Klassekampen.no
Tirsdag 3. oktober 2017
Flyktig: Trekkfuglene vender tilbake til samme sted igjen og igjen, til det plutselig et år ikke finnes lenger – det som var et hjem er blitt et storsenter. Foto: Pixabay
Linerlen på tunet, nøtteskriken på gjerdet og fiskeørnen i kronfurua.
Det som forsvinner

Det står et sort-hvitt fotografi i stuevinduet på hytta i Nordmarka. Bildet er tatt i 1971 og viser far og sønn, den ene 84 år gammel, den andre 52. Det er morfar og onkel. Begge hadde tilbrakt samtlige ferier på hytta siden den ble bygget i 1923, med seteren på Løvlivollen som nærmeste nabo, der Johan og Gunhild holdt det gående med kuer og sauer frem til nedleggelsen i 1959, året før jeg ble født.

Morfar var garver og drev en små­bedrift av et slag som ikke finnes lenger. Hver lørdag hele sommeren gikk han, etter endt halv arbeidsdag, de snaue to milene fra Sørkedalen og inn til hytta med matforsyninger til sin ferierende familie. Fritiden tilbrakte han utendørs, med fiske, rypejakt og skigåing.

Han lærte meg om livet i skogen. Navnene på alle fuglene vi så, slik som linerlen på tunet, nøtteskriken på gjerdet og fiskeørnen i kronfurua. Gjennom hele hans liv på skauen var fugle- og dyrelivet der den selvskrevne rammen rundt det beste stedet hans barnebarn kunne tenke seg på jord. Det innga trygghet at denne verdenen ville bestå i all overskuelig fremtid, som en gave de kommende generasjoner ville glede seg over.

Historisk betraktet er 1971 bare et øyeblikk siden. Men den verdenen som fantes da bildet ble tatt, finnes ikke lenger. Jeg kunne her ha siktet til at hyttetilværelsen fra den gang til nå er endret i form av at strøm har erstattet parafinlamper og stearinlys, altså i teknologisk forstand. Det er utviklet en rekke nyvinninger som ingen av oss inntil nylig hadde anelse om at vi ville komme til å bruke. Når vi først har fått dem, opplever vi tilværelsen som utenkelig uten – slik som smarttelefonen nær alle har med overalt, også på hytta.

Endringen jeg har i tankene er en annen: nemlig at den ene etter den andre av fuglene som min nær åtti år gamle morfar lærte meg å verdsette som uatskillelige medskapninger i livet på skauen, ikke kan sees, høres og møtes der lenger. Linerlen, nøtteskriken, fiskeørnen og ekornet: de er alle borte fra stedene de alltid var å påtreffe, ikke bare frem til 1971, men frem til fem eller ti år siden.

Å formidle til sine barn og barnebarn at teknologien de betjener seg av vil endres på uante og skjellsettende måter, slik at egen barndom vil fortone seg som den rene «steinalder», er én ting. Logikken handler da om forbedring, slik skrittet fra stearinlys til elektrisitet illustrerer. Det som forsvinner, gjør det fordi det nye er – eller lover å være – bedre enn det gamle. Men når det er dyr og fugler som forsvinner, når det naturen som forandrer seg, handler det om en helt annen logikk enn den som forklares og legitimeres som fremskritt, som forbedring fra generasjon til generasjon.

I vår tid forsvinner artene i et tempo verden trolig aldri før har sett maken til. Det innvarsler et uerstattelig tap: artsutryddelse er irreversibelt. Når biologer, botanikere og klimaforskere snakker om utryddelsestaktens konsekvenser, er det ofte abstrakt, statistisk.

Men akkurat som trekkfuglene vender tilbake til det samme stedet, år etter år, bare for å erfare at det ikke finnes lenger – det som var et habitat er blitt et storsenter; hvor skal de gjøre av seg? – så er det nærværet på samme sted, år etter år, generasjon etter generasjon, som lar oss mennesker erfare forandringen: tuntreet uten ekorn, linerle og nøtteskrike. Historikken du gjennom livet har opparbeidet på et partikulært sted, gir deg et uvurderlig referansepunkt for å legge merke til forsvinningen.

Begrepet «shifting baseline syndrom» sikter til at hver ny generasjon vil oppleve naturen slik den foreligger når de vokser opp, som selve «normalen». For mine barn er normalen at mange av dyrene og fuglene jeg vokste opp med, ikke finnes der lenger. Et savn for meg, men hva med barna? Kan vi savne noe vi ikke har erfart at eksisterte?

Generasjonene forut for oss var heldigere enn oss i én forstand. De slapp å ta stilling til hva de skulle si til barn og barnebarn om at «normalen», slik de erfarer den, er resultatet av alt annet enn normale forandringer. De slapp å si at naturen nå er annerledes fra hvordan den var inntil helt nylig, og at det reduserte naturmangfoldet barna venner seg til i mangel av sammenlignende erfaring, vil bli ytterligere redusert innen de blir gamle og må stille seg det samme spørsmålet.

Hva sier du når budskapet er forverring, ikke forbedring?

a.j.vetlesen@filosofi.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk