Klassekampen.no
Lørdag 30. september 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Kan svaret være borgerlønn?
Dagens politiske protest er også et spørsmål om verdighet

«Det var ikke slik det skulle bli».

Det er tolv år siden nå. Jeg var ferdig med min første utdanning, en mastergrad i filosofi. Jeg bodde i et kollektiv på Grünerløkka i Oslo. Jeg søkte jobb. Men ingen så ut til å ha behov for en nyutdannet filosof. Dagene – som ble til måneder – gikk med til å skrive søknader, rusle langs Akerselva, drikke kaffe.

Jeg husker fortsatt den ubehagelige følelsen som satt i kroppen. Den grep meg da jeg våknet, og var med meg til jeg sovnet om kvelden. Det var en følelse av usikkerhet og utilstrekkelighet. Hva skulle jeg gjøre med livet mitt? Jeg visste ikke. Var det meg det var noe galt med, siden jeg ikke fikk jobb? Jeg fikk vondt i hodet.

Likevel var ikke den objektive livssituasjonen min så ille, sammenliknet med nesten alle andre mennesker på kloden. Jeg hadde mat. Jeg klarte å betale husleien. Økonomisk var det ikke verre enn å være student, som jeg hadde vært noen måneder tidligere. Det som hadde endret seg, var følelsen av usikkerhet. Opplevelsen av ikke å ha noen retning. Følelsen av å være overflødig. Det var som en gift i blodet, og det gjorde meg stiv og nummen.

For meg ble denne perioden relativt kortvarig. Men denne uka var det to hendelser som igjen fikk meg til å tenke på disse månedene.

Den første hendelsen var valget i Tyskland sist søndag, der det høyrepopulistiske partiet AfD (Alternative für Deutschland) fosset fram. En tysk valgundersøkelse viste at AfD-velgerne i gjennomsnitt hadde lavere inntekt enn velgerne til de andre partiene. Men enda viktigere var kanskje en annen opplysning: Et flertall av AfD-velgerne opplevde subjektivt at den økonomiske situasjonen deres var dårlig og «urettferdig».

Det samme kom fram i en rapport fra august fra den tyske Hans Böckler-stiftelsen. Mange AfD-velgere hadde det akseptabelt økonomisk, ut fra objektive indikatorer. Men svært mange av dem var redde for å ramle nedover på den sosiale rangstigen. De var engstelige for fremtiden, og var usikre på hvilken plass de ville ha i samfunnet fremover. Det gjorde dem mer mottakelige for budskapet til AfD, mente forskerne.

Den andre hendelsen var en samtale med en gammel kompis som jeg møtte tilfeldig på gata. For noen år siden trente vi kampsport sammen. Da studerte han økonomi, og var glad og optimistisk. Nå var han forandret. Han hadde latt skjegget gro, gikk i sid kjortel og så på meg med et mistenksomt blikk. Han hadde begynt å henge i en fundamentalistisk moské, og var blitt langt mer konservativ enn de fleste muslimene jeg kjenner.

Han spurte ikke hvordan det gikk med meg. Til gjengjeld spurte han om jeg hadde fått med meg overgrepene mot muslimene i Burma. Jeg spurte hva som hadde skjedd siden sist. Han hadde ikke fått jobb etter studiet, sa han. Var det tøft, spurte jeg. Han trakk på skuldrene, og sa at det viktigste uansett var å følge Allah. Min tolkning er at han hadde opplevd å miste selvrespekten, og at han nå gjenfant den gjennom islamsk aktivisme.

Fellesnevneren for disse tre historiene er at de handler om å bli fratatt verdighet. De handler ikke om stor materiell nød. De handler ikke om bunnløs fattigdom. Men i vår del av verden er denne type følelser likevel blitt svært politisk potente. I de fleste vestlige land finnes det i dag betydelige samfunnsgrupper som kjenner på dyp frustrasjon og misnøye. Muslimer som vokser opp i Vesten føler seg ofte diskriminert og mistenkeliggjort, og opplever at muslimer globalt er under angrep. Den innfødte arbeiderklassen, på sin side, ser at de sakker akterut. Det som en gang var sikre jobber, som ga dem inntekt og forutsigbarhet, har nå blitt usikkert. Kombinasjonen av uregulert arbeidsinnvandring, liberal arbeidsmarkedspolitikk og ny teknologi har gjort at det ikke lenger er trygt å satse sin fremtid på manuelle yrker.

Heller ikke middelklassen er immun. I mange vestlige land har akademikere blitt en del av prekariatet. Usikre kontrakter, usikre jobber og fallende inntekter har blitt en del av tilværelsen. Alt dette har ført til en oppblomstring av bevegelser som på ulike måter utfordrer etablissementet, enten det dreier seg om muslimsk fundamentalisme, høyrepopulisme eller venstreradikalisme.

En av de sentrale utfordringene i vår tid er derfor å gi folk verdigheten tilbake. Selv tenker jeg i økende grad at borgerlønn kan være svaret. Internasjonalt blir ideen nå diskutert på steder der man minst skulle vente det, fra miljøbevegelsen på den ene siden til milliardærer på Silicon Valley og innvandringskritikere som Tino Sanandaji på den andre.

Grunnleggende er borgerlønn et svar på spørsmålet om verdighet: Samfunnet anerkjenner folk for bare å være til. Det ville gitt trygghet og sikkerhet til både arbeidere, frilans-akademikere og innvandrere i samfunnets randsoner. De få historiske eksemplene vi har på borgerlønn, tyder på at det kan ha svært positive effekter for folks mentale helse. Det britiske tidsskriftet British Medical Journal gikk i en av sine lederartikler inn for borgerlønn, og mente at det nettopp er tryggheten ordningen gir som skaper bedre helse. Men ideen er omdiskutert, og blir ofte anklaget for å være urealistisk.

Finnes det andre måter vi kan gi folk verdigheten tilbake? Kanskje. Uansett skaper vi ikke verdighet ved å endre på retorikk. Det kan bare skje gjennom hard politikk.

olavelg@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.04

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk