Klassekampen.no
Tirsdag 3. oktober 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Vi må utvikle en etikk som forplikter oss til kloden slik foreldre forplikter seg til å ta ansvar for sine barn.
Framtiden er vårt ansvar

Hans Jonas døde i 1993. Han var filosof og teolog, og gjorde mangslungent forsknings­arbeid. Mest kjent er han for boken «Prinsippet ansvar. Utkast til en etikk for den teknologiske sivilisasjonen» fra 1979, som utgjør det første omfattende forsøket i europeisk filosofi på å formulere moralske plikter overfor framtidige generasjoner i lys av miljøkrisen. Boken rommer et vell av grundige og engasjerende historiefilosofiske, idéhistoriske og politiske analyser og betraktninger, men den ser dessverre ut til å ha blitt glemt.

Rammene for etisk tenkning har i århundrer vært handlinger og konsekvenser som er nære i rom og tid. Disse rammene er nå sprengt: Aldri før har mennesket måttet ta hensyn til langsiktige negative konsekvenser som følge av teknologibruk og forurensing. Miljøkrisen gjør forutsetningene for tradisjonell etikk utjenlige, og vi må finne et nytt grunnlag for etisk tenkning.

Hans Jonas gir seg selv denne oppgaven og tar, i likhet med sin læremester Martin Heidegger, utgangspunkt i forskjellen mellom antikkens techné og moderne teknikk, men, ulikt Heidegger, fra et etisk perspektiv.

I antikken hadde techné en begrenset praktisk funksjon, forstått som praktisk «know-how» og kunstferdighet. I moderne tid er derimot teknikken blitt et mål på fremskritt, som i og med opplysningstiden har vært modernitetens drivkraft. Innbakt her ligger det en etisk nøytralisering av naturen som stammer fra antikken: I antikken rører ikke techné, forstått som inngrep i natur, naturen selv. Naturen er selvopprettholdende, og inngrep i naturen kan ikke sette naturen og kosmos ut av likevekt. Techné kan dermed ikke relateres til etikk fordi mennesket ikke kan ha makt over naturen gjennom praktisk eller kunstferdig aktivitet. Naturen faller utenfor moral­sfæren, og slik har antikkens Hellas gitt et europeisk åndsgrunnlag for etisk nøytralisering av naturen.

Fakta:

Hans Jonas:

• Hans Jonas (1903–1993) var en tyskfødt amerikansk filolog og teolog.

• I denne teksten leser Hein Berdinesen Jonas’ bok «Das Prinzip Verantwortung» («Prinsippet ansvar», 1979) i lys av klimakrisen, og utlegger et moral­filosofisk grunnlag for en ansvarsfølelse overfor kommende generasjoner.

• Teksten er en forkortet versjon av en artikkel skrevet for Forfatternes klimaaksjon.

Om forfatteren:

• Hein Berdinesen er førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, med blant annet økofilosofi og klimaetikk som forskningsområder.

Men naturen og biosfæren er noe nytt i vår tids ansvarsdimensjon, nettopp fordi vi kan bedrive teknologiske manipulasjoner, ja, mennesket selv kan endres gjennom genteknologien. Et ferskt eksempel er CRISPR-teknologi, eller «genredigering», som muliggjør målrettede endringer i DNA-et til levende organismer. Når vi ikke kjenner følgene av teknologibruken, oppstår det et nytt etisk dilemma som den tradisjonelle etikken aldri har tatt høyde for, nemlig kløften mellom den formidable teknologiske makten vi rår over og vår uvitenhet om framtiden.

Det kan synes intuitivt opplagt at det å ta hensyn til kommende slekters velferd i våre handlingsvalg er riktig. Det er imidlertid noe annet å argumentere for at et slikt hensyn skal være en plikt. For å få dette til trenger vi ifølge Hans Jonas en forpliktende atferdskodeks basert på en metafysisk idé som samtidig også er et imperativ: «Ideen om menneskeheten». For å kunne vise at det å sikre menneskehetens fortsatte eksistens i framtiden, og indirekte menneskehetens livsgrunnlag, naturen, er et ufravikelig imperativ, må vi erkjenne en «selvbekreftelse av væren» i alt biologisk liv og utvikle en beskyttende moral i tråd med denne erkjennelsen.

Det er i og med denne erkjennelsen at vi får behov for et nytt ansvarsprinsipp, som blir en funksjon av vår kunnskap og makt: Vi er klar over at vår felles teknologibruk kan ha et ødeleggende og irreversibelt virkningsomfang, vi kan ikke lenger anta at de naturlige betingelsene for liv på jorda vil eksistere i framtiden, og vi har kunnskap og makt nok til å gjøre noe med situasjonen. Gjør vi ikke noe nå, vil mange mennesker dø som følge av vår unnfallenhet.

Men hvordan skal vi både ta innover oss den moderne eksistensens kompleksitet og samtidig motivere oss til forpliktelser overfor for framtidig liv på kloden?

Ifølge Hans Jonas må vi fremkalle en arketypisk og «naturlig» ansvarsfølelse modellert på foreldreansvaret. Vi føler oss alle utvilsomt ansvarlige for våre barn, men det er deres naturlige karakteristikker som katalyserer denne ansvarsfølelsen. Ansvaret baseres slik både på karakteristikkene til barnet og på den moralske aktørens karakter, for enhver etikk må forholde seg til forpliktelsers subjektive grunn, det vil si de psykologiske grunnene til at vi lar en plikt bestemme retningen til en handling. Følelser motiverer oss til å handle i tråd med ansvaret, gir oss en vilje til å handle på måter som fastholder ansvarsobjektenes eksistenskrav, slik som i foreldreansvaret. I en videre sammenligning av foreldreansvar og politisk ansvar fastslår Hans Jonas at både foreldreansvarets objekter (barna) og politikeransvarets objekter (innbyggerne) omfatter alle aspekter ved ansvarsobjektets væren, «fra naken eksistens til de høyeste interesser», der framtidshorisonten hele tiden er inkludert i alle grunner for handling.

På basis av de skisserte refleksjonene, kan Hans Jonas formulere generelle forpliktelser overfor framtidige generasjoner:

Plikten til å vite: Problemet for en ny ansvarsetikk er at vi ikke kan ha oversikt over konsekvensene av vår teknologibruk. Vi må derfor forplikte oss til å søke kunnskap om alle mulige langsiktige konsekvenser. Kunnskapen kan innhentes gjennom det Hans Jonas kaller en «sammenlignende futurologi», en tverrfaglig vitenskap som fanger kompleksiteten ved både samfunnsmessig og biosfærisk virkningshelhet, og det ubestembare ved menneskelig atferd.

Plikten til å håndtere det usikre som om det er sikkert: Hvis det er en risiko for at våre handlinger kan sette framtidig eksistens i fare, bør vi behandle denne eventuelt hypotetiske kunnskapen som om den er et faktum.

Plikten til å ta makt over avmakten: Der man i tidligere tider hadde et mer kontemplativt forhold til naturen, skjer det en omveltning i og med opplysningstiden, der vi får en manipulerende holdning overfor naturen (en «naturherredømme»-tenkning). Idéhistorisk er tenkningen en forutsetning for modernitetens vitenskapelige og teknologiske utvikling. Men utviklingen har vært så vellykket at den (ironisk nok) har slått over i sin antitese, for vi har ikke lenger makt over naturen ved hjelp av teknologien: Den teknologiske utviklingen driver seg selv autonomt og ustyrlig og den har tatt makten over oss.

Vi har derfor en plikt til å ta makt over avmakten og få kontroll over den teknologiske utviklingen, og finne alternative samfunnsmodeller.

Plikten til å forestille oss konsekvensene av handlingene våre: Vi må frembringe forestillinger om fjernvirkninger av teknologibruk og forurensning, og vi må frembringe følelser som passer til forestillingene. Dette betyr at vi må være villige til å la oss følelses­messig påvirke av framtidige slekters ulykke, ta innover oss kommende slekters lidelser.

Hans Jonas foreslår en «fryktens heuristikk», der vi motiverer oss selv til å føle ansvar gjennom frykten for framtidige katastrofer, for det er gjennom frykt at vi legger merke til hva som er verdifullt for oss.

Hein.Berdinesen@hvl.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.22

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk