Klassekampen.no
Onsdag 4. oktober 2017
I det ene hjørnet: en professor i et bur. I det andre: livet selv.
Ekte mannfolk

Ja, da var min fyrsta sut

då mor sin tatte torka ut.

Men ingen kan til evig ti’

tatte fao frå mammo si.

mel: «Kua mi, jeg takker deg», fra Lothepus’ plate Sallaren

Det er debatt om barna igjen. De trenger mer tid med mor, mindre i barnehagen. Og mødrene må amme mer. Mye mer. Disse bekymringene har vi hørt i en del år nå. Myke krav, hard evidens: måling av stresshormoner, hjerneskanning, evolusjonspsykologi.

Men hvor trygt skal det egentlig bli? Og hva kan vi egentlig sammenlikne med? En lykkelig urtilstand med en omsorgsfull mor som har all tid til barnet. Jo, kanskje. Men det fantes vel stressfaktorer i steinalderen også. Flere enn i en gjennomsnittlig norsk barnehage, til og med. Etter å ha fulgt både egne og andres småbarn gjennom noen år, må jeg si at de sannelig er omsluttet av mange snille og omsorgsfulle folk.

Kanskje vi skulle vært mer bekymret for den andre enden av en sunn tilknytningsprosess: løsrivelsen. Det er åpenbart at norske unger i dag renner altfor lite rundt på egen hånd. De kjøres rundt med sykkelhjelmer. De må gjetes opp i trærne. De får gjort altfor lite galt ute i verden. Bare i mobilens dunkle verden er det ingen som helt vet hva som skjer.

Blir det bløtnisser av oss alle sammen? Undertrykker vi vår sanne natur? Hvordan skal vi finne veien ut i det fri?

Jonathan Gottschalls bok «Professoren i buret: Hvorfor menn slåss og hvorfor vi liker å se på» reiser slike spørsmål. Men det spørs om den treffer helt blink. På kontoret her jeg jobber er det bare én som liker å slåss, og hun er kvinne.

Er jeg en feiging, lurer Gottschall. Jeg vet ikke, men i all sin selvransakende jakt på den brutale sannheten, framstår boka først og fremst som et symptom på den bekreftelsessyke, trygghets­narkomane kulturen forfatteren har begitt seg i kamp med.

Da er det noe annet med selvbiografien til Leif Einar Lothe, bedre kjent som Lothepus. Årets artigste bok, med god margin, full av livserfaring som den oppvoksende slekta sårt kan trenge. Nå mangler vel ikke denne mannen oppmerksomhet, men boka bør likevel settes på pensum. Her er det mye å hente for både skoletrøtte urokråker og engstelige telefonvrak.

Det skal litt til for å matche lille Leif Einar, der han belter farens gravemaskin stående (for liten til å nå ned fra setet) en mil innover fjorden for å rydde unna et steinras. Siden går det kast i kast, med dynamitt, ørretfiske med hagle, damesjekking med dumper. Men det er ikke helt ulikt min egen barndom. Mye av det jeg fikk oppleve som liten bygdegutt ville vært hårreisende risikabelt i dag.

Boka har et eget kapittel fra mammo om villstyringen hennes. Men det er grenser for romantisering. En fri oppvekst kan ha en høy pris. Lillebroren Stian dør i en traktorulykke da Lothe er 17 år. Verken han, faren eller andre rundt klarer å snakke om det. Løsningen ble å jobbe. Løfte, grave, sprenge. Pigge glovarm stein langt inne i fjellet i umenneskelig varme. Til du en dag knekker sammen over kista i en annen begravelse, ti år seinere.

Menn må bli flinkere til å snakke sammen, konkluderer Lothe. For ham er det en dyrekjøpt erfaring. For en del av oss andre kan det nok heller bli for mye prat om hvordan vi har det. Men så lenge det ligger litt kjærlighet i bånn, kan det meste gå, enten vi er mannfolk, kvinnfolk eller andre slags folk.

Noen blomstrer tidlig, noen seint, noen aldri. Men sett i gang, og stå i det du har. Plutselig har det gått 39 år før du løfter på lokket – og ut kommer en frustrert akademiker, klar for en cage fight. All sympati med de som tar drastiske grep i en midtlivskrise, men særlig mandig blir det som regel ikke.

tollefm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.26

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk