Klassekampen.no
Mandag 2. oktober 2017
Utrygge oppvekstvilkår: Indiske barn leker i slummen i New Delhi. Over en milliard mennesker lever i dag under miljø- og helsemessig uforsvarlige forhold. Foto: CHANDAN KHANNA, NTB scanpix/AFP PHOTO
Slummen vokser verden over – på bekostning av miljø og helse. Hvor blir det av de politiske tiltakene?
Byutvikling ute av styring

Kronikk

Årlig får globale bosettingsspørsmål oppmerksomhet ved at FN markerer første mandag i oktober som Habitat-dagen. Nå er det bypolitikk og boliger som folk kan ha råd til – eller affordable housing – som er i fokus.

Ellers rettes det lite internasjonal oppmerksomhet mot urbane spørsmål.

Byutvikling er en av verdenssamfunnets store utfordringer. Mer enn halvparten av jordas befolkning bor i byer. De sosiale og helsemessige, juridiske og miljømessige forhold for over en milliard mennesker der, er urovekkende dårlige – og blir stadig verre. Vi lever i en mer og mer urbanisert verden, og denne utviklingen vil fortsette i et omfang verden aldri har sett maken til. Det er i landene i Sør byene vokser, og de vil trolig nå vår urbaniseringsgrad på 70–80 prosent om 10 år. Det er selvsagt den fattigste delen av befolkningen som vil merke de negative følgene av dette.

Byveksten ble for alvor synlig i 1960-åra etter at tidligere kolonier fikk frihet – noe som også betød frihet til å flytte til byene. FN har med kunnskapsbygging og forbildeprosjekter – ofte sammen med Verdensbanken, søkt å påvirke utviklingen. Disse initiativene har imidlertid hatt beskjeden virkning og er preget av usikkerhet med hensyn til strategivalg.

I begynnelsen støttet en boligbygging i offentlig regi, som stort sett endte opp med den politiske eliten og offentlige ansatte som beboere. Som en reaksjon kom mer nedenfra-og-opp-tilnærminger, med satsing på beboerinitierte prosjekter etter mønster av de store landokkupasjonene i deler av Sør-Amerika. Dette ga ofte en understandard med hensyn til tekniske løsninger og lite spillerom for byggebransje og investorer.

Deretter ble det lagt til rette for prosjekter hvor det offentlige eller frivillige organisasjoner sørget for tomter og teknisk infrastruktur (site & service), og hvor selve byggingen helt eller delvis ble overlatt til beboerne. Dette ble også for lite effektivt og ga lav produksjon, og fravær av overordnet planlegging ble åpenbar.

Så kom en periode hvor land med hjelp utenfra ble oppfordret til å utforme en mer helhetlig nasjonal boligpolitikk, i håp om at det ville bedre utviklingen. De fleste som forsøkte seg på dette endte imidlertid opp med omfattende prosesser, store dokumenthauger og betydelige konsulentutgifter uten særlig betydning for praksis.

Rundt 1980 dukker den såkalte «muliggjøringsstrategien» opp. Den ga store rom for tolkninger slik at både beboergrupper, bransje og spekulanter så store, men ulike muligheter.

De fleste land i Sør har nå lært av oss at markedet styrer det meste – også i bosettingssektoren. I tillegg dominerer de nye kolonialistene – med Kina i spissen, by- og boligbyggingen hovedsakelig for en voksende middelklasse.

Resultatet er en utvikling helt uten styring.

Siden 1978 er det FNs bosettingsprogram (UN-Habitat) i Nairobi som har hatt globalt ansvar for å fremme sosial og miljømessig byutvikling, samt å sørge for at slagordet «bolig for alle» får størst mulig gjennomslag. Organisasjonen er en av de minste i FN-systemet og har tidligere kommet dårlig ut i gjennomførte evalueringer; den får etter hvert mindre finansiering og dermed redusert innflytelse. Etter signalene fra det nylig avholdte høynivåmøtet i New York vil trolig UN-Habitat gå enda trangere tider i møte.

Nå vokser de uformelle områdene – som vi kaller slum – dramatisk, samt at det foregår en storstilt og ukontrollert transformasjon i byområder i form av vertikal forslumming, eller høyhus med utleie av rom uten nødvendig sanitæropplegg. I tillegg er fysisk planlegging i offentlig regi for det mest formalistisk med lite betydning for det som skjer på bakken.

En fortsatt ukontrollert og galopperende byutvikling – ofte preget av korrupsjon – vil ha store konsekvenser. Selvsagt for lokalbefolkningen sosialt og økonomisk, og med tanke på liv og helse. Men også globalt, med økte forurensning og reduserte miljøkvaliteter, trolig også større motsetninger og ulikheter, økte spenninger og farligere konfliktnivå.

Bare endringer i de enkelte land kan bidra til forbedringer for den fattigste delen av bybefolkningen. Riktignok har FN nylig vedtatt både et omfattende miljøprogram (Sustainable Development Goals) som en oppfølging av Tusenårsmålene, hvor utviklingen i byene har fått spesielle oppmerksomhet, og en «ny urban agenda». Begge har ambisiøse planer, men er svake på virkemiddelsida.

På Habitat-dagen vil en blant annet ta opp hvordan en i utviklingssamarbeidet kan gi støtte til urbane tiltak. Sektoren er – i planlegging og særlig i gjennomføring – ikke bare komplisert, men også meget kapitalkrevende.

Urbane spørsmål står ikke på UDs prioriteringsliste og det kommer framover neppe bidrag til en mer miljøvennlig byutvikling derfra. Vi har kanskje nødvendig kompetanse og såkalte økonomiske muskler, men mangler politiske intensjoner.

En rettferdig og mer sosial utvikling er bare mulig med omfattende samfunnsmessige omprioriteringer, men en bosettingspolitikk med vekt på bærekraft er det vanskelig å finne – også her til lands.

sveneriksven@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk