Klassekampen.no
Torsdag 5. oktober 2017
Bak rattet: Saudi-Arabia lar kvinner kjøre bil fra 2018, samtidig som det strammes inn på ytringsfriheten. Denne kvinnen deltok i en kampanje for å oppheve kjøreforbudet i 2014. Foto: Hasan Jamali, AP/NTB scanpix
Midtøstens despoter bruker kvinnerettigheter til å blankpusse fasaden.
Dyrekjøpt frihet

De siste månedene har det kommet en rekke positive reformer for kvinners stilling i muslimske land i Midtøsten. En rekke land har fjernet lover som gjorde det mulig for en voldtektsmann å slippe straff ved å gifte seg med offeret. Lover som straffer overgrep mot kvinner innen familien har blitt skjerpet. I Tunisia får muslimske kvinner lov til å gifte seg med ikke-muslimske menn. Og nå: I Saudi-Arabia skal kvinner fra 2018 få lov å kjøre bil.

Disse endringene er klare framskritt for kvinner, selv om det kan være et langt skritt fra endringer i lover og regler til reelle endringer i kvinners liv. Men før jubelen over liberaliserende presidenter og monarker tar overhånd, er det grunn til å se litt nærmere på omstendighetene. I flere tilfeller avtegner det seg et mønster der reformer som bedrer kvinners situasjon skjer samtidig med drastiske innstramninger i ytringsfrihet og politisk frihet generelt.

14. september opphevet Tunisias president Baji Qaid al-Sibsi et dekret fra 1973 som – i pakt med tradisjonell sharia-forståelse – forbød muslimske kvinner å gifte seg med ikke-muslimske menn. Like før hadde Sibsi og hans parti Nida Tunis drevet igjennom en såkalt «lov om forsoning» som ga utstrakt straffefrihet til de som begikk overgrep mot menneskerettighetene under Ben Ali-diktaturet (1987–2011). Det siste året har offentlige høringer avslørt omfattende bruk av tortur mot de mange politiske fangene i disse årene. Ikke minst ble islamistiske kvinner knyttet til Nahda-partiet utsatt for voldtekter og andre overgrep. Det er et paradoks at mennene bak disse overgrepene innvilges straffefrihet samtidig som regjeringen slår seg på brystet som en progressiv kraft for kvinnefrigjøring. Det er lett å tenke at timingen ikke er tilfeldig; ønsket er at mediedekningen skal handle om det siste og ikke om det første.

26. september ble det offentliggjort at kong Salman hadde besluttet at saudiske kvinner fra 2018 skal få lov å kjøre bil. Konteksten er at i perioden siden «den arabiske våren» 2011 har vilkårene for fri debatt i Saudi-Arabia blitt stadig vanskeligere. Den breie bevegelsen for demokrati som raste over den arabiske verden ble opplevd som en dødelig trussel fra herskerne i Riyadh. Saudiske tropper slo ned oppstanden i det lille nabolandet Bahrain, og harde midler ble tatt i bruk mot demonstranter i de sjiadominerte østlige delene av kongeriket. Den frittalende sjia-geistlige Nimr al-Nimr ble henrettet i januar 2016. I de sentrale delene av landet rundt hovedstaden klarte man ved hjelp av trusler og massive politioppbud å hindre demonstrasjoner. Likevel reiste det seg stemmer for konstitusjonelle reformer i landet. Blant disse var en av landets mest populære religiøse predikanter, Salman al-Awda, med 14 millioner følgere på Twitter.

Denne høsten har undertrykkelsen blitt strammet til ennå noen hakk. Salman al-Awda og en rekke andre kritiske stemmer, så vel islamister som mer sekulære reformkrefter, har blitt arrestert. I denne situasjonen velger man altså å oppheve kjøreforbudet for kvinner. Igjen er timingen neppe tilfeldig. Det handler om å fjerne omverdenens, og ikke minst vestens, fokus fra den politiske undertrykkelsen.

Reformene er positive. Men de autoritære regimene er ikke pålitelige allierte i kampen for kvinnefrigjøring. De driver et kynisk spill, der det som teller mest til enhver tid er å trygge makta mot trusler.

Da må alle bevegelser for demokrati som har potensial til å vinne stor oppslutning slås nådeløst ned, mens man kan gi konsesjoner på punkter som tar seg godt ut overfor vesten uten at det rokker ved maktforholdene. Den beste langsiktige forankringen for kvinners rettigheter ligger i demokratisk gjennomførte reformer.

Den offisielle wahhabi-doktrinen i Saudi-Arabia har representert en tolkning av islam som støter an mot menneskerettighetene, gjennom å kreve at kvinnen skal adlyde mannen og at folket skal adlyde herskeren. Det siste er en doktrine som etterleves av de fleste arabiske statsledere, også av sekulære presidenter som Sisi i Egypt og Assad i Syria. Så lenge nyvunne kvinnerettigheter er avhengig av despotiske lederes taktiske disposisjoner, og ikke forankret i demokratiske vedtak, er de slett ikke sikret.

b.o.utvik@ikos.uio.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.33

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk