Klassekampen.no
Torsdag 5. oktober 2017
Das deutsche Vaterland: AfDs lokale toppkandidater ledet an syngingen av Tysklands nasjonalsang under et valgkamparrangement i Sachsen-Anhalt for to uker siden. Fra venstre André Poggenburg, Andreas Kalbitz og Martin Reichard. Foto: John Trygve Tollefsen
Tysklands nye høyreside er mot homoekteskap, multikultur, innvandring og kjønnsforskning:
Omkamp for tradisjonene
Holger Lengfeld
REVERS: Tyskerne som stemte på høyrepopulistene, er først og fremst «kulturelt marginaliserte», som vil snu den kosmopolitiske utviklingen, ifølge sosiolog Holger Lengfeld.

Tyskland

De mener at en familie skal bestå av far, mor og barn. De er motstandere ekteskap mellom personer av samme kjønn. Og de mener at kjønnsforskning ikke er en seriøs vitenskap fordi den undergraver de naturgitte forskjellene mellom menn og kvinner.

Dette er familiepolitikken til Alternative für Deutschland. Ifølge sosiologen Holger Lengfeld er det mange tyskere som er enige.

Kombinert med en generell politikerforakt og ikke minst Angela Merkels åpning av Tysklands grenser under flyktningkrisa høsten 2015, har det bidratt til å skape en kløft mellom den kulturelle eliten og de såkalte moderniseringstaperne.

Fakta:

Alternative für Deutschland (AfD):

• Tysk høyrepopulistisk parti som ble dannet i februar 2013 med kamp mot eurosamarbeidet som fanesak. Har seinere markert seg som kritisk til innvandring og islam.

• Fikk 4,7 prosent av stemmene i valget til ny nasjonal­forsamling i 2013 og 7,1 prosent ved valget til EU-parlament året etter.

• Partiets velgere er primært menn under 30 år, arbeidsløse, lavt utdannede og velgere fra den østlige delen av Tyskland.

• Ved det siste valget 24. september fikk AfD 12,6 prosent av stemmene og kom for første gang inn i forbundsdagen.Kilde: NTB

Utløst av flyktningkrisa

Flyktningkrisa var bare en utløsende faktor. Det gjorde det mer legitimt å uttrykke en misnøye med landets kulturelle utvikling, mener Lengfeld.

– Disse menneskene mener at Tyskland kulturelt og åndelig beveger seg i feil retning. De vil ha en homogen tysk kultur, og de vil at utlendinger skal tilpasse seg den kulturen. De er motstandere av multikulturalisme, og de mener at islam ikke hører hjemme i Tyskland. Det er heller ikke rom for seksuelle minoriteter, sier han.

– De reagerer på utviklingen i Tyskland de siste 20 årene. Det er mindre diskriminering, mer mangfold og legalisering av homoseksuelle ekteskap. For disse menneskene er det absurd.

I månedene før det tyske valget utførte Lengfeld, som til daglig forsker på blant annet sosial ulikhet ved universitetet i Leipzig, en vitenskapelig analyse av AfD-velgerne.

Resultatet, som han offentliggjorde i artikkelen «Die Alternative für Deutschland. Eine Partei der Modernisierungsverlierer?», var klart: De kommer ikke bare fra arbeiderklassen, og det er ikke sosial og økonomisk ulikhet som er avgjørende.

Økonomi som forklaring

– Vi vet fra den økonomiske globaliseringen som kom til Tyskland på slutten av 1980-tallet at folk med svake kvalifikasjoner har tjent lite på den økonomiske utviklingen. Det har blitt større økonomiske forskjeller. Og det har ført til en forestilling – ikke minst blant politikere – om at de såkalte moderniseringstaperne stemmer på partier som AfD. Men det stemmer ikke.

Lengfeld påpeker at AfDs velgere finnes i flere samfunnslag og har ulike nivåer av utdanning og inntekt. Faktisk var personer med høyere status mer tilbøyelige til å stemme på AfD.

– Siden 2006 har vi hatt en positiv økonomisk utvikling i Tyskland, og arbeidsløsheten har falt. Frykten for å miste jobben har blitt betydelig mindre. Derfor er det lite sannsynlig at folk stemmer på AfD på bakgrunn av økonomiske motiver. For øvrig er AfD et liberalt parti i økonomiske saker. De mener at staten ikke skal gripe inn i økonomien. Hvem vil ha mest mulig av det frie markedet? Det er de som har flest ressurser. Det vil si at det ikke kan være i «småfolkets» interesse å stemme på AfD, forklarer han.

Alternativ til kosmopolitter

Tyskernes innstilling til innvandring har generelt blitt mer liberal, noe som for eksempel ble demonstrert i den spontane humanitære hjelpen til flyktninger mange stilte opp med høsten 2015.

Det er mange flere som mener at grenser er avleggs og at de har en plikt til å hjelpe i nødssituasjoner, påpeker Lengfeld. Aksept av ulike levemåter, som for eksempel homoseksuelle forhold, har blitt normalt – Tyskland har blitt kulturelt modernisert.

Men den kulturelle kosmopolitismen blir ikke akseptert av AfD. På partiets hjemmeside blir kulturpolitikken illustrert med et bilde av en jente i bayersk nasjonaldrakt og det sørtyske nasjonalbakverket pretzel i hånda.

Kulturprogrammet avspeiler motviljen den kosmopolitiske utviklingen. AfD går inn for en tysk «ledekultur» basert på den antikke og kristne arven med det tyske språket som «statsspråk». Ideen om en «multikulturalistisk» kunst er ikke bare farlig for den tradisjonelle kulturen, men blir betegnet som en «ikke-kultur», ettersom «parallellsamfunn veldig ofte fører til innenrikspolitiske konflikter og til og med statens forfall.

– Tyskland har, som du selv sier, lenge vært et kosmopolitisk land. Men det virker nærmest som om AfD vil skru tida tilbake. Kan de det?

– Allerede på 1980-tallet var det en bitter debatt mellom de konservative i CDU/CSU på den ene side og De grønne på den andre om Tyskland var eller skulle være et innvandringsland. Selv om mange gjestearbeidere og flyktninger fra for eksempel Libanon og seinere Irak og Afghanistan hadde kommet til Tyskland, fortsatte de konservative å si: «Tyskland er ikke et innvandringsland på linje med USA eller Canada».

AfD ser nå på brexit og Trump og tenker: Det er et alternativ til kosmopolitismen, sier Lengfeld.

– Det er alltid et alternativ, og folk er villige til å ofre andre ting for sine verdier. Britene vil jo betale en høy pris for brexit.

Historikeren Volker Weiß har en lignende beskrivelse av AfD i boka «Die autoritäre Revolte», som kom ut tidligere i år.

Han påviser at den intellektuelle fløyen av Tysklands «nye høyre» er påvirket av høyreintellektuelt tankegods fra både første og andre verdenskrig, og at kampen mot universalismen, liberalismen og dekadansen, som først og fremst stammer fra USA, er den primære fienden.

Annerledes enn i USA

– Hvordan skiller den tyske bevegelsen seg fra populismen i USA, som ser ut til å være mer økonomisk fundert?

– Ved presidentvalget i USA var det også mye snakk om at den hvite middelklassen stemte på Trump i protest. USAs liberale elite og Hillary Clinton er også kosmopolitisk orientert, og det var denne retningen hun representerte i valgkampen. Også i USA var det mange som ikke følte seg kulturelt representert. Men økonomiske grunner spilte sannsynligvis en større rolle i USA, der det en gruppe mennesker som har tapt økonomisk på globaliseringen. Det er ikke i Tyskland i samme grad.

Lengfeld advarte de andre tyske partiene mot å basere sin valgkamp på en oppfatning av AfDs potensielle velgere som typiske moderniseringstapere.

Nå håper mange AfD-velgere at den utviklingen vil snu, sier Lengfeld. CDU/CSU har allerede gitt uttrykk for at de vil bevege seg mer til høyre. For regjeringen gjelder det å lytte til AfD og forstå hva som har skjedd, mener Lengfeld. Men det blir vanskelig.

– Disse menneskene lever i sin egen verden. At småbyer dør ut, eller at barnehager i Øst-Tyskland blir stengt, er ikke en følge av flyktningpolitikken, men et resultat av en langsom, samfunnsmessig utvikling. Men det er en gruppe mennesker som ikke henger med. Og de kan bare artikulere seg gjennom plattformer som Pegida og AfD. Hvor mye makt høyrepopulistene får, er avhengig av om AfD klarer å etablere seg. Det er et åpent spørsmål.

utenriks@klassekampen.no

© Information

Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.35

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk