Klassekampen.no
Torsdag 5. oktober 2017
Norske ledere får sydd millionputer under armene sine.
Ledet inn i fristelse

Tirsdag kunne man lese i Dagens Næringsliv at landets 100 best betalte ledere til sammen tjente en milliard kroner i lønn og bonuser i fjor. Disse hundre fikk mer i sine lønningsposer enn det kostet å bygge nye Vålerenga stadion.

Øverst troner Sigurd Einar Thorvildsen i Awilhelmsen AS. Han tjente 57,4 millioner kroner, en dobling fra året i forveien. Bare lønnsøkningen hans er tre ganger årslønnen til Telenor-sjefen.

Skanner man DNs liste framstår det nærmest vilkårlig hvilke ledere som tjener hva. Sjefen for de 120 butikkene til Plantasjen tjener mer enn konsernsjefen til de 18.000 ansatte i industrigiganten Orkla, til tross for at Orkla har ti ganger så høy omsetning.

Inntrykket er at topplederlønn settes like mye etter metoden «tenk på et tall» som den blir regulert i et vanlig lønnsmarked.

Bonuser oppgis gjerne som årsaken til at ledere tjener så godt som de gjør. Det er mange ledere som får påskjønnelse dersom bedriften har et rekordår. Derimot er det færre som må tåle lønnskutt når bedriften går på trynet.

2015 var et annus horribilis for oljenæringen. Statoil måtte gjøre milliardnedskrivninger og varslet omfattende nedbemanninger. Selskapet satte i gang et radikalt program for kostnadskutt, der hver eneste stein skulle snus.

Sa jeg hver eneste stein? Nei, én stein ble liggende urørt. Ledelsen i Statoil fikk ikke bare beholde sine millionlønninger, de økte faktisk sine samlede lønnsutbetalinger med 20 millioner midt under oljekrisa. En lignende situasjon har vi sett i den kriserammede medie­bransjen. På åtte år tjente tidligere VG-sjef Torry Pedersen 48,5 millioner kroner i lønn og andre ordninger, mens VGs opplag falt fra 262.374 til 93.833.

Faktisk hender det at ledere får bonuser også i år hvor selskapet går dårlig, som en kompenserende påskjønnelse for den harde belastningen det er å sparke folk.

Det er lite som tyder på at norske ledere holder høyere kvalitet enn i 2007 eller i 1997. Likevel har lønningene deres skutt i været. Det framstår som et mysterium at norske bedriftseiere, stort sett hardbarkede kapitalister, går med på å betale dobbelt så mye i dag for akkurat den samme «varen» som de fikk for tjue år siden.

En hyppig brukt forklaring er at når markedene blir mer globale, må norske bedrifter gi «konkurransedyktig lønn» for å tiltrekke seg de beste lederne.

Men de fleste norske ledere er ikke ettertraktet på noe globalt ledermarked. Egenskapene som gjør Eldar Sæthre til en god Statoil-sjef, gjør ham uegnet til å være leder for et saudisk olje­selskap. Og selv om de norske lederlønningene har økt, er de ikke i nærheten av å kunne konkurrere med lederlønnen i land som USA.

Som et lite land i verdens utkant må vi stort sett nøye oss med lederne vi selv har. Som regel er det også like greit.

Høye lederlønner er et symptom på at det langsiktige, industrielle eierskapet er på vikende front i moderne kapitalisme. Stadig flere selskaper eies av spekulanter ute etter kortsiktig profitt, ulike typer fond og passive statlige eiere.

Resultatet er mektigere sjefer som nærmest får sette sin egen lønn. Da Kapital i fjor presenterte en liste over norsk næringslivs mektigste, var tre av fem sjefer eller profesjonelle styre­ledere.

Staten bør gå foran for å begrense slike millionlønner, både i sine egne selskaper, og gjennom nye insentiver til private eiere. Et sted å starte kan være å gjeninnføre «kakseskatten», som påla eiere ekstra arbeidsgiveravgift på svært høye lønninger.

Lavere lederlønn vil ikke gi oss dårligere ledere. Men det vil gi samfunnet lavere ulikhet og selskapene bedre bunnlinje.

mimirk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.33

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk