Klassekampen.no
Fredag 6. oktober 2017
Min nabo i øst

Jeg har en mektig nabo der jeg bor. En rik nabo. En av verdens rikeste. Flere naboer ville ikke ha denne rikingen i sin gate. Det var protester, det var møter. Mange var sinte. Det var skogen som ble mindre, det var skiløypa der barna gikk.

Rikingen vant til slutt, som rikinger ofte gjør. Og huset ble bygget. Ikke bare ett, men flere. Mye graving, mye skulle under jorda. Mye skulle sikres. Jeg fulgte med. Jeg syklet forbi. Ofte var sykkelveien stengt med gravemaskiner, med konteinerne. Jeg måtte ut i veien der biler suste forbi eller på det smale fortauet på den andre siden.

Det tok flere år. Jeg var en spent nabo. Det var streik blant arbeiderne. Byggingen stod stille lenge. Jeg begynte å lengte etter at naboen skulle bli ferdig. Byggeplasser er ikke pene.

Så begynte ting å ordne seg. Det ble tennisbane og flaggstenger. Det ble tak med plass til helikopter. Det ble kobberfargede gesimser og store vinduer. En hel gartnerliga plantet trær og blomster, laget plener, mange plener, store plener og mange benker. Det ble vaktbygninger ved den store inngangen. Og stein, mange steiner, store steiner. Arkitekten liker Norge, tenkte jeg. Arkitekten vil etterligne Norge, mye stein og en liten bekk.

Kanskje jeg blir invitert til innvielsen, tenkte jeg da bygningene endelig stod der. Jeg begynte å glede meg. Kanskje det blir et hageselskap, tenkte jeg for oss naboer som har vært tålmodige gjennom vinter og vår. Kanskje viser den nye naboen gjestfrihet og dannelse, tenkte jeg.

Men nei. Ingen invitasjon i postkassen. Intet brev med logo i gull eller sølv. Bare flagget som plutselig foldet seg ut. Bare vaktene med hvite skjorter over skuddsikker vest. De gikk langs de høye gjerdene. Bar de virkelig våpen, tenkte jeg. Det kunne jeg ikke tro. Her i mitt nabolag.

Da så jeg det. Plutselig så jeg det. En liten klynge med mennesker. I en slags kø. Det var ingen benk å sitte på. De stod ute. Noen satt på bakken. Det var ikke tak over. «Welcome to the Consulate» leste jeg på skiltet. Det var den minste bygningen. Det var der man måtte stå når man skulle ha visum eller pass. Det var derfor de stod der. De måtte liksom gå kjøkkenveien.

Så dårlig gjort av rikingen å ordne det slik. Han som hadde så mange hus og så høy port. Han som hadde så bred vei til de sorte bilene som kan kjøre uten å få bot. Så urettferdig, tenkte jeg. Og den store døra og den majestetiske trappa. Han som hadde alt. Så ubehagelig for folk som skal ha visum og måtte stå uten tak over hodet mens de venter på å komme inn i varmen.

Da jeg kom hjem gikk jeg på hjemmesiden til naboen. Og hva stod det der? Jo, at besøkende til konsulatet må kle seg etter værforholdene.

Ja, slik er det når naboen heter USAs ambassade i Norge.

aa-su@online.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.42

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk