Klassekampen.no
Tirsdag 3. oktober 2017
Viser vei: Arbeidslivet trenger regulering, ikke fri flyt.
Prinsippet om fri flyt av arbeidskraft må utfordres. Hvordan gjør vi det?
Markedets jungel

«Polakkene kom friske inn døra, nå halter de rundt alle som én». Det sa min gamle fagforeningskamerat da jeg nylig møtte ham på et Fafo-seminar om arbeidslivskriminalitet. Han fortalte hvordan mange av arbeidsinnvandrerne vi sammen organiserte for ti år siden, i dag er utbrente, nedslitte eller skada. De færreste av dem har blitt utsatt for noe kriminelt. De har bare jobba i det såkalt «nye» arbeidslivet.

Lege og spesialist i arbeidsmedisin Ebba Wergeland har påpekt at det ikke er noe nytt med slike arbeidsforhold; midlertidige ansettelser og løsarbeid var svært utbredt på slutten av 1800-tallet. Forrige uke skrev hun her i avisa om hvordan arbeidsulykker ikke rammer hele befolkningen, men nesten bare arbeiderklassen. Det er særlig tre utsatte grupper i arbeidslivet vårt: Unge og uerfarne arbeidere, midlertidig ansatte og arbeidere fra andre land. Mange av dem som har kommet fra Øst- og Sentral-Europa de siste årene, kan krysse av i alle tre boksene: De har ikke fått jobb i annet enn bemanningsselskaper, de har fått mangelfull sikkerhetsopplæring, behersker ikke språket og tør ofte ikke å si ifra om kritikkverdige forhold. Rundt 2000 var én av ti omkomne i arbeidsulykker utenlandske statsborgere. I 2016 gjaldt det én av tre.

Med EØS-avtalen følger et prinsipp om «fri flyt» av arbeidskraft. Det har ført til det man med et fint ord kaller parallellforskyvninger i europeiske arbeidsmarkeder. Arbeidsfolk i alle land flytter vestover. De baltiske landene og Polen eksporterer arbeidere til Vest-Europa og importerer selv arbeidskraft fra Ukraina, Hviterussland og andre land. I Tyskland – der høyreekstreme AfD fikk nesten like stor oppslutning blant arbeidervelgere som sosialdemokratene, og dobbelt så stor som venstreradikale Die Linke – har bunnen i arbeidsmarkedet for lengst falt ut. Mange vanlige lønnsmottakere må gå på fattighuset etter endt arbeidsdag. Det skyldes ikke innvandring i seg selv, men innvandring kombinert med deregulering av arbeidslivet.

Prinsippet om arbeidskraftens frie bevegelighet kunne fungert i et velregulert arbeidsmarked med sterke fagforeninger og aktive politiske myndigheter. Problemet er at svært mye av migrasjonen vestover har vært en migrasjon til «det ville vesten», og at svært mange av de elementære spillereglene er blitt utfordret både av den «seriøse» arbeidsgiversiden og partiene på høyresida, ofte med god drahjelp av lovgivning og lobbyister i EU-systemet.

Skal vi håndtere fri bevegelighet, kan det ikke være i form av «fri flyt». Den må reguleres. Det pågår diskusjoner i Frankrike og Storbritannia om hvordan dette kan gjøres. Vi i arbeiderbevegelsen bør melde oss på disse diskusjonene. Vi bør også fortsette å regulere som best vi kan, selv uten politisk flertall på Stortinget. Det betyr blant annet å gjøre slik som Arbeiderpartiet, SV og MDG gjør i Oslo: Å stille strenge krav ved offentlige innkjøp.

Krav om faste ansettelser, anstendig lønn, sikkerhetsopplæring og lærlinger fremstilles gjerne som proteksjonistiske av høyresida, og det er på sett og vis riktig: De beskytter arbeidernes liv, helse og frihet. Det, ikke markedets jungellov, bør være vårt fremste og viktigste prinsipp.

jonasbals@gmail.com

«Vi bør fortsette å regulere som best vi kan»

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk