Klassekampen.no
Tirsdag 3. oktober 2017
Kompleks vitenskap om barn

oppvekst

Anne Lise Ellingsæter tar i Klassekampen 30. september opp spørsmålet om kunnskapen som ligger til grunn for foreldrepermisjonen her i landet. Dette er et spørsmål som er mer krevende enn før.

I løpet av de seinere år har det skjedd et oppsving internasjonalt i forskningen på barnets første leveår. Det har skjedd så mye at fag­uttalelser fra 2014 allerede i 2017 kan være foreldet. Dette gjelder blant annet Ellingsæters referanser i innlegget, som for øvrig dreier seg om ufullstendige avisreferat.

De nye studiene spenner over ulike disipliner. De kombinerer medisin og samfunnsfag, spesielt psykologi og nevrovitenskap. Dette gjør det vanskeligere å forstå, følge med og ha oversikt, selv for folk med solid faglig bakgrunn, og i et lite land som Norge er det ikke mange med slik bredde. Forskningen som brukes i Norge, er for en stor del pedagogisk og kognitivt vinklet.

En gruppe fagfolk fikk derfor en av de fremste ekspertene på feltet til å forelese i Oslo 29. september. Allan Schore er hjerneforsker og psykolog, og han redegjorde ikke bare for sitt eget arbeid, men ga et samlet bilde av det ulike forskere forteller om barnets tidlige utvikling. Han tok for seg formingen av høyre hjernehalvdel, gutter i faresonen og livets første tusen dager. Presentasjonen omfattet resultater fra mer enn tretti studier bare det siste tiåret.

Ellingsæter spør om kunnskapen går entydig mot hennes forslag til foreldrepermisjon? Forskningen er ikke alltid så konkret. Det kommer stadig nye funn, og de er til dels påvirket av ulike kulturelle sammenhenger. Videre er det ikke alltid enkelt å gå fra forskning til handling. Det er desto mer komplisert i dagens Norge, fordi sterke tendenser i den nye kunnskapen innebærer at vi må forandre tenkningen om og ordningene vi har for permisjon og barne­omsorg. Så langt vi kan vurdere, tilfredsstiller heller ikke Ellingsæters forslag de omsorgsbehov hos barnet som nå er klarlagt.

Den moderne vitenskapen har spesielt skaffet ny kunnskap om hjernen og legger mye større vekt enn før på den nære kontakten mellom mor og barn, til dels også far og barn, i løpet av de første tusen dagene av barnets liv fra fostertiden av. I tillegg til ammingens betydning blir det fokusert på behovet for et nært samspill mellom mor og barn i de første leveårene for å få en gunstig utvikling av barnets følelsesliv, noe som henger sammen med veksten av hjernen. Kontakten påvirker også mors person og hjerne. Far spiller en stadig viktigere rolle for barnet, særlig etter første halvår, men kan ikke erstatte mor.

Verdens helseorganisasjon og FNs barnefond fram­hever, som nevnt, at vitenskapen nå viser hvor vesentlig ammingen er for helse og utvikling, mer vesentlig enn vi trodde før. Det er derfor viktig ikke bare å gi rett til betalt familiepermisjon, men også å oppvurdere mors rolle, gi både mor og far bedre opplæring, organisere kampanjer for amming eller annen intim matesituasjon der amming er problematisk, styrke støtten til foreldre og barn på sjukehus og i lokalsamfunn og legge forholdene til rette i arbeidslivet slik at det er lettere å kombinere yrkesarbeid med barneomsorg. Så vi har litt å gjøre!

toriskar@online.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.23

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk