Klassekampen.no
Mandag 2. oktober 2017
På Munchmuseet: Skjellsettende implikasjoner om historiens etterklang.
Relevante koblinger

Performance

Laurie Anderson

Munchmuseet, Oslo, 27. sep.

Knausgårds litterære dager

Når det kommer til det kryssdisiplinære har selv Edvard Munch lite å stille opp med mot komponist, musiker, vokalist, instrumentmaker, videokunstner, skulptør, maler, fotograf, forfatter, video- og performancekunstner Laurie Anderson (vi gjør oppmerksom på at denne listen er langt fra fullstendig). Mange av hennes mangfoldige verk er dessuten skapt i samarbeidskonstellasjoner med andre betydningsfulle kunstnere innen et mangfold av disipliner, fra komiker Andy Kaufmann og komponist Philip Glass, til poeten Allen Ginsberg og videokunstpioneren Nam June Paik, til musikere som Ryuichi Sakamoto og Pauline Oliveros.

Man kan notere seg at alle disse, relativt tilfeldig utvalgte navnene har det til felles at de, i likhet med 70 år gamle Anderson selv og hennes avdøde ektemann Lou Reed, enten er praktiserende buddhister selv eller har en nær tilknytning til buddhistisk tradisjon og praksis. Samt selvsagt, over hele linja, uløselige forbindelser til den såkalte «Downtown»-eksplosjonen i løpet av New Yorks syttitall.

Både filosofisk og geografisk er det dermed en nokså markert avstand mellom Anderson og det vi kan kalle europeiske strømninger, og det er ikke akkurat umiddelbart åpenbart hvorfor Karl Ove Knausgård valgte å invitere nettopp Laurie Anderson til å holde to performancekvelder forrige uke, i Munchmuseets festsal, flankert av Munchs skandinaviske sol fra begge sidevegger (opprinnelig ønsket Knausgård at Munch-utstillingen han har kuratert skulle bli åpnet av henne).

Riktignok avslører etternavnet skandinaviske aner, slik hun også er inne på innledningsvis i den drøye timen performancen varer. En forestilling som veksler mellom springende og ofte selvbiografiske kortprosatekster, ekspresjonistiske fiolindueller (med seg selv, forhåndsinnspilt på bånd), mer abstrakte lydlandskaper (med hyppig bruk av «found sound») og hennes signatur: den elektronisk manipulerte menneskestemmen (i et par forskjellige varianter). Selv en skandinav ubevandret i østlig filosofisk og religiøs praksis, vil kunne trekke paralleller mellom de uvanlige løse narrative strukturene i Andersons uttrykk, og andre kjente vestlige kunstnere som eksplisitt har integrert buddhistisk og annen meditasjonsbasert praksis som en sentral del av sin skapende prosess.

Det er kanskje derfor dette føles påliggende å nevne (foruten at Anderson selv på et tidspunkt sammenligner det rene, ubesudlede budskapet til Jesus (før den såkalte King James-bibelens oversettelse visstnok korrumperte alt) med læremesteren Buddha).

Rent estetisk sett er det for så vidt, i 2017, kanskje aller mest påfallende hvordan mange av de mest radikale grepene til New York-kunstnere som Anderson i dag har gjenklang midt i sentrum av popkulturen – jamfør hennes enslige pophit, den den gang svært aparte «O Superman» (1981), holdt opp mot dagens autotuneeksplosjon. Eller hennes audiovisuelle presentasjon, med levende bilder som bakteppe, i dag en velintegrert del av enhver sceneproduksjon i det utvidede popfelt.

Men det er allikevel nettopp der Laurie Anderson i løpet av sin forestilling for alvor makter å knytte sin egen manipulasjon av lyd til malerens visuelle blikk, med sine gradvis animerte versjoner av Munchs «Kålåker» og den blodrøde horisonten i «Skrik» på videoskjerm i ryggen, der penselstrøkene får liv og gradvis blir til bølgende former. Det unike med Knausgårds utstilling, som står ut denne uka, er jo nettopp hans kuratorfokus på Munchs blikk på de andre – som det heter i en av de knappe tekstene han har skrevet (på museumsveggene): «Det er i den andres ansikt vi lever, ikke i vårt eget, det ser vi ikke.»

Og særlig i onsdagskveldens uannonserte epilog, en (særdeles løs, og ditto opplysende) samtale mellom Anderson og Knausgård, trer det i nettopp dette perspektivet frem noe som gjør koblingen mellom Munch og Andersons kunstnerskap relevant.

For i Andersons blikk på Munch, på Munchs ansikt og på Munchs ansikt sett gjennom hans blikk på sine samtidige ansikter, trer det også frem forbindelser mellom Anderson og hennes samtidige og noe som er eldre, noe som gjør hennes avantgardistiske eksperimenter til noe mer enn en kuriøst profetisk forløper til lyden av vår samtid, men snarere et ekko av en dypere, allment menneskelig tradisjon.

Og apropos etterklang: I samtalen nevner Knausgård, til begeistring fra både Anderson og publikum, hvordan hun første gang de to møttes, ivrig lette frem et klipp på Youtube til forfatteren.

En demonstrasjon av et eksperiment utført på MIT i 2014, hvor forskere ved hjelp av en pose potetgull (!) påviser hvordan de fysiske forandringene et objekt gjennomgår etter å ha blitt utsatt for lydbølger, også kan leses og rekonstrueres tilbake til lyd, om man har ekstremt nøyaktige måleinstrumenter og den rette algoritmen. Et eksperiment med noen virkelig svimlende implikasjoner. For da er det jo sant. Fortidens stemmer sitter igjen i trærne, og i veggene, eller som i nettopp denne salen: Et sted i treverkets molekylære form, er pianoakkordene til Bill Evans, fra hans legendariske konsert på Munchmuseet i oktober 1966, fortsatt innkodet.

musikk@klassekampen

Artikkelen er oppdatert: 8. november 2017 kl. 10.40

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk