Klassekampen.no
Onsdag 4. oktober 2017
Ute av redet: Barnets utvikling er en intrikat og sårbar prosess, som krever tid til samspill først med mor, så med far. Barn bør helst ikke være i barnehage før de er to år gamle, skriver forfatterne. Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix
En foreldrepermisjonsordning som tar innover seg utviklingspsykologien er alt annet enn reaksjonær.
Barnets beste, en gang til

kronikk

Vi må snakke om optimale oppvekstsvilkår for småbarn – nok en gang. Det utviklingspsykologiske og psykososiale aspektet bekreftes av moderne forskning og klinisk arbeid. Under svangerskapet lever barnet i et symbiotisk forhold med mor. I de første ukene etter fødselen opplever det lille barnet gradvis å komme inn i den nye verden utenfor livmoren.

Deretter, i det første leveåret, etablerer barnet seg som et lite individ primært i relasjon til mor. Mot slutten av dette året og til noen måneder ut i det andre leveåret utvikler barnet en opplevelse av å være et individ i relasjon til andre mennesker. Barnet opplever nå, som atskilt individ, at det bevisst kan påvirke andre. Deretter utvikler barnet gradvis språk.

Denne utviklingen av et «selv» er en meget intrikat og sårbar prosess. Den krever optimale vilkår for å bli vellykket. Det tidlige samspillet mellom mor og barn er avgjørende i det meste av det første leveåret. Mot slutten av dette året og i det andre leveåret spiller samvær med far en økende betydning.

Et lite barn må få lov til å gradvis utvikle en opplevelse av seg selv og deretter en opplevelse av seg selv i samspill med andre. Barnet bygger gradvis opp i seg en forståelse – «en arbeidsmodell» – av en helt ny verden befolket av nye mennesker. Denne utviklingen forutsetter at det etableres trygge relasjoner, først til noen få og for det lille barnet forutsigbare mennesker: mor, far eller deres faste erstatninger. Først må det lille barnet bli kjent med noen få mennesker, for så å kunne utvide feltet sitt og bli kjent og fortrolig med andre. Forskning har vist at ikke engang dyktige og empatiske barnehagepersonale kan oppfatte og svare på det lille barnets uttrykk like adekvat som foreldrene.

Små barn bør helst ikke være i barnehage før de er to år gamle. Barna har selvfølgelig godt av å kunne være i en åpen barnehage eller barnepark noen få timer om dagen, sammen med en av foreldrene, for å ha det viktige sosiale samværet med andre barn og voksne. Dette beskriver den ideelle situasjonen. Å være i en barnehage kan selvfølgelig være det rette for barn som, av ulike grunner, ikke har det trygt og godt hjemme.

Dette har praktiske konsekvenser for permisjonsordninger og barnehagepolitikk. Det optimale ville være en ordning med utgangspunkt i følgende regel: Ett års permisjon for mor det første leveåret, så ett års permisjon for far det andre leveåret. I dette andre året, skal mor ha 20 prosent redusert arbeidstid slik at hun ikke er så lenge borte fra barnet. Videre i det første halvåret, der barnet nå er to år gammelt, skal enten mor eller far til sammen få 20 prosent redusert arbeidstid. (Innføring av en sekstimers arbeidsdag for alle ville langt på vei ta vare på dette.) Det må være en viss fleksibilitet mellom foreldrene, men det skal ikke være mye avvik fra denne regelen.

Disse ordningene vil forutsette fleksible opptak til barnehager. Det må selvfølgelig også være unntaksordninger for enslige foreldre, eller for eksempel der hvor den ene av foreldrene er for syk til å passe på barnet.

Det er også et sosiopolitisk aspekt her: Det skal være permisjon med full inntekt, enten det heter lønn, omsorgsstønad eller kontantstøtte og det skal være full opptelling for pensjonspoeng. Videre skal det helst ikke være mye tap av ansiennitet, men her må det være flere overveielser og nyanser.

Forslagene vil nok virke radikale for de fleste politikere og partier. Dette gjelder dessverre ikke minst på venstresiden, hvor disse synspunktene ofte ville kalles reaksjonære eller kvinneundertrykkende. Her er det dessverre mye ideologi (og ikke utviklingspsykologi sammen med sunn fornuft) som regjerer. Denne ideologien – en misforstått feminisme og en misforstått oppfatning av likestilling – skyves foran barnets behov.

Men å gi optimale oppvekstvilkår for småbarn ved at en av foreldrene er hjemmeværende de to første leveår, er uten tvil noe av det viktigste som gjøres i et samfunn. De voksnes liv og karriere må veies opp mot investering i våre barns fremtid. Med disse foreslåtte økonomiske ordningene vil også de voksnes behov bli tatt hensyn til. Mange vil dessuten si at disse forslagene er økonomiske urealistiske. Men samfunnet har råd til det. Dette er et spørsmål om fordeling av ressurser

Enkelte innlegg i Klassekampen de siste årene har bekreftet at det er flere kvinner og menn, også på venstresiden, som gjerne vil ha mer tid sammen med sine små barn. Andre angrer at de ikke tok eller ikke kunne ta mer tid den gangen barna var små. Man kan ikke få denne kostbare tiden tilbake senere!

jdowning@online.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.30

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk