Klassekampen.no
Onsdag 4. oktober 2017
KNUST: Hillary Clinton skulle knuse USAs glasstak, men tapte mot Donald Trump. Fortsatt raser debatten om hvordan Demokratenes katastrofe kunne skje. Bill Clinton i bakgrunnen. FOTO: JEWEL SAMAD, AFP/NTB SCANPIX
Demokratenes veivalgMens Hillary Clinton prøver å forklare valgtapet, er grasrota på vei videre.
Har de skjønt det nå?
UTFORDRER: Den uavhengige senatoren Bernie Sanders samler støtte hos Demokratene til sitt helseforslag. FOTO: Andrew Harnik,AP/NTB SCANPIX

Det første faresignalet kom fra North Carolina, skriver Hillary Clinton i boka «What Happened». Det er valgkveld, november 2016. Med seierstalen i bakhodet leker presidentkandidaten med et barnebarn, mens Bill Clinton virrer nervøst rundt på hotellsuiten med en utent sigar. Snart får de nye elendige nyheter. Nådestøtene blir Wisconsin, Michigan og Pennsylvania. Clinton og hennes dataanalytikere var sikre på å vinne disse industrivippestatene. Demokratene var sikre på å beholde Det hvite hus. Nå må hun isteden ringe og gratulere Donald Trump.

Clinton var «shellshocked» – dypt rystet. Hun hadde ikke planlagt hva hun skulle si om hun tapte. Et slikt «dommedagsscenario», at hun skulle tape for tidenes mest upopulære presidentkandidat, «hadde ikke utspilt seg i hodet mitt», skriver hun.

Mange, også i Norge, kjente på sjokket Clinton følte. Mange håpet at USA skulle få sin første kvinnelige president, ikke den kvinnehatende høyrepopulisten Trump. Nå gjorde vi som Clinton, «kjempet for å forstå hva som hadde skjedd».

Har hun og vi klart det i dag, snart et år seinere? Har vi skjønt hvorfor Clinton ikke fikk nok stemmer til å slå Trump?

Fakta:

«What Happened»:

• Hillary Clinton har skrevet boka «What Happened» om valgkampen i 2016.

• Her prøver hun å svare på hvordan hun kunne tape for Donald Trump, tidenes mest upopulære kandidat.

• Kilder i denne teksten er blant annet: «What Happened» av Hillary Clinton, «Shattered» av Jonathan Allen og Amie Parnes, «What really happened in 2016, in 7 charts» av Matthew Yglesias fra Vox, «Don’t blame me», av Thomas Frank i The Guardian, «The Boring Story of 2016» av Matt Bruenig, «Yikes!» av Matt Taibbi i Rolling Stones, «Hillary Clinton Will Never Understand What Happened» av Katherine Krueger i SplinterNews, «Ignoring Endless War» av Glenn Greenwald i The Intercept.

Hvor går Demokratene?

«What Happened» er ikke bare et tilbakeblikk på fortida. Den må også ses som et innlegg i en pågående og potensielt historieavgjørende dragkamp som er viktig også langt utover USAs grenser: Hvilken retning Demokratene skal velge fram mot Kongressvalget i 2018 og presidentvalget i 2020.

Skal de, slik Clinton og mange andre partitopper ønsker, bli stående politisk i et amerikansk «sentrum» mens de mobiliserer mot Trump? Eller skal partiet ta et oppgjør med Demokratenes lobbyfinansierte elitepolitikere, bevege seg til venstre, og snu folkets økonomiske frustrasjon til egen fordel?

Clintons nederlag

Først, et par avklaringer om valgtallene: I boka harselerer Clinton selv med hvor mange ganger hun nevner at hun fikk tre millioner flere stemmer enn Trump. Det kan være fint å huske at USAs tettbefolkede kyster og storbyer er overveldende Demokratiske. Men Clinton visste hvordan valgsystemet fungerer.

Og: I valgkampen fridde Trump åpenbart til hvite nasjonalister. Likevel vant han ikke fordi hvite velgere flokket til ham. Ifølge American National Election Study stemte 13 prosent av Trumps velgere på Barack Obama i 2012. Samtidig fikk Trump, både totalt og blant hvite velgere, færre stemmer enn Mitt Romney samme år.

Isteden var det i 2016 Demokratene og Clinton som tapte mange stemmer, også hvite stemmer – mange i avgjørende vippestater. Clinton mistet ikke bare stemmer til Trump, men også til den 40 prosent store «sofaen». Altså: Mer enn at Trump vant, var det Clinton som tapte.

De skyldige: FBI, Putin og Sanders

Clinton skylder litt på seg selv. Men mest på andre, som sammen med en generell og høyst reell sexisme og kvinnehat, sørget for tapet:

• FBI-sjef James Comey som noen uker før valget ville gjenoppta etterforskning av Clintons bruk av en privat e-postkonto.

• Mediene som gjorde e-postene til en stor sak.

• Vladimir Putin, som ifølge Clinton hjalp sin foretrukne kandidat gjennom en russisk kampanje med hacking og desinformasjon.

• Venstreutfordrer Bernie Sanders som forsterket bildet av henne som en utroverdig kandidat.

Mye kan sies om alle disse punktene, som at det å stille med en FBI-etterforsket kandidat var en gavepakke til Trump som rettet sin retorikk mot en korrupt Washington-elite. Og mange omtaler av Clinton-boka har allerede konsentrert seg om finger­pekingen på andre.

Men i all rettferdighet, så lukker ikke Clinton øynene for kritikken mot henne og Demokratene. Hun bruker stor plass på skytset som kommer fra Sanders, som i dag er USAs klart mest populære politiker.

Venstresida mener Demokratene, en gang «folkets parti», har blitt de rikes parti. Under Clintons ektemann, Bill Clinton, omfavnet partiet frihandel og tillot monopolisering, til glede for storselskaper, Wall Street og Silicon Valley. Og på bekostning av amerikanske arbeidere – både hvite, svarte og latinos, som har blitt sittende igjen med stagnerende lønninger, færre trygge jobber og stadig høyere ulikhet. Heller ikke Barack Obama sto for noen reell politisk kurs­endring. I en katastrofal utradering mistet partiet 1000 statlige og føderale seter under hans presidentskap.

Knust tronarving

Men Clinton mener det ikke stemmer at hun ikke tok arbeiderklassevelgernes bekymringer på alvor i valgkampen. I boka bruker hun stor plass på å vise at hun har sympati for folks sinne over «for mye ulikhet og for lav økonomisk vekst». Hun vil løfte fram «main street», og med hjelp av statistiske grafer viser hun hvor mange ganger hun sa ord som «jobber» i talene sine.

Med en hær av «policy wonks» i ryggen, var den Yale-utdannede Clinton den profesjonelle som visste velgernes beste. Hun sliter fortsatt med å forstå hvorfor hun ikke nådde fram.

En del av svaret ligger i en annen bok fra 2016-valget: «Shattered». Under valgkampen fikk journalistene Jonathan Allen og Amie Parnes følge Clinton-kampanjen fra innsida for å beskrive knusingen av glasstaket. Isteden møtte de en tabbebefengt operasjon der ingen egentlig helt viste hvorfor den bokflinke, men lite karismatiske Clinton stilte til valg.

Gjennom samtaler med sentrale folk går det fram at kampanjen vurderte å lage et slagord som var så ærlig med velgerne som mulig: «Fordi det er hennes tur».

Yoga, Broadway og Chardonnay

Velgerne var ikke enig. Clinton kunne si «jobber» så mange ganger hun bare ville. Men velgerne tror deg neppe om de på ser deg som en av de fremste representantene for en politisk elite med ansvar for problemene de sliter med i hverdagen. Clinton var den nest mest upopulære kandidaten noensinne. Bare slått av Trump.

Avstanden til velgerne blir tydelig når man leser Clintons beskrivelse av dagene og ukene etter sjokktapet. Hun helbreder sorgen med yoga med sin private instruktør og Broadway-show. Hun får hjelp av interiørkonsulenten sin til å innrede den «klassiske ranchen» hun og Bill kjøper på nabotomta.

Hun reiser med familien til «upstate» New York på Mohonk Mountain House, der billigste rom koster 5500 kroner natta. Og hun sipper til Chardonnay, mens hun får trøst av Facebook-topp Sheryl Sandberg.

Avstanden er ikke bare personlig, men politisk. Sentralt i valgkampen sto sinne mot frihandelsavtaler som har akselerert industridød og outsourcing av arbeidsplasser. The Clintons har i flere tiår vært forkjempere for slike nyliberale avtaler, som Den nordamerikanske frihandelsavtalen (Nafta). Clinton kalte frihandelsavtalen TPP, som både Trump og Sanders var imot, «gullstandarden».

I valgkampen snudde hun delvis. Kanskje var tvilen helt oppriktig, men med hennes rulleblad hadde det lite å si. Ikke minst for velgere i frihandelsrammede vippestater som Wisconsin, Michigan og Pennsylvania.

En av feilene Clinton innrømmer at hun gjorde, var å gi godt betalte og hemmeligholdte taler for Wall Street. «Det så ikke bra ut», skriver hun.

Hun ser ikke prinsipielle problemer med pengestøtte fra finansindustrien som la økonomien i grus i 2008, og hevder hun ikke lar påvirke. Uansett, sier hun, Obama mottok jo enda mer fra Wall Street.

Den samme motviljen til å endre et upopulært status quo blir også veldig tydelig i noen av hennes få konkrete forslag til hva Demokratene nå bør gjøre. Ingen av dem handler om politisk omprioritering på hjemmebane.

Isteden må Demokratene:

• Bli flinkere til å bruke sosiale medier og bygge bedre dataverktøy som kan hjelpe framtidige valgkamper med å analysere velgermasser.

• Bli flinkere til å få velgerne til å skjønne at det er Demokratene som har den beste politikken.

• Bli «enda tøffere mot Putin», «gjøre mer for å isolere Russland».

Clinton sier seg enig med utenriksminister under George W. Bush, Condoleezza Rice, i at USA «må finne en måte å straffe» Russland på, som å motarbeide russiske energileveranser til andre land og bevæpne regjeringen i Ukraina.

En undersøkelse fra universitetet i Boston viser at Clintons utenrikspolitiske rulleblad, som hennes støtte til krigen i Irak, og flørting med tyngre deltakelse en ny storkrig i Syria, også var med på å gjøre henne upopulær.

Risikovurdering

Summen av alt dette fører oss fram til svaret på spørsmålet om hva som skjedde i valget i fjor: Tidligere presidentfrue Hillary Clinton var en ekstraordinært upopulær Demokrat-kandidat. Partiledelsen gjorde en kjempetabbe da de gikk med på at «det var hennes tur».

Men nettopp Clintons svake kandidatur betyr at det er langt fra sikkert at Sanders-bevegelsen får venstresvingen de ønsker seg. For Clintons tapsmarginer var marginale. Jo da, Sanders hadde ifølge målingene vunnet mot Trump. Men liberale kommentatorer viser til at det hadde også elitekandidatene John Kerry (2004) og Al Gore (2000).

Så hvis målet bare er å vinne tilbake Det hvite hus, ikke virkelig progressiv endring som bøter på fattigdom og ulikhet, så kan de kalkulere med at de ikke trenger noen ny kurs. Bare en bedre kandidat.

Forståelsen av at Demokratene bør være mer enn Trump-motstandere og løfte fram egen politikk, vinner sakte, men sikkert fram. Flere aktuelle presidentkandidater, som Kamala Harris, slutter nå opp om Sanders sitt forslag om Medicare for All – statlige helserettigheter til alle borgere.

Men støtten er bare et lite steg på veien. Uten videre masseorganisering og grasrotpress, stopper det opp. Clintons bok er mer enn noe annet en kraftig påminnelse om eliters manglende evne og vilje til å se virkeligheten om seg selv i øynene. For det første faresignalet kom egentlig lenge før resultatene fra North Carolina tikket inn den kvelden i november.

eirikgs@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk