Klassekampen.no
Torsdag 5. oktober 2017
LEVER IKKE OPP: Denis Villeneuves oppfølger til klassikeren «Blade Runner» fra 1982 er enorm. Og litt skuffende. Foto: UIP
«Blade Runner 2049» er en overveldende, overlesset og litt skuffende film.
Hardere og tørrere
Voldsom oppfølger til sci fi-klassiker fungerer nok best alene.

«Blade Runner 2049»

(USA, 2017)

Regi: Denis Villeneuve.

Manus: Hampton Fancher og Michael Green, basert på Philip K. Dicks karakterer.

Med: Harrison Ford, Ryan Gosling, Ana de Aarmas, Jared Leto, Robin Wright.

Lengde: 2 t. 43 min.

Anmeldelse

HHHHII

Filminteresserte flest har ikke bare sett «Blade Runner»; de har en mening om den også. Flesteparten har dessuten sett den flere ganger – i forskjellige utgaver – og har flere meninger. Særlig om hvorvidt de har sett den slik regissør Ridley Scott og hovedmanusforfatter Hampton Fancher ønsket at den skulle sees. Fancher (og Philip K. Dick, forfatteren av romanen som manus bygger på) hadde uansett spørsmålet om hva det vil si å være menneskelig som utgangspunkt, og filmens plott dreies rundt en eks-politimann ved navn Deckard (Harrison Ford) som i løpet av et siste oppdrag begynner å stille nettopp dette spørsmålet.

Da filmen kom i 1982, med handling lagt til Los Angeles i 2019, satte den standard for hvordan man kan, eller kanskje til og med bør, presentere fremtiden på film: Som en mørk, røykfylt, skitten og klaustrofobisk regntung, multikulturell storbysmeltedigel. Med ett var fremtiden ikke lenger skinnende hvit. Realitetsbaserte fremtidsutsikter lå i stedet blytungt over det hele, med eksplosiv befolkningsvekst, forurensning og klimaendringer synlig for alle som var villige til å se.

Som antydet tidligere er «Blade Runner» tilgjengelig i mange forskjellige versjoner. Intrikate pengebaserte stridigheter har gjort at den med årene er blitt lansert i en Domestic Cut, International Cut, 10th Anniversary Edition, Criterion Edition og Uncut Edition.

I kombinasjon med en åpen historie som inviterer til tolkninger, et fantastisk, vakkert og enestående utseende – og det at den er den siste store science fiction-filmen uten computergenererte spesialeffekter – har dette vært med på å gi filmen et ekstra langt (kult) liv. Og la oss ikke glemme Vangelis’ unike soundtrack.

Regissør og kontrollfrik Ridley Scott sies forresten å ha hatt full kunstnerisk kontroll over kun én av de mange versjonene; en Final Cut som ble sluppet 25 år etter originalen, i 2007. Og nå, et tiår etter denne, har han gitt fra seg kontrollen fullstendig.

«Blade Runner 2049» er regissert av kanadiske Denis Villeneuve, en av de senere års mest konsekvent stilsikre nye stemmer, hvis forrige film var det storslagent intelligente sci fi-dramaet «Arrival», og som også tidligere har håndtert intrikate og intense historier med overbevisende resultat.

Bemerkelsesverdig nok har originalens hovedmanusforfatter, Hampton Fancher, skrevet også denne. Men der plottet forrige gang hadde et litterært forelegg, har Fancher denne gang, i samarbeid med Michael Green («Logan», «Alien: Covenant»), komponert et mer originalt manus. Men helt frittstående er det ikke, og behovet for å trekke veksler på originalen er åpenbart.

«Blade Runner 2049» er blitt en voldsom film. Dens enorme detaljrikdom og overveldende fysikk henger godt sammen, og miljøtematikken videreføres på smidig vis. Også andre element og figurer fra første film både brukes og alluderes til, gjentatte ganger, men ikke alltid med hell. Og følelsen av at man har gått unødvendig mastodontisk til verks, sniker seg sakte inn og blir umulig å ignorere.

Dessuten er det umiddelbart klart at den varme gløden den første filmen hadde, mangler. Visuelt sett er «Blade Runner 2049» kaldere, hardere og tørrere; kanskje også emosjonelt. Det menneskelige element, så avgjørende for vår evne til å knytte oss til en film, er nesten fraværende her. Software og hardware herjer nå, både på lerret og i tematikk, og der det i «Blade Runner» anno 1982 var et spørsmål om menneskelighet som gjaldt, er det like mye spørsmålet ‘Hva er virkelig?’ som nå gjelder. (Samt å legge inn noen overtydelige hint om det skumle ved at storselskapene har all verdens data om oss. Og å vise frem produktene til filmens sponsorer.)

I en film som denne, hvor veldig mye er veldig uvirkelig, og hvis handling er lagt til en verden som heller ikke er virkelig, burde et ekstra spørsmål om virkelighet vært pirrende. Men filmen makter ikke å traktere begge spørsmål på én gang. I stedet for å engasjere seg i separate temaer – eventuelt å gjøre klart at det ene avhenger av det andre – sauses de sammen. Det som i «Blade Runner» fremstod som en genuin utforskning, oppleves i «Blade Runner 2049» som en teknisk øvelse. Et dry run nedlesset i staffasje, om man vil være litt skarp.

Filmen skal ha for å tørre; for at den bringer noe imponerende stort og gjennomtenkt til torgs. Men i sin iver etter å imponere, i sitt ønske om å overgå originalen, blir den for kolossal. For enorm og overveldende til å virkelig treffe. Og for banal mot slutten. «Blade Runner 2049» oppleves som mektig og vektig. Men aldri som viktig.

kultur@klassekampen.no

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk