Klassekampen.no
Torsdag 5. oktober 2017
Vekk med globusen: Hvorfor lytter folk heller til Donald Trump enn klimaforskerne? Problemet begynner i skolen, der man ikke evner å skille forskningsbasert kunnskap fra synsing, skriver Bjørn Vassnes. Foto: Nicholas Kamm, AFP/NTB Scanpix
Selv om vi aldri før hatt tilgang til så mye informasjon, øker folks skepsis til vitenskap. Hvorfor er det slik?
Et usunt kunnskapsklima
Undersak

Forskningens overraskelser

Klima­

Noen forskere har det vanskeligere enn andre. For klimaforskerne er det ikke bare det at systemene de jobber med, er ekstremt komplekse, men folk forventer at de skal kunne gi klare svar, til og med om framtiden. Og når de kommer med justeringer, som de ofte må gjøre, får de høre at de ikke er til å stole på. Som når en artikkel i Nature Geoscience (18. september) konkluderte med at vi kanskje kan slippe ut litt mer CO2 og likevel holde oss innenfor togradersmålet. Grunnen var at de tidligere prognosene så ut til å ha bommet litt.

Klimahistorie

Men modeller og prognoser om forholdet mellom mengden CO2 og temperatur har alltid vært usikre. Dette fordi det ikke er noe lineært forhold mellom disse størrelsene. Klimahistorien viser at det alltid har vært etterslep den ene eller andre veien, og grunnen til dette er at jorden ikke bare er en kompakt kule, den har med seg flere bevegelige og foranderlige systemer, som havet, atmosfæren, kryosfæren og biosfæren. Til og med jordens indre påvirker klimaet, gjennom vulkanutbrudd, som sender ut store mengder CO2. Alle disse systemene virker inn på hverandre, på måter forskerne så vidt har begynt å forstå.

Mens modeller og prognoser derfor er usikre, kan vi imidlertid se hva observasjoner og historien kan fortelle om hvordan klimaet faktisk skifter. Der vil vi se at endringer i kryosfæren (havis, isbreer, snødekke og permafrost) kan trigge og forsterke store klimaskifter. Endringer i havisen kan påvirke havstrømmer (som å svekke eller forsterke Golfstrømmen), og endre vindsystemene – slik som de nå ser ut til å ha endret den polare jetstrømmen (slik at den nå har større svingninger enn før). Små endringer i havis og snødekke kan endre jordens albedo dramatisk, noe som kan skru opp temperaturen flere grader. Vi vet også at dersom perma­frosten smelter, vil det frigi store mengder drivhusgasser.

Faren er ikke over

Klimaforskningen er entydig: Kryosfæren er i endring, og raskere enn vi har ant. Det er derfor ingen grunn til å rope «faren over», fordi forskerne ikke får datamodellene til å stemme. Det eneste vi kan være sikre på, er at det stadig vil komme nye overraskelser – i begge retninger.

viten@klassekampen.no

Det er smått utrolig at myndighetene ikke ser behov for å stimulere forskningsjournalistikk og opplyst debatt.

Kommentar

Hvorfor ser ikke folk ut til å ta klimaforskernes advarsler på alvor? I USA velger de Donald Trump til president og i Norge er det «fossilpartiene» som fremdeles har flertall i Stortinget. Det skrives bøker og kronikker som spør hvordan folk kan være så dumme, eller verre: så umoralske at de ikke kutter ut biffen til fordel for tofu og vraker bensinbilen for en Tesla.

Selv har jeg skrevet om klimaproblematikken i tjue år, og har ofte forundret meg over hvor sterk skepsisen til klimaforskningen er. Det påfallende er at skepsisen ikke ser ut til å ha med utdanningsnivå å gjøre, men er utbredt også blant høyt utdannede. Dette er spesielt tydelig i USA. Hva har gått galt?

I Norge er utdanningsnivået kanskje enda høyere enn i USA, men også her viste en undersøkelse nylig at rundt halvparten av befolkningen generelt er skeptisk til forskning. Undersøkelsen viste ikke hvorfor, men én grunn synes å være at folk mener forskerne er kjøpt og betalt, av staten eller private – som om det skulle være andre alternativer. I mellomtiden skylder akademikerne på tellekantsystemet og Forskningsrådet toer sine hender.

Man arrangerer debatter som ikke fører noe sted, fordi man ikke har skjønt at kunnskapspolitikken må være helhetlig. Det er ikke en enkelt grunn til at folk mistror forskerne, det er resultatet av en kombinasjon: av skolen og utdanningssystemet, av hvordan media fungerer i en stadig mer digital verden, og hvordan akademia og myndigheter takler dette. Også forskningsmiljøene selv må ta sin del av skylda.

Noen forskere fra Senter for Teknologi og Samfunn ved NTNU spør i Morgenbladet om folks mistillit til forskning kan skyldes at folk vet mer i dag, fordi internett og andre medier har økt tilgangen til kunnskap om forskning. Men da forveksler de «kunnskap» med «informasjon». Internett har økt folks illusjon om kunnskap, fordi det er så lett å få informasjon der. Folk tror de kan finne svar på alt på nettet, men det er ingen ting som tyder på at forståelsen av forskning, og evnen til å vurdere denne, er blitt noe bedre. Dessverre gjelder dette også langt inn i akademia selv.

Problemet begynner i skolen, som mangler elementære kognitive verktøyer for å forstå og tolke informasjon, og skille forskningsbasert kunnskap fra synsing. En måte å lære elevene forskjellen på «kunnskap» og kunnskap på, ville vært å innføre vitenskapshistorie som fag, noe Per Arne Bjørkum i «Annerledestenkerne» (2016) har foreslått som den beste måten å lære vitenskap på.

Man mangler også helt elementære hjelpemidler for å vurdere statistikk, og kunnskap om de grunnleggende mekanismene i naturen, som evolusjonen og karbonomsetningen (Bibelen er fortsatt viktigere enn Darwin). Dette var ting man kanskje kunne klare seg uten i tidligere tider, men ikke i dag: Alle de store utfordringene vi står overfor, er komplekse, og har sjelden enkle løsninger. Uten grunnleggende kunnskap i fysikk, kjemi, biologi og statistikk kan man bare skrape i overflaten. Og selv dette er ikke nok, fordi de problemene vi står overfor, er av systemisk karakter, noe som betyr at man også bør kjenne til hvordan komplekse systemer virker.

Det at vi er blitt så mange, og har fått en teknologi som bruker naturen på en helt annen måte enn før, betyr at for å gjøre gode valg, må vi ha stadig mer kunnskap. Derfor øker gapet mellom den kunnskapen vi har og den vi burde hatt. Skolen har ikke fulgt med. Den tilbyr elevene fragmentert, horisontal kunnskap, som ikke hjelper dem til å se hvordan verden henger sammen. Pensum har i hovedsak samme inndeling som på Karl den Stores tid.

Også høyere opp er mange disipliner og fag som de alltid har vært, uten å ha tatt opp i seg utviklingen de siste femti årene. Mange samfunnsfag og humaniora lever i sin egen sfære, med 60-tallsguruer som ledestjerner, uberørt av den dramatiske kunnskapstilgangen i andre fag som studerer mennesker, som biologi og nevrologi.

Og kunnskapsrelativismen henger fremdeles igjen. Noen ganger, som med tv-programmet «Hjernevask», får verden utenfor et innblikk i denne sfæren, men fagene fortsetter som før, immun for ekstern kritikk. Problemet er at det bildet folk da får av forskerverdenen, gjør dem skeptiske til all forskning, inkludert klimaforskningen. Ikke at skepsis er usunt, men den bør være basert på kunnskap.

Ideelt sett burde mediene vært et kritisk korrektiv til dårlig forskning, og dermed virket skjerpende på kvaliteten. Men bortsett fra «Hjernevask» har de ikke fungert slik. Vilkårene for forskningsjournalistikk har faktisk blitt dårligere siden begynnelsen av 90-tallet, da det var egne forskningsredaksjoner i aviser som Aftenposten. I dag er det ingen slike. Det vi i stedet ser, er at «ekspert»-rollen i media fylles opp av talspersoner fra institusjoner og organisasjoner med egne agendaer. Og i den grad man spør forskere, kan man ofte lure på om journalistene har skjønt forskjellen på astronomi og astrologi.

I en verden der vitenskapen blir stadig viktigere, ikke minst for demokratiet, er kanskje det mest påfallende at de statlige myndighetene – Kunnskapsdepartementet,

Forskningsrådet – ikke ser behov for å stimulere forskningsjournalistikken. Man synes fremdeles å mene at forskerne skal stå for formidlingen selv. Noen forskere klarer nok dette, men formidling – og spesiel tjournalistikk – er et eget fag, som krever egne fagfolk. Ofte blir også forskerne spurt om ting utenfor deres felt, uten at folk gjøres oppmerksom på dette.

Uten det korrektivet forskningsjournalistikken kan gi, og uten en informert offentlighet, vil både forskningen, kunnskapsinstitusjonene og demokratiet forvitre. Folks tillit til forskerne vil svekkes enda mer, mens den offentlige debatten vil bli preget av synsing og moralistiske kampanjer. Mange viktige temaer vil aldri bli diskutert.

Vi har i dag heller ingen fora for informert debatt, der argumenter kan testes. Og vi vil neppe få noe slikt så lenge politikerne ikke ser problemet og gjør noe for at ikke bare informasjonen, men også kunnskapen skal få strømme fritt.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.35

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk