Klassekampen.no
Torsdag 5. oktober 2017
Sjølråderett uten grenser? Det kan virke som om brudd på folkeretten vekker større indignasjon hos deler av det ytre venstre enn den nådeløse krigføringen mot sivilbefolkningen, skriver forfatteren. Foto: AFP PHOTO/HO/SANA/NTB scanpix
Det sitter oppsiktsvekkende langt inne hos deler av venstresiden å støtte det syriske sivilsamfunnet mot Assad-regimet.
Hvor ble det av solidariteten?

– Hvorfor skulle jeg ikke ta side for den overveldende folkelige revolusjonen mot denne formen for tyranni og undertrykking, uavhengig av min overbevisning, enten den er venstreorientert, marxistisk, moderat, eller til og med høyreorientert?

Mannen som stilte det retoriske spørsmålet var den nå avdøde filosofiprofessoren Sadiq Jalal al-Azm, en av Midtøstens fremste intellektuelle gjennom et halvt århundre. Revolusjonen som den gamle marxistiske religionskritikeren siktet til var opprøret mot Assad-regimet i hjemlandet Syria som brøt ut våren 2011.

Da jeg traff Al-Azm fem år senere i Tyskland, hvor han hadde fått innvilget politisk asyl, hadde det syriske opprøret for lengst utartet til en blodig krig med sterke internasjonale føringer. De unge demokratiaktivistene var skjøvet i bakgrunnen av et opprør som ble stadig mer dominert av til dels ytterliggående islamister – krefter som filosofiprofessoren hadde fryktet hele veien. Noen av aktivistene var drept, andre befant seg i regimets fangehull. Atter andre hadde sluttet seg til det væpnede opprøret. Kanskje de fleste befant seg i eksil, blant de over fem millioner syrerne som hadde flyktet landet. Al-Azm tvilte selv på at det ville være mulig å finne tilbake til den opprinnelige ånden fra protestvåren. Ikke at det gjorde ham mer forsonlig innstilt overfor regimet som han holdt ansvarlig for tragedien hjemlandet var kastet ut i.

Fakta:

Venstresiden og Syria:

• Den arabiske våren i 2011 satte i gang et opprør mot den syriske presidenten Bashar al-Assad. Det folkelige engasjementet utviklet seg raskt til en blodig og kompleks krig med mange aktører.

• I denne teksten setter Bendik Sørvig et kritisk søkelys på de delene av den ytre venstresiden som i dag støtter Assad-regimet.

• Ifølge Sørvig er disse miljøene preget av en utdatert anti-imperialisme, der USA-motstand og Assads sjølråderett er viktigere enn overgrepene mot den syriske befolkningen.

• Sørvig har skrevet boka «Syria. Den tapte revolusjonen» på Manifest forlag. Boka lanseres tirsdag 10. oktober på Dattera til Hagen i Oslo.

Om forfatteren:

• Bendik Sørvig er samfunnsgeograf. Han har arbeidet og reist i Syria og Midtøsten over to tiår.

I sitt syn på det syriske opprøret skilte Al-Azm lag med deler av venstresiden i Syria, så vel som i den arabiske verden og Vesten.

Al-Azm betraktet opprøret som et uunngåelig oppgjør med et førti år gammelt familiediktatur og den politiske umyndiggjøringen av to generasjoner syrere. De massive overgrepene som regimet, da dets posisjon var truet, skulle begå mot egen befolkning, understreket bare for Al-Azm at det ikke fantes noen vei tilbake. Da jeg spurte ham om Assad kunne være en del av løsningen i Syria, svarte Al-Azm med irritasjon i stemmen at det ville være som å tvinge Pol Pot på kambodsjanerne igjen.

Andre på den arabiske venstresiden betraktet Assad-regimet som et bolverk mot utenlandsk imperialisme. I deres retorikk var det lite plass til menneskerettigheter og demokrati. Motstanden mot USA, Israel, og deres allierte, var overordnet individuelle friheter.

Slik Al-Azm så det, lå røttene i de to vidt forskjellige tilnærmingene til Syria-konflikten i den ideologiske krisen på den arabiske venstresiden etter Sovjetunionens sammenbrudd. Sosialismens kollaps i Øst-Europa kom på et tidspunkt hvor den arabiske venstresiden allerede hadde opplevd en ti år lang nedtur i kjølvannet av den iranske revolusjonen. Bølgen av islamisme som sveipet over Midtøsten på åttitallet bidro til å svekke sosialismens ideologiske appell til fordel for en mer «autentisk», lokalt forankret ideologi.

Ideologisk desillusjonert etter den kalde krigen, orienterte mange på den arabiske venstresiden seg i retning av det Al-Azm kalte et sivilsamfunnsprosjekt. De forlot partiene og søkte i stedet sammen i aktivistmiljøer som kjempet for demokrati og menneskerettigheter.

Andre gikk i en annen retning. De spurte seg hvem det er som bekjemper imperialismen i dag, ifølge Al-Azm. Svaret fant de i den militante palestinske islamistbevegelsen Hamas, den libanesiske sjiamilitsen Hizbollah, den islamske republikken Iran, og det syriske Baath-partiregimet. Den uformelle alliansen var kjent som al-mumanaa – «rejeksjonismen» – på grunn av deres felles politiske og militære motstand mot Israel og avvisningen av fredsprosessen på 1990-tallet.

Når deler av den tradisjonelle arabiske venstresiden omfavnet sin fiendes fiender, underla de seg samtidig langt på vei også disse kreftenes militante og autoritære verdensanskuelse. Det var som om Israels okkupasjon og undertrykkelsen av palestinerne tilsa at man ikke kunne kritisere de autoritære og til dels ekstremistiske trekkene hos «motstandsaksen» – eller i hvert fall ikke gå for langt. Gjorde man det, var veien kort til å bli stemplet som forræder.

Det var det som skjedde med den tidligere libanesiske kommunistlederen George Hawi og den profilerte venstreintellektuelle journalisten Samir Kassir. Begge ble likvidert sommeren 2005, etter at de hadde markert seg som kritikere av Assad-regimet og det syriske overherredømmet over Libanon. Filosofiprofessoren Al-Azm så seg nødt til å forlate Damaskus et par år senere, da regimet skjerpet undertrykkelsen av sine hjemlige kritikere.

Den arabiske våren snudde opp ned på tilvante forestillinger. En generasjon av unge mennesker som aldri før hadde hatt erfaring med organisert politikk, og som i liten grad var opptatt av ideologi, reiste seg opp mot sine herskere med en spontanitet som overrasket både regimene og opposisjonsmiljøene.

Både det demokratiske venstre og de som bekjente seg til «motstandsaksen» jublet da Egypts president gjennom tretti år, Hosni Mubarak, ble tvunget til å gå av i februar 2011. De fleste kunne stemme i med den arabiske vårens motto: folket vil felle regimet. I hvert fall så lenge regimet var USA-støttet, slik det egyptiske var. Da den arabiske våren nådde Syria i mars 2011 forholdt det seg ganske annerledes. Det var en påfallende taushet blant mange på venstresiden som hadde gledet seg over Mubaraks fall. En del skulle til og med ta skrittet ut i åpent forsvar for det syriske diktaturet.

Utviklingen på den arabiske venstresiden må naturligvis ses i sin lokale kontekst, i lys av de autoritære systemene, hyppig vestlige politisk og militær innblanding, og ikke minst det evige altoverskyggende Palestina-spørsmålet. I Syria hadde de uavhengige venstrekreftene blitt forfulgt i en årrekke. Andre lot seg temme inn i rollen som politisk irrelevante støttespillere for det statsbærende Baath-partiet. Erfaringene er i liten grad overførbare til venstresiden i Vesten, som har operert i demokratiske systemer i flere generasjoner, og hvor de aller fleste for lengst har gått vekk fra de autoritære aspektene fra sosialismens idéhistorie.

Det finnes likevel visse paralleller å trekke i lys av Syria-konflikten. Også i vår hjemlige sfære finner vi et miljø på ytre venstre (og påfallende nok også på ytre høyre) som åpent støtter Assad. I denne lille, men høylytte kretsen blir regimets veldokumenterte undertrykking og ugjerninger enten avfeid som propaganda eller forsøkt relativisert.

Utgangspunktet for denne tilnærmingen ser ut til å være et forenklet og konspiratorisk anlagt verdensbilde, hvor det knapt er plass til andre «ondsinnede» aktører enn USA og dets allierte. Det er en generisk analyse som i tilfellet Syria ignorerer både de lokale beveggrunnene bak konflikten og aspirasjonene til brede lag av befolkningen.

Denne endimensjonale formen for «anti-imperialisme» fremkaller minner fra en epoke hvor lefling med autoritære systemer var vanligere på den norske venstresiden. Så er det neppe heller tilfeldig at Assad-apologien synes å ha en spesiell appell blant dem som tilsynelatende ennå ikke har tatt et oppgjør med sin egen autoritære fortid.

For de fleste som følger den syriske tragedien med et halvt øye – inkludert de mange som ellers solidariserer seg med Palestina og som har en kritisk innstilling til USAs innblanding i Midtøsten (eller Norges militære engasjement i Syria, for den del) – er det heldigvis utenkelig å omfavne et regime som står bak noen av de groveste forbrytelsene mot menneskeheten i vår tid.

Desto mer interessant er det å observere et visst sammenfall mellom den redaksjonelle tilnærmingen i «venstresidas dagsavis» og kjernesakene til det lille ytterliggående miljøet av hjemlige Assad-tilhengere.

Som når en av Klassekampens mangeårige utenriksmedarbeidere gjentatte ganger faller for fristelsen til å antyde at sivilforsvaret i de opprørskontrollerte områdene – kjent som De hvite hjelmene – egentlig er et redskap for al-Qa’ida, i et ekko av den pågående internasjonale svertekampanjen mot hjelpearbeiderne. Og som når Klassekampen på lederplass gjør et poeng av at Assad er Syrias legitime president, med henvisning til folkeretten, uten noen vilje til å problematisere legitimiteten til en diktator som har gått til krig mot store deler av sin egen befolkning.

Folkeretten synes i det hele tatt å være rettesnoren i Klassekampens redaksjonelle tilnærming til Syriakonflikten. Det er flere interessante problemstillinger knyttet til folkeretten og Syria, ikke minst når det gjelder norsk militær innblanding i konflikten, som Klassekampen selv har gjort en god jobb i å belyse. Problemet oppstår når engasjementet stopper her, når folkeretten markerer slutten på diskusjonen.

Det synes i hvert fall å være påfallende lite interesse for å belyse de massive overgrepene som begås i ly av Assad-regimets «sjølråderett», eller å problematisere at sikkerhetsrådsmedlemmene Russland og Kina blokkerer utsikten til å holde regimet ansvarlig for dets menneskerettighetsbrudd.

Det kan til tider virke som om brudd på folkeretten – som når USA bombet en evakuert militær flybase etter det syriske regimets gassangrep mot landsbyen Khan Sheikhoun i april – vekker større indignasjon hos deler av det ytre venstre enn for eksempel kjemisk krigføring mot sivile, likvidering av tusener av fanger, eller den nådeløse luftkrigen mot befolkningen i de opprørskontrollerte områdene.

Dagens syriske sivilsamfunns­aktivister hadde forventet mer fra miljøer som ellers snakker i store ord om internasjonal solidaritet. De finner det oppsiktsvekkende at det sitter så langt inne hos deler av den vestlige venstresiden å støtte deres motstand mot både Assad-regimet og de ytterliggående islamistiske kreftene som vokste seg mektige under konflikten.

Det er den vestlige venstresidens demokratiske privilegium å dyrke sin selektive «anti-imperialisme», også når det skjer på bekostning av dem som kjemper for demokrati og menneskerettigheter andre steder. Men det er vanskelig å få øye på solidariteten i denne tilnærmingen.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.35

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk