Klassekampen.no
Mandag 2. oktober 2017
Bortgjemt: Moderskapets etiske og politiske aspekter bør i større grad utforskes i litteraturen, skriver Wencke Mühleisen. daguerreotypi fra ca. 1855, Google Art Project
Litteraturen kryr av fedre og sønner. La oss heller se på moderskapet.
Mødrenes tid

Kan moderskap som praksis, erfaring og metafor brukes til annet enn å binde og baste det kvinnelige til biologi og den lille verden? Den danske forfatteren Kirsten Thorup bruker 462 sider for å bekrefte at det er akkurat moderskapet – som metafor og etisk fordring – som vår tid sårt trenger.

Jeg har akkurat lest ferdig romanen «Erindring om kærlighed», som er nominert til Nordisk råds litteraturpris dette året, fordi jeg skal møte Thorup på litteraturhuset i Bergen for å snakke om mor-datter-relasjonen. Romanen er en rå og hjerteskjærende fortelling om en mors kjærlighet til sin datter, en kjærlighet som i fagspråkets termer blir betegnet som omsorgssvikt. Moren er langt fra bildet av den ideelle mor. Tvert imot er hun sosialt utsatt og psykisk sårbar og ustabil. Like fullt er det en brennende, om enn konfliktfylt, kjærlighet som også blir skildret fra datterens synsvinkel.

På samme tid tar romanen for seg å skildre den danske samfunnsutviklingen fra 1950-60-tallets velferdsstat (som på ingen måte blir idealisert) frem til nåtidens neoliberalisme. Samtiden beskrives som preget av kynisme og ansvarsfraskrivelse for «de svake», enten det er arbeidsledige, uteliggere, papirløse flyktninger og såkalt illegale. Thorup beskriver hovedpersonens identitetstap når hun blir hjemløs med at hun blir «et nakent menneske» – hun blir ingen, hvem som helst, en av de vi ikke behøver å se i øynene når vi haster forbi. Det trenger vi heller ikke i en tid som oppfordrer oss til ikke å la oss styre av «godhetsregimet».

 

Verdenslitteraturen er fylt av sønners farsoppgjør, som siden Freud er blitt opphøyet til kulturens dynamiske essens. Også i samtidslitteraturen kryr det av sønners kamp (sic) med fedre. Slik sett er det en lise å lese en hardtslående roman som undersøker mor-datter relasjonens konflikter, går eksistensielt til verks og på samme tid har som ambisjon å gjøre det personlige politisk ved å vise at kjærlighetens, omsorgens og etikkens vilkår er et prekært politisk spørsmål.

I sommer skrev jeg i denne spalten at 1970-tallets mobiliserende begrep om søsterskap posisjonerte seg i kontrast til, og konflikt med, mødregenerasjonen. 1950-tallets hjemmearbeidende mødre som i hvert fall i middelklassen tilsynelatende ofret så mye for å skape etterkrigstidens lykkelige kjernefamilier. «Motherblaming» – å skylde på mora – kalte noen denne avstandtagen til, og frigjøringen fra, mødregenerasjonen, enten i den klassiske Freud-inspirerte analysen eller typiske representasjoner av «den onde moren» i standard hollywoodproduksjoner. I kontrast til kritikken av mødregenerasjonen tok for eksempel den kjente poeten, essayisten og lesbiske feministen Adrienne Rich til orde for feiring av moderskapets konkrete og symbolske verdier som del av synliggjøringen av kvinners erfaring og kunnskap. Kirsten Thostrup følger opp dette motivet.

 

Det er i et feministisk perspektiv ikke uproblematisk å idealisere mor- barn relasjonen. All den tid det jo nettopp er kvinners antatte nærhet til naturen, kroppen og moderskapet og regimers behov for å regulere befolkningen – det vil si reproduksjonen – som har ført til kontroll og undertrykkelse av kvinner. Det er også av den grunn det har vært maktpåliggende for kvinner å kjempe seg «fri fra naturen» og inn i kulturen – å bli et myndig samfunnsmenneske i stedet for et undertrykt naturvesen. Men er det det Thorup gjør i «Erindringer om kærligheden» – idealiserer hun moderskapet?

Slik jeg leser romanen, gjør hun ikke det. Snarere tvert imot viser hun hvordan det kan gå forferdelig galt – og så likevel bære. Vi, mødre, fedre og omsorgspersoner av alle slag, vet hvordan det kan være å forelske seg sanseløst i et barn, tro at den vidunderlige nærheten vil vare evig, for så oppleve konflikter, frigjøring og fremmedgjøring. For, selv om det ofte ikke føles sånn med det elskede barnet i armene, er barnet også en fremmed, ja, uutgrunnelig fremmed som et romvesen.

 

Det er anerkjennelsen av fremmedheten overfor barnet, overfor «den andre», som Thorup kaster ut som en metafor og en visjon for en verden som inkluderer den fremmede. Hovedpersonens datter blir performancekunstner og proklamerer nødvendigheten av: «at opdage en etik og en politik i hvad mødre allerede gør».

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Hedda Lingaas Fossum skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 12. oktober 2017 kl. 14.18

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk