Klassekampen.no
Onsdag 4. oktober 2017
I krig mot jorda: Moderne landbruks­maskiner ligner krigskjøretøyer og er uttrykk for vårt hensynsløse forhold til naturen, mener forfatteren. Foto: Terje Bendiksby, NTB scanpix
Industriell drift av matjorda er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget vårt. På høy tid at vi stikker fingrene i jorda.
En ny jordbruksrevolusjon
Grønne fingre: Økologisk dyrking tar hensyn til jordas kompleksitet og sårbarhet.
Revolusjonære: Claude og Lydia Bourguignon. Foto: Xhienne, Flickr

«All kultur er dyrken, først og fremst av jord», heter det i Bondesangen, og selv om vi for tiden forsøker å leve av «plast og syntetisk mat», er det all grunn til å rope varsko for den jorda som skal brødfø oss i framtida. Jordvern er ikke bare et spørsmål om å droppe asfalteringen – bare det er jo vanskelig nok for de fleste kommunepolitikere, veiingeniører og byplanleggere – men like mye om å dyrke den jorda som er igjen, slik at den ikke blir ødelagt. Vi må innse det paradokset at bønder er en like stor trussel mot matjorda som Veivesenet.

Jordvern kan virke sært i en tid da over halvparten av jordas befolkning har flyttet til byen, våre egne butikkhyller og kjøleskap er sprengfulle, og jordbruksprodukter utgjør en stadig mindre del av både nasjonalprodukt og husholdningsbudsjett. Men vi kan like lite leve av å sende snapchat-bilder som av å barbere hverandre, og vi er fortsatt langt mer avhengige av jorda under føttene enn nettskyen over hodet. Det er mer liv i jorda under oss enn i himmelen over, for å vri på Shakespeare og Fredrik Stabel. Dessuten er jordbruket blitt en av de største kildene til menneskeskapte klimagasser – omtrent på nivå med veitrafikken (20–30 prosent av globale utslipp).

Fakta:

Jordvern:

• Utarming av matjord og utslipp av klimagasser er et stort problem i store deler av det moderne landbruket.

• I denne teksten skriver Ole-Jacob Christensen om jordvern med utgangspunkt i det franske sivilagronomekteparet Lydia og Claude Bourguignon.

• I bøkene «Manifeste pour une agriculture durable» (2017) og «Le sol, la terre et les champs» (1989) presenterer de sitt manifest for et bærekraftig jordbruk.

• Bourguignon-paret mener blant annet at vi må fjerne oss fra industriell landbruk, verne matjord, sikre kretsløpet av næringsstoffer i jorda og få inn kunnskap om økologi i skolen.

Om forfatteren:

• Ole-Jacob Christensen er småbruker og styremedlem i Oppland Miljøpartiet De Grønne.

For å industrialisere og effektivisere har vi brukt jorda som både dumpingplass og gruve. Resultatet er skremmende, forteller sivilagronomene Claude og Lydia Bourguignon i boka «Manifeste pour une agriculture durable» («Manifest for et bærekraftig jordbruk»). De skriver: «Når innholdet av organisk materiale blir mindre, forsvinner de dyra som skulle leve av det. På femti år har mengden meitemark blitt redusert fra to tonn per hektar til 100 kilo.» Konsekvensen er likevel ikke begrenset til tap av biologisk mangfold i jorda og dårligere forutsetninger for matproduksjon i framtida.

De forteller videre: «Når de elementene (kalium, magnesium, kalsium, jern, et cetera) ikke lenger bringes til jordoverflaten av smådyra, skylles de ut til grunnvann og elver.» En kjede­reaksjon blir satt i gang: «Ødeleggelsen er først biologisk, så kjemisk og til slutt fysisk (erosjon).»

Uten det organiske materialet klarer ikke jorda holde på regnvannet, som i stedet for å bli lagret i jordsmonnet og komme vegetasjonen til nytte, renner ut i elver og bekker. Erosjonen fremskyndes, og bidrar til flom. Mange land i Europa har fått erfare dette de senere årene. Oversvømmelsene i Nederland kommer ikke fra havet som landet har beskyttet seg mot bak enorme diker, men innenfra, fra elvene. Et bakholdsangrep som landet burde vært bedre forberedt på.

Enda verre vil følgene av utarmingen av jorda bli i varme og tørre områder. En stadig mer sandholdig jord sammen med redusert nedbør og høyere temperaturer som følge av klimaendringene, vil ytterligere forsterke de eksisterende tørkeproblemene.

Halveringen av organisk materiale i jorda de siste femti årene har tre årsaker, hevder Claude og Lydia Bourguignon: «kunstgjødsel, vanning og pløying».

Ekteparet Bourguignon har, etter en lang karriere som forskere ved det prestisjetunge Institut national de recherche agronomique, blitt to av de fremste talspersonene for driftsformer som tar bedre vare på jorda i Frankrike. De arbeider nå med praktisk veiledning for bønder som ønsker å redusere bruk av pløying og kjemiske driftsmidler. Vi må innse at jorda og livet i jorda er langt mer komplisert enn agronomisk teori har villet ha det til de seneste tiårene: «Modellen utviklet under den grønne revolusjonen bygger på en forenklet forståelse av jorda, redusert til å være et rotfeste for plantene, og en industriell forståelse av livet, som bare anses å være en biomolekylær masse.»

Jordbruk må igjen bli jordbruk, tilpasses lokalt jordsmonn og klima. Agronomisk forskning i offentlig regi må styrkes, og i stedet for å la markedet styre hva som dyrkes, hvordan og hvor, må vi lære av hvordan de naturlige økosystemene fungerer. Naturlige økosystemer er svært mangfoldige; de rommer vekster i flere etasjer, fra høye trær til lave småplanter. De er varige, og de lagrer karbon ved å bygge opp humusinnholdet i jorda. Det industrielle landbruket fungerer helt motsatt. Eller som forfatteren Chateaubriand skrev for to hundre år siden: «Skogene kom før mennesket, og ørkenen etter.»

Den lineære utviklingen, der ressursene pines ut, må erstattes av et sirkulært system der ressursene ikke går tapt, men bygges opp. En industriell forståelse (råvare – ferdigvare – avfall) må erstattes av en biologisk. Boka gjør rede for hvilke endringer som må gjøres. Vi må:

Styrke undervisningen om det biologiske livet i jorda og om økosystemene.

Få trærne tilbake i jordbrukslandskapet.

Gå over til direktesåing med mellomkulturer og underkulturer.

Utvikle omsetning av kortreist mat.

Sikre kretsløpet av næringsstoffer gjennom tilbakeføring av biologisk avfall til jorda og erstatte vannklosettene med komposteringssystemer som ikke ødelegger eller mister de verdifulle næringsstoffene i kloakken.

Sikre vern av matjordas kvalitet gjennom lovverket.

Hindre spekulasjon i landbrukseiendommer.

Å stikke fingeren i jorda, slik Lydia og Claude Bourguignon bokstavelig talt oppfordrer oss til å gjøre, gir oss kunnskap om hvordan alt henger sammen med alt, og hvorfor rovdrift på jorda bare er ett av flere eksempler på en forbrukskultur som ikke er bærekraftig, på vår voldtekt av naturen.

Ordet humus – den karakteristiske brune jorda, farget av sitt organiske innhold – har ikke bare samme opprinnelse som human, men er også opprinnelsen til ordet humilité (ydmykhet). Jordas kompleksitet og sårbarhet kan mane oss til mindre hovmod i vår omgang med natur og miljø: «Hvis det er ett område der den mekaniske verdens barbari som dominerer oss, er synlig, er det utviklingen av landbruksmaskiner – maskiner som mer ligner på krigskjøretøyer enn på maskiner laget for å gjøre jorda fruktbar», skriver Claude Bourguignon i «Le sol, la terre et les champs» («Jordsmonnet, kloden og åkrene»).

Det paradoksale er at dette kanskje er enda mer gyldig i småbrukslandet Norge enn for storgårdene på det europeiske slettelandet. Når norske småbruk slås sammen for å bli store bruk, blir de i realiteten en samling av små og ofte bratte jordlapper med lang avstand mellom hver, og maskinene må dimensjoneres for å kunne kjøre lange avstander på vei, heller enn jordarbeid. Resultatet er jordpakking, utslipp av lystgass, istykkerkjøring av grøfter, lavere avlinger og gunstige vekstvilkår for gjenstridig ugress.

Humus, dette merkelige ordet som mest brukes blant bønder og agronomer, vil spille en nøkkelrolle (på godt eller vondt) i våre muligheter til å komme gjennom klimaendringene. Den franske regjeringen har derfor lansert et internasjonalt forskningsprogram 4 pour 1000 – fire promille. Målet er å øke det organiske innholdet i matjorda med fire promille per år og dermed både styrke verdens matsikkerhet og binde karbon fra luft til jord. Bak dette ambisiøse programmet ligger ikke minst det utrettelige arbeidet til ukonvensjonelle agronomer som Lydia og Claude Bourguignon.

Det haster med å ta vare på jorda. Generasjoner med god agronomi – eller skogenes årtusenlange oppbygging av humus – er i ferd med å gå tapt på noen få tiårs gruvedrift av matjorda. Ikke minst på grunn av klimaendringene er dette viktig: et jordbruk som tar vare på og bygger opp jorda er både klimavennlig og klimarobust. Vi må ikke bare redusere bruken av fossil energi gjennom mer kortreist omsetning, lettere maskiner og mindre jordbearbeiding. Som ekteparet påpeker må jordbruket utvikles til en virkelig karbonbrønn: «Direktesåing øker andel organisk materiale i jorda med 0,1–0,3 prosent i året. […] Mens pløying frigjør ett tonn CO2 per hektar, vil direktesåing binde mellom to og fire tonn.»

Alvoret i situasjonen har ikke akkurat slått inn i landbrukspolitikken ennå. Regjeringens Jordbruksmelding fra i år har ikke engang et underkapittel om jord, men det er ikke for sent. Claude og Lydia Bourguignon foreslår store endringer, og som de sier: «Denne nye driften av jorda er antakelig den største jordbruksrevolusjonen på sju tusen år.»

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk