Torsdag 5. oktober 2017
OMSTRIDT LÆREMESTER: Stig Sæterbakken skrev seg inn i «tankens blindveier», mener hans tidligere elev Kenneth Moe. Sæterbakken døde i 2012. Foto: Linda Bournane Engelberth
• Kenneth Moe tar et oppgjør med sin gamle skrivelærer • Etterlyser motstand mot svartsyn og selvmord
Oppgjør med Sæterbakken
Undersak

– Morsom pessimisme

– Man kan ikke stille som krav til litteraturen at den skal proklamere håp, sier forfatteren Kjersti Annesdatter Skomsvold.

Hun har også vært elev ved Nansenskolen på Lillehammer og hadde, i likhet med Kenneth Moe, Stig Sæterbakken som lærer. I den selvbiografiske romanen «Monstermenneske» fra 2012 har Skomsvold selv gestaltet en karakter som deler mange likhetstrekk med Stig Sæterbakken.

Skomsvold understreker at hun ikke har lest pamfletten til Moe, men hun er ikke enig med dem som kritiserer litteratur for å være mørk.

– Jeg synes det er pessimismen i bøkene til Sæterbakken som også gjør dem ustyrtelig morsomme, sier Skomsvold og trekker spesielt fram romanen «Siamesisk» fra 1997.

– Stig Sæterbakken er en av få forfattere som har skrevet tekster man virkelig kan le av, sier hun.

Kenneth Moe
Audun Lindholm
I en fersk pamflett kritiserer Kenneth Moe det pessimistiske tankegodset i bøkene til Stig Sæterbakken. – En dypt problematisk lesning, mener kritiker ­Audun Lindholm.

Bøker

– Stig Sæterbakkens pessimisme begrenser hvilke tanker det er mulig å tenke, sier forfatter og essayist Kenneth Moe.

Forfatteren Stig Sæterbakken, som døde i 2012, var kjent for sin originale og kompromissløse stil. Han var også kjent for å være en alvorlig og svartsynt forfatter.

I tillegg arbeidet Sæterbakken som lærer ved skrivekunstlinja på Nansenskolen i Lillehammer. En rekke unge norske forfattere, som Kjersti A. Skomsvold, Johan Harstad og Ole-Petter Arneberg, har sittet foran hans kateter.

Det gjorde også forfatteren Kenneth Moe, som var elev ved Nansenskolen på midten av 2000-tallet. Moe har tidligere gitt ut romanene «Rastløs» og «Det åpenbare». I disse dager lanserer Pelikanen forlag pamfletten «Imot Sæterbakken», hvor den tidligere eleven tar et oppgjør med sin gamle læremester.

Fakta

Stig Sæterbakken (1966–2012):

• Norsk forfatter, essayist og oversetter.

• Utga en rekke romaner, blant dem «Det nye testamentet» (1993), «Sauermugg» (1999) og «Ikke forlat meg» (2009).

• Skrev også essays og ga ut essaysamlingen «Det onde øyet» i 2001.

• Nå har forfatter Kenneth Moe skrevet pamfletten «Imot Sæterbakken», hvor han tar et oppgjør med pessimismen i forfatterskapet.

– Gjennomsyret av angst

Et av hovedargumentene Moe anfører mot Sæterbakken, er at han skrev seg inn i «tankens blindveier».

– Både romanene og essayene hans er gjennomsyret av angst. Angst gjør at man vil slippe å tenke, og det er ikke et godt utgangspunkt. Når alt kommer til alt, finnes det bare én måte å slippe å tenke, sier Moe til Klasse­kampen.

Det er ingen hemmelighet at Stig Sæterbakken selv valgte å avslutte livet. Det er også et tema forfatteren berørte i flere av sine romaner, som «Gjennom natten» og «Ikke forlat meg».

– Tenker du at Stig Sæterbakkens selvmord blir en slags logisk konsekvens av den pessimistiske holdningen vi finner i hans forfatterskap?

– Nei, for mennesker er mer komplekse enn som så. Et selvmord er først og fremst en utrolig trist hendelse. Det jeg prøver å se nærmere på, er det utrolig triste i litteraturen og det utrolig triste i virkeligheten, sier han.

Hardt og heslig

I den ferske pamfletten går Kenneth Moe gjennom alle bøkene til Sæterbakken. «Stig Sæterbakkens romaner gjør livet hardt, heslig og tvilsomt», lyder en av konklusjonene.

Moe savner noe som argumenterer mot selvmordet i bøkene og etterlyser et forsøk på noe oppbyggelig.

– «Forsøk» er nøkkelordet her. Jeg tror ikke på oppbyggelig litteratur som sådan, men en litteratur som forsøker og samtidig erkjenner hvor vanskelig det er, sier Moe.

Han viser til den franske essayisten Michel de Montaigne, som levde på 1500-tallet.

– I det ene øyeblikket skriver Montaigne terapeutisk for seg selv, for i det neste å avvise at noe sånt i det hele tatt kan være mulig. Denne bevegelsen mellom konstruksjon og dekonstruksjon er med på å gjøre litteraturen levende. Sæterbakken gjør mye av det samme, men mye skjevere fordelt, sier Moe og legger til at det var Sæterbakken som introduserte ham for den franske 1500-tallstenkeren.

– Det er vel ikke mulig å lese denne pamfletten som noe annet et angrep på Sæterbakkens forfatterskap?

– Mer enn et angrepsskrift er det et selvforsvarsskrift. Jeg har villet finne ut av hvorfor jeg elsker så triste bøker. Det viktigste har vært å krangle med dem, og jeg er ikke interessert i advare mot bøker. Les Sæterbakken, men vær på vakt.

– Gir lite mening

Audun Lindholm er redaktør i tidsskriftet Vagant og redigerte antologien «Alt menneskelig. En bok om Stig Sæterbakken», som kom ut i fjor.

Lindholm har lest en kortversjon av «Imot Sæterbakken» i det siste nummeret av det svenske tidsskriftet Kritiker, og stiller seg kritisk til Moes lesemåte.

– Hos Moe blir Stig Sæterbakken til en filosof som har et konsekvent verdenssyn gjennom forfatterskapet. Han får selvmordet til å framstå som en logisk konsekvens av hva Sæterbakken skrev, og det er dypt problematisk.

– På hvilken måte?

– Fordi det snur tida bak fram. Det er jo ikke slik at et selvmord kan gå forut for et liv eller et forfatterskap. Etter et dødsfall tenker riktignok mange etterlatte slik, og de leter etter tegn de burde ha oppfattet som peker framover mot denne endelige handlingen.

Men som litteraturkritisk ettertanke er en slik selvbekreftende fortolkning uholdbar, mener Lindholm.

– Lesemåten gir også lite mening om man ser på forfatterskapet. Er Sæterbakkens tekster virkelig én eneste løpende argumentasjon for et nihilistisk verdenssyn og selvmordet som eneste utvei? spør Lindholm, og svarer selv på spørsmålet:

– Nei.

Angst for innflytelse

Lindholm peker på at Stig Sæterbakkens forfatterskap gjennomgikk ulike faser, at han skrev vidt forskjellige slags bøker, og knytter an til flere litterære tradisjoner.

– Det er også mye livsglede i romanene, gjerne der de er som mest pessimistiske.

Lindholm mener Moe forsøker å gjøre litteratur, filosofi og livsførsel til ett og det samme.

– Han skriver selv at essayet hans er skrevet for å unnslippe en innflytelse. Typisk nok fører angsten for innflytelse til en del lesninger andre vanskelig kan forstå, sier Lindholm.

Han legger til:

– Alt skal bekrefte én idé om hva Sæterbakken sto for. Og selv om motivene eller skrivemåten skulle være aldri så konsekvente, ligger det i både essayets og fiksjonens natur å frambringe stadig nye blikk på verden.

Emosjonelt perspektiv

Kenneth Moe mener Lindholms kritikk er basert på en typisk litteraturvitenskapelig synsvinkel på litteratur.

– Et syn hvor man ønsker å skille mellom forfatter og verk. Noen ganger er det nyttig, men av og til er det som å kastrere et helt forfatterskap, sier Moe.

Moe forteller også at hans lesning av Sæterbakken handler mer om emosjonelle konsekvenser av en måte å tenke på, enn om logiske.

– Mitt perspektiv er emosjonelt og ikke vitenskapelig: «Hva koster det å lese Sæterbakken?», sier Moe, som heller ikke synes det er noe i veien for å betrakte Sæterbakken som filosof.

– Romanforfattere er filosofer i den grad de uttrykker og kultiverer en livsfølelse over lengre tid. Sæterbakkens livsfølelse eller verdenssyn er ganske emosjonelt konsekvent, om ikke logisk.

– Sæterbakken har også mange humoristiske passasjer i sine bøker. Du svartmaler ikke tekstene hans for mye?

– Han er den morsomste forfatteren jeg har lest, men først og fremst fordi han tar sånn på kornet hvordan vi tenker når vi har det jævlig. Det problematiske oppstår når denne tenkemåten stivner og blir sånn vi alltid tenker. Kanskje svartmaler jeg litt, men det er for å følge denne ideen til ende, sier han.

dageivindl@klassekampen.no

Onsdag 13. desember 2017
Bokhandelkjeden Norli har nesten sluttet å kjøpe inn bøker i store volum. – Dette er dramatisk, mener litteratur­sosiolog Cecilie Naper.
Tirsdag 12. desember 2017
NRK har mistet hver femte daglige radiolytter etter slukkingen av FM-nettet.
Mandag 11. desember 2017
Norsk-amerikansk litteraturfestival har betalt opptil 50.000 kroner i honorar til utenlandske deltakere. – Det må bli slutt på dugnadsånden i Festival-Norge, mener arrangør Frode Saugestad.
Lørdag 9. desember 2017
John Leirvaag i Norsk Tjenestemannslag mener Kulturdepartementet bør stole mer på egne byråkrater framfor å øke ­bruken av private konsulenter.
Fredag 8. desember 2017
Konsulentbruken har skutt i været siden Høyre overtok Kulturdepartementet. Arbeiderpartiet etterlyser økt politisk handle­kraft framfor flere utredninger.
Torsdag 7. desember 2017
Full mobilisering fra teaterfeltet ga uttelling for teatervitenskap i Bergen. I stedet mister historie en stilling.
Onsdag 6. desember 2017
Foreningen for statsstipendiater protesterer mot at Høyres kulturminister Helleland (H) ikke vil utnevne nye statsstipender i år. Den ber Stortinget sørge for at regjeringen snur.
Tirsdag 5. desember 2017
Norske medie­bedrifter anklager Altibox og andre tv-distributører for å innkassere flere hundre millioner kroner i moms­fritak som de ikke skulle hatt. Men Finansdepartementet ønsker ikke engang å utrede saken.
Mandag 4. desember 2017
SAK-satsingen skulle hindre fragmentering av fagfelt på universitets- og høyskolenivå. Men for noen fag førte samarbeid til nedbygging. – Jeg kan ikke detaljstyre universtitetene, svarer kunnskapsministeren.
Lørdag 2. desember 2017
Menn som trakasserer kvinner, er gjerne­ autoritære og har machiavelliske trekk, viser forskning. Er det på tide å ta #metoo til divanen?

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk