uttrykke oss.

Myten om oppmerksomhetssøken bygger altså på en misforståelse: Når kontakt­behovet avvises, blir det ikke mindre, men større. Det er ikke slik at mye vil ha mer når det kommer til grunnleggende behov. Når barnet får den kontakten og nærheten det trenger, utløses selvstendigheten. Derfor skal vi se bakenfor kaotiske og sosialt uakseptable uttrykk, og imøtekomme kontaktbehovet som nesten alltid ligger bak. Og da vil barnet gradvis lære å uttrykke seg tydeligere.

Men hva med oss voksne? Mange mennesker har aldri lært å uttrykke sine egne kontaktbehov på måter som er forståelige og i tillegg gir plass til andres. Noen blir utydelige og trekker seg unna, andre blåser opp uttrykket sitt, og dominerer, slik at den de er sammen med får behov for å trekke seg unna.

Psykisk lidelse hos voksne kan delvis bunne i mangelfull erfaring med å bli forstått i oppveksten. Det blir vanskelig å formidle egne behov og i tillegg være sensitiv og mottakelig for andres behov. Relasjoner og sosialt liv blir dermed svært krevende, selve livet blir smertefullt. For enkelte kan det gå så langt at de gjør svært selvdestruktive handlinger som selvmordsforsøk i et kaotisk rop om hjelp. Hvis dette skjer flere ganger, kan den kulturelle myten få folk rundt til å si «Hun gjør det bare for å få oppmerksomhet». Da blir ensomheten total og farlig.

Vi psykologer og andre hjelpere må være grunnleggende opptatt av å forstå og tilby kontakt. Det er innenfor rammen av trygg kontakt og tillit at psykiske sår kan leges og mennesker utvikle seg. Psyko­terapiforskning viser da også at terapeutens evne til å skape tillit, til å etablere et varmt bånd med pasienten og få tak i hva han eller hun trenger, trumfer de terapeutiske metodene som brukes. Metode og teknikk er viktig, men virker bare i den grad pasienten føler seg møtt.

Kontakt kan være vanskelig for alle, ikke bare når man strever med psykiske lidelser. Vi kan alle sende tvetydige signaler og lett feiltolke andres. Også i hverdagslivet og arbeidslivet kan vi ha godt av å legge bort myten som får oss til å avvise oppmerksomhetsbehov, og i stedet prøve å forstå hverandre, ved å se bakenfor uhensiktsmessige signaler. Vi kan ikke og skal ikke klare det i enhver situasjon, men det er særlig viktig i roller hvor vi har ansvar for andre mennesker, også om de andre er voksne.

Kristian (35) ble oppfattet som en møte­plager i avdelingen. Han hadde en bedrevitende form og holdt gjerne ordet lenge. Det bredte seg ofte en form for matthet i gruppa når han snakket. Folk baksnakket Kristian og kalte ham Mister Oppmerksomhetssyk.

Avdelingslederen tok følgende usedvanlig sensitive grep: Hun spurte Kristian om han kunne tenkte seg å legge fram sitt spesialfelt, slik at de fikk nok tid til å snakke om hvordan det kan være nyttig i avdelingens arbeid? Kristian tok oppdraget med tydelig glede. Avdelingslederen merket en viss motstand blant de andre, naturlig nok, da hun annonserte at Kristian på neste møte skulle ha et faglig innlegg. Men de fleste stilte opp og ble mer enn vanlig engasjerte i «møteplagerens» tanker. I ettertid var Kristian roligere på avdelings­møtene, han lyttet bedre til andre og fant i større grad sin plass, uten å kjempe for den hele tiden.

Opplevelser av kontakt gir verdighet og tilhørighet. Neste gang du hører deg selv eller en annen si: «Hun eller han prøver bare å få oppmerksomhet», underforstått «det er feil å søke oppmerksomhet, så det skal vi ikke gi», kan du stoppe og tenke: Her er det en som ser ut til å trenge kontakt, kanskje jeg kan forsøke å forstå?

Noen ganger må vi jo si tydelig fra om at andres atferd plager oss, eller faktisk er ødeleggende. Hvis Kristian ikke reduserte møteplagingen, ville lederen måtte ta den vanskelige samtalen med ham.

Men også korrektive innspill er mulig å gi med god kontakt som bunnlinje.

guro.oiestad@psykologi.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.42

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk