Klassekampen.no
Lørdag 30. september 2017
PÅ VEI UT? Emilie Dalevoll (27) jobber deltid på Meny i Bogstadveien i Oslo. Hun hjelper kunder som får problemer med selvbetjeningskassene. Kanskje bidrar hun med det til å gjøre Norges største yrkesgruppe overflødig.
Kassadamene, parkeringsvaktene og portørene – snart er yrkene erstattet av maskiner:
En verden uten arbeid
HVA SKAL VI BLI? Victoria Boland Frich (15), Edvard Hansen Eggesvik (15), Mattias Tofte (15) og Tina Wiemyhr (15) går siste året på Hundsund ungdomsskole i Bærum. De tenker mye på hva de skal bli og ikke minst hvilke yrker som vil forsvinne.
EFFEKTIVT: På Akershus universitetssykehus gjør robotene jobben med å putte én og én tablett inn i pose. De ansatte kaller maskinen «pille trille». Den bidrar til at færre hender er ansatt – og mindre feilmedisinering.
ROBOTLEVERING: I korridorene på sykehuset går robotene skytteltrafikk med sengetøy, kaffepulver og andre varer fra lager til sengepost. På hver av de gjen­værende portørjobbene, heltid eller deltid, får sykehuset mellom 100 og 200 søknader.
BARE MASKINER: Utenfor Meny står pensjonert prest og kunde Kirsti Aasen (75) sammen med venninnen Joronn Dahl (69). De prøver å forstå den nye parkerings­maskinen og savner noen å prate med.
Framtida: En tredel av dagens norske arbeidsplasser kan forsvinne om få år. Hva skal vi gjøre da?

Hun står midt mellom kassene i utgangen av butikken. Stille betrakter hun kundene som skanner varene i selvbetjeningskassa og forsvinner ut. Emilie Dalevoll (27) jobber deltid på Meny i Bogstadveien i Oslo. Hun hjelper kunder som får problemer med selvbetjeningskassene, hjelper dem å finne riktige koder, hjelper dem å skanne, hjelper dem ut. Etter at skanne-automatene kom i juni, har køen i den vanlige kassa sunket dramatisk.

– Det er blitt mindre kø i kassene. Og det er jo positivt.

Hun frykter ikke for jobben sin med det første.

– Det vil fortsatt være behov for menneskelig arbeidskraft der teknologien svikter eller ikke strekker til. Men jeg har jo uansett ikke tenkt å bli her så lenge.

Situasjonen er annerledes for kollegaene hennes, som også jobber deltid. Hun vil ikke stå fram i avisa.

– Jeg skulle gjerne jobbet enda mer. De dagene jeg ikke er på jobben, kommer jeg ofte hit likevel. Men sjefen min sier at han ikke har mer jobb til meg, sier hun.

– Jeg brukte et helt år på å få denne jobben. Jeg gikk sammen med venninner som har barselperm, de trillet på babyer, og jeg gikk inn i alle butikkene med CV-en min. Jeg ble så glad da jeg ble ansatt her.

Køen i den vanlige kassa er borte etter at selvbetjeningskassene kom, de tre andre kassene er tomme. Jenta i en av dem, venter på noe å gjøre.

Fakta:

jobbene forsvinner

• Automatisering har allerede utradert en rekke yrker i verden.

• Nå står vi overfor en ny bølge automatisering, hvor handel flyttes til nettet, roboter tar vaske- og frakt­jobbene og 3D-printere lager ting vi før måtte bygge selv.

• Hva skal framtidas arbeidstakere gjøre om det ikke finnes jobber lenger? Og hvordan skal vi fordele overskuddet bedriftene tjener på effektiviseringen?

– Jeg kjeder meg sånn de dagene jeg er hjemme. Det er så hyggelig med de fine kollegene mine. Jeg kan ikke sitte hjemme og se på tv eller være på Facebook hele dagen. Da blir jeg deprimert.

Jobbene forsvinner

Jobbene forsvinner. Skal man tro forskningen, er det 95 prosent sannsynlighet for at Emilie og kollegaene mister jobbene sine de kommende årene. Roboter, globalisering, delingsøkonomi og kunstig intelligens er i ferd med å revolusjonere måten vi lever og arbeider på. Konsekvensene er det ingen som vet. Mens noen mener vi står overfor en arbeiderrevolusjon som gir fritida tilbake til vanlige folk, mener andre at ulikhetene mellom fattig og rik kan øke dramatisk som følge av den nye teknologien. Spørsmålet er hvem som vinner på at verden blir mer effektiv. Og om det dukker opp nye jobber i kjølvannet av de gamle.

Trolig er det ikke selvbetjeningskassene i seg selv som tar jobben fra de ansatte på Meny. I framtida finnes kanskje ikke fysiske butikker i det hele tatt, for da har kjøleskapene våre egne sensorer som varsler når vi er i ferd med å gå tom for melk og så bestiller kjøleskapene varene for oss, og en selvkjørende bil frakter melka til døra i løpet av en halvtime. Og går man på restaurant, kan man helt slippe å snakke med andre mennesker om man vil. Trenden er her allerede.

Denne uka åpnet Norges første app-restaurant. Tapasstedet Pincho Nation i Oslo sentrum dropper servitørene og ber gjestene bestille og betale via en app på mobilen. Restauranteieren bedyret overfor Dagens Næringsliv at hensikten ikke er å spare penger, men at de besøkende skal ha det gøy.

Delt løsning

I vår la regjeringen fram en utredning som så på konsekvensene av at stadig flere nordmenn leier ut leilighetene sine via appen Airbnb. Rett nok kan vanlige folk bli rikere av delings­økonomien, men hva med dem som ikke har råd til å kjøpe egen leilighet? De taper når leieprisene presses opp. Hotellansatte kan dessuten miste jobben fordi næringen sliter i møtet med de skattefrie utleieleilighetene. Andre apper, som Foodora og Uber, gjør middagen og taxituren billigere for folk flest. Men de utfordrer restaurant- og drosjenæringen og arbeidstakerne som jobber der. Også arbeidstakerne tilknyttet appene er sårbare, fordi selskapene opererer uten faste ansettelser og vanlige trygderettigheter.

Nylig varslet Toys’R’Us at den må stenge etter 60 år som verdens største leketøyskjede. Årsaken er sviktende salg når folk heller handler på nett.

Hva skal vi gjøre da?

Eksperter anslår at rundt halvparten av alle amerikanske jobber kommer til å forsvinne de neste 20 årene som følge av teknologiske nyvinninger som gjør jobben langt mer effektivt enn menneskelig arbeidskraft. Her hjemme i Norge er det snakk om én av tre jobber. Årsaken til at tallet er lavere i Norge, er at vi har færre jobber som egner seg for automatisering.

Likevel: Butikkmedarbeider er det aller vanligste yrket i Norge akkurat nå, med 157.000 mennesker ansatt. Nav-direktøren i Rogaland gikk nylig ut og anbefalte alle butikkansatte å omskolere seg.

Spørsmålet er hva de skal utdanne seg til. Norge er det OECD-landet i verden med lavest andel yrker som krever lite eller ingen utdanning. Og færre skal det bli. I forrige uke leverte hovedorganisasjonen Virke en rapport som anslår at 40.000 jobber kan forsvinne i varehandelen innen tolv år. Med et automatisk kjøleskap som passer på melkeforsyningen, forsvinner behovet for både butikkansatte, lagermedarbeidere, vaskepersonale, vektere og sjåfører. Det gjør presset enda større for ungdommer som skal prøve å treffe spikeren på hodet i framtidas arbeidsmarked. For ingen vet hvordan verden ser ut om ti år.

Skaffe jobb til folk

– Min sønn Fredrik jobber i DNB Markets. Jeg har sagt til ham at han må komme seg ut.

Professor ved Norges handelshøyskole i Bergen, Tor W. Andreassen, er en av Norges fremste eksperter på innovasjon og arbeidsliv. Han mener vi står overfor en tosifret arbeidsledighetskrise de neste årene.

– Vi ser det på alle bauger og kanter, og ikke bare i de tradisjonelle arbeiderklasseyrkene. Det er advokater, regnskapsførere, økonomer, deler av legeyrket. Når jobbene forsvinner i bunnen av pyramiden, blir det et kappløp mot toppen. Og når flere tar mastergrad, blir det stadig større press på de jobbene uten at det blir plass til flere på toppen. Du kan løpe, men du kan ikke gjemme deg, sier han.

Kritikerne av den nye teknologiske revolusjonen frykter at vi står overfor et mer klassedelt samfunn, der de som eier teknologien vil bli stadig rikere, på bekostning av vanlige folk, som i stadig større grad vil bli erstattet av roboter. Ulikhetene i verden har økt de siste årene, og forskere som Thomas Piketty og Anthony B. Atkinson forklarer dette delvis med opphopning av kapital på få hender, som følge av den teknologiske revolusjonen. Atkinson skriver i boka «Ulikhet. Hva kan gjøres?» at robotiseringen må skattlegges, slik at koster bedriftene å kvitte seg med arbeidsplasser.

Andreassen mener at det er feil å beskatte teknologi som erstatter arbeidskraft, men mener vi kan påvirke hva slags arbeidsliv vi vil ha i Norge i framtida. Men bare til en viss grad.

– Vi lever ikke i en osteklokke atskilt fra resten av verden og vi er nødt til å henge på utviklingen. Men vi må passe på at gevinsten ikke bare lander i fanget på dem som eier robotene.

Andreassen mener at den lave renta i Norge, kombinert med høye lønningene, gjør at bedriftseiere i større grad kommer til å investere i ny teknologi framfor i ansattes kompetanse.

– På grunn av det høye norske kostnadsnivået, er produksjonssiden av arbeidslivet allerede er ganske teknologisert. Det er ikke så mye å hente her. Det nye presset vil vise seg overfor ansatte i sluttdelen av verdiskapingen, mot kundene. Selgere, resepsjonister, sjåfører og andre bør finne seg noe annet å gjøre.

I sum tror professoren at vi står overfor friksjoner på arbeidsmarkedet: nedskaleringer, automatisering, og omskolering, som i en periode vil gi oss vesentlig høyere arbeidsledighet enn vi har i dag.

– Folk må i større grad se midlertidig ansettelse eller frilansing som et reelt alternativ. Vi må i større grad øke vår geografiske og kunnskapsmessige mobilitet: omskolere oss og videreutdanne oss gjennom hele livet. Dette må få konsekvenser for hvordan vi retter inn finansieringsordningene for utdanning. Men vi kan heller ikke dytte alle inn i høyere utdanning hvis det ikke finnes jobb til dem. I dag er det mange på universitetene som ikke burde være der, sier han.

Stresset ungdom

– Foreldrene mine sier at jeg må prøve å roe ned. Men jeg vet ikke hva jeg vil bli, så jeg må gjøre det bra i alle fag.

Victoria Boland Frich (15) går siste året på Hundsund ungdomsskole ved Fornebu i Bærum. Hun satser på toppkarakterer, så hun kommer inn på Oslo Private Gymnas. Opptaket er allerede til jul, og Victoria merker presset.

– Det er viktig å komme inn på en skole der nivået er høyt.

– Hvorfor er det så viktig?

– Fordi da blir jeg presset til å prestere mer selv også.

Halvparten av alle tiendeklasse­jenter i Oslo har psykiske problemer, ifølge en Nova-undersøkelse som kom i vår. Tilstanden for unge jenter er blitt dramatisk verre siden 2010. Bruken av antidepressiva og ventelistene til psykologtjenester har skutt i været. Høyt skolepress er den største årsaken til de psykiske plagene, rapporterer elevene selv i undersøkelsen. Da kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) ble konfrontert med tallene, svarte han med å etterlyse flere helsesøstre i skolen. Skal vi tro ungdommene selv, trenger de ikke helsesøstre – de trenger framtidsutsikter, håp og reelle muligheter til å få seg en jobb.

– Jeg vet jo ikke hva slags jobber man kan ha i framtida, men jeg har lyst på en jobb der jeg utnytter mitt fulle potensial. Kanskje advokat eller lege. Og siden vi ikke vet hva robotene kommer til å overta av arbeidsoppgaver, tror jeg det er lurt å ha en utdanning som gjør at det går an å omskolere seg seinere. Da må jeg ha gode karakterer til jul. Så det blir mye jobbing, sier Victoria.

Det er ikke godt å si om hun heller burde prøve å få seg en deltidsjobb. Akkurat nå er 45 prosent av unge mellom 15 og 24 år uten arbeid. Andelen unge utenfor arbeidsmarkedet er det høyeste siden midten av 1990-tallet, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Det skyldes flere ting: De lavtlønnede jobbene forsvinner i takt med den teknologiske utviklingen, eller overtas av arbeidsinnvandrere. Eldre mennesker står lenger i jobb. Og stadig færre ungdommer jobber ved siden av skolen, som en konsekvens av at jobbene er vanskelige å få, og at kravene til prestasjon på skolen blir høyere. Dette får i sin tur konsekvenser når ungdommene kommer ut i arbeidslivet. I møte med den skyhøye søknadsbunken fra godt utdannede søkere, etterspør bedriftene arbeidserfaring.

Men nesten ingen av tiendeklasseelevene på Hundsund ungdomsskole jobber ved siden av skolen. Det har de ikke tid til.

Klassevenninnen Tina Wiemyhr (15) sikter seg også inn på privat­skolen i Oslo. Også hun er stresset.

– Jeg har lyst til å bli veterinær. Det er ikke et yrke som forsvinner, tror jeg.

Yrkene ingen vil ha

– De fleste jobbene som forsvinner, tror jeg ikke noen kommer til å savne, sier Victoria.

– Bussjåfør, for eksempel, eller butikk­ansatt. Tenk så kjedelig å sitte på rumpa og gjøre de samme rutineoppgavene hele dagen!

Tiendeklassingene kjenner godt til den siste forskningen på arbeidslivet og robotisering. Sammen med lærerne har de gått gjennom en liste med yrker som mest sannsynlig vil forsvinne i framtida, beregnet av forskere ved Oxford i 2013. Blant disse er regnskapsførere, selgere, sjåfører, ansatte i bank og post, resepsjonister, syersker, klokkereparatører, servitører, landmålere og atomkraftverk-operatører.

– Jeg tror det er mange yrker som man ikke kan erstatte med roboter med det første, sier Edvard Hansen Eggesvik (15).

– Faren min sier for eksempel at han setter seg ikke på et fly hvis det ikke er et menneske bak spakene. Noen i cockpiten må ha en veldig sterk egeninteresse i at flyet ikke skal styrte.

Elektroingeniør står ikke på lista over yrker som forsvinner. Det yrket sikter både Eggesvik og klassekameraten Mattias Tofte (15) seg inn på. På fritida liker de begge å programmere dataspill, og de liker matte og fysikk.

– Robotene kommer til å ta over en del ting som har med programmering å gjøre. Men noen må jo også finne opp nye roboter. Datamaskinene kan ikke programmere seg selv, sier han.

Det er ikke bare derfor han har lyst til å bli elektroingeniør.

– Det viktigste er å finne seg en jobb man liker. Det er ikke noe kult å kjempe hardt for å få en sikker jobb der man tjener masse penger, hvis man hater den jobben man gjør.

– Men det er ikke noe kult å ikke ha en jobb heller, eller penger til å betale regningene, sier Victoria.

Framtidas arbeidstaker

World Economic Forum publiserte nettopp en rapport som viser hvilke evner de har, de som vinner lotteriet om framtidas jobber. På topp tre havner disse: Evnen til kompleks problemløsning, kritisk tenkning og kreativitet. Det er en trøst, selv for journalisten, som selv kan bli et offer for robotiseringen. I forbindelse med stortingsvalget annonserte NTB at de hadde utviklet en journalistrobot som skulle publisere oppdaterte meldinger om valgresultatet. En jobb som tidligere ble utført av, ja, journalister.

Men å skrive godt om komplekse problemstillinger, det kan robotene foreløpig ikke gjøre. Og på fjerde, femte og sjetteplass på lista til World Economic Forum står evnen til å håndtere mennesker, evnen til samarbeid, og ny på lista: emosjonell intelligens. Mye tyder på at når robotene tar over de jobbene som kan automatiseres, blir det enda viktigere for menneskene å bli gode på det som gjør oss nettopp til det: mennesker.

Forfatterne av rapporten mener dette må få konsekvenser for hvordan vi lærer opp framtidas arbeidstakere. I Finland har de allerede bestemt at tradisjonelle fag skal ut av skolen. Elevene skal ikke lære fakta knyttet til matte, fysikk, språk eller naturfag, men bli presentert for problemer, som de må benytte hele spekteret av kunnskap for å løse. Skeptikerne frykter at de svakere elevene vil falle utenfor og klasse­skillene øke, fordi en slik tilnærming til læring stiller høye krav til elevene. Og ikke minst til foreldrene, som selv må henge med når de skal hjelpe barna med leksene. De som ikke klarer det, er kanskje de som selv hadde problemer på skolen. Og det er de som står mest i fare for å miste jobbene sine i den nye digitale tidsalderen.

Skape arbeidsplasser

Hvordan ser den ut, en verden der robotene har tatt over jobbene våre? Blir arbeidsgiverne astronomisk rike mens folk flest går rundt uten noe å gjøre? Ikke nødvendigvis.

– Roboter spiser ikke mat, kjøper ikke biler, og tar ikke opp lån. Noen må konsumere i framtidas samfunn, og da må de ha penger.

Tilbake på Handelshøgskolen i Bergen mener Tor W. Andreassen at arbeidsgivere må tenke på samfunns­ansvaret de har overfor arbeids­takerne.

– Undersøkelser viser at arbeids­takere ønsker seg faste ansettelser. Hvis du engasjerer folk på midlertidig basis, må du tenke på at du skal tilføre dette mennesket kompetanse, som gjør vedkommende attraktiv for andre i markedet i neste omgang. Det er et sosialt engasjement og ansvar du har som arbeidsgiver. Du kan ikke bare ta ut arbeidskraft og dyrke din egen bunnlinje. Menneskene skal også overleve.

– Hva med å gi folk borgerlønn?

– Ja, det er en besnærende tanke, men bringer også med seg mange spørsmål. Hvordan går det med selvbildet med folk som ikke står i jobb? Hva skjer med lysten til å utdanne seg for folk som ikke har en jobb å gå til? I tillegg er effektene av borgerlønn ikke entydig i land som har prøvd.

– Hva om det følger en arbeidsplikt med borgerlønnen, og staten garanterer for arbeidsplassen?

– Nei, det tror jeg ikke noe på. Norge er så innvevd i verdensøkonomien, vi kan ikke innføre frisoner noen steder i arbeidslivet – det tror jeg er en luksus vi ikke kan unne oss. Jeg tror løsningen er å skape mange nye arbeids­plasser. Vi må ha mye mer fokus på innovasjon og entreprenørskap. Det må forskes mer på hva som gjør at bedrifter lykkes, og det må være mye mindre risikabelt for folk å satse. Og vi må legge vekt på bedrifter som har som mål å ansette flere mennesker. Til nå har alt snakket om grønne arbeidsplasser kun handlet om miljø. Vi må også løfte fram verdien av å skaffe jobb til folk. Det bør bli politisk ukorrekt å skape vekst, uten å samtidig skape flere arbeidsplasser.

Portørene forsvinner

– Som regel, hvis det kommer feilmelding på en av robotene, vet driftsavdelingen at det skyldes menneskelig svikt. Det er ofte noen som har satt sparkesykkelen sin på feil sted, eller står midt i veien.

I korridorene på Akershus universitetssykehus går robotene skytteltrafikk med sengetøy, kaffepulver og andre varer fra lager til sengepost. Seksjonsleder for Portør & Forsyning ved Ahus, Per Anders Ødegård (27), regner med at robotene sparer sykehuset for et sted mellom 15 og 30 heltidsstillinger. De jobbene som er igjen, som går direkte på pasientkontakt, er det kamp om. For hver stilling sykehuset lyser ut, deltid eller heltid, får de mellom 100 og 200 søknader. Til nå har portørjobben vært et sted hvor studenter og ufaglærte kan få seg jobb. Nylig ble det opprettet et eget fagbrev for portører. Det er positivt for de ansatte, som kan få papirer på det de jobber med, og det er bra for sykehuset, som kan høyne kvaliteten på arbeidet og sikkerheten til pasientene. Men det kan også gjøre det enda vanskeligere for ufaglærte å få jobb på sykehuset.

– Det er klart at i konkurransen om jobbene er det en fordel å ha fagbrev. Foreløpig er det så få som har tatt den utdanningen at vi kan ikke sette det som krav. Men det å være en god portør innebærer også en del egenskaper man ikke kan lære på skolen.

– Som hva da?

– Du skal kunne følge med på pasienten og se om allmenntilstanden blir forverret, og da må du kunne gripe inn. Men du skal også være et empatisk menneske, kunne snakke om løst og fast, og vite når du skal snakke og når du skal la være. Portører frakter folk som akkurat har født, og folk som akkurat har fått et dødsbudskap. Det er en krevende jobb, og en viktig jobb, det er kanskje den eneste menneskelige kontakten på sykehuset som ikke handler om sykdom eller medisiner. Det er lenge til robotene gjør den jobben, får vi håpe.

Spørsmålet er om det er nok. For at det er mye penger å spare på robotene, er det ingen tvil om.

Selv er Ødegård utdannet tømrer, men den utdannelsen har han aldri fått bruk for.

– Jeg ble ferdig midt under finanskrisa. Allerede før fagbrevet var fullført fikk jeg hint av firmaet jeg jobbet for om at det var lurt å se meg etter andre ting å gjøre.

Overtas av fremmedarbeidere

Arbeidsledigheten er tre ganger høyere blant unge menn enn i befolkningen for øvrig. Noen av årsakene til det er at menn jobber oftere i privat sektor, som er mer sårbar for konjunkturendringer. De dropper oftere ut av videregående, og næringene de søker seg til har lett tilgang på billig arbeidskraft fra utlandet. Undersøkelser på 59 byggeplasser i Oslo og Akershus i år viste at nesten fire av ti arbeids­takere var innleide fra utlandet. For to år siden var det under to av ti.

Fredagen før stortingsvalget gikk Ap-rådgiver Jonas Bals ut i Dagbladet og etterlyste oppmerksomhet om nettopp unge, arbeidsløse menn.

«Vi er blitt et land der det finnes masse uløste oppgaver og arbeid som skal utføres, et steinkast unna kjellerrom der det sitter ungdommer som spiller Playstation og føler at det ikke er plass til dem. De uløste oppgavene henter vi i stedet folk fra utlandet til å løse», skrev Bals. Han tok til orde for et tett samarbeid mellom Nav-kontorene og lokale bedrifter, som en måte å få arbeidsledige ungdommer ut i arbeid. For det er blitt stadig vanskeligere å få seg noe å gjøre, for dem som vil.

Byggebransjen har historisk sett vært et av de stedene hvor norske ungdommer med lav eller ingen utdanning kunne få seg en jobb. Den muligheten er i ferd med å forsvinne, og det er ikke fordi arbeidet er blitt mer teknisk krevende og dermed krever mer kompetanse. En undersøkelse Fellesforbundet har gjort, viser at moderniseringen i bygge­bransjen er gått tilbake de siste årene, stikk i strid med utviklingen i resten av Norge.

Paradokset er likevel dette: Om forholdene blir bedre i byggebransjen og lønningene går oppover, vil arbeids­givernes iver til å automatisere arbeidsoppgavene øke tilsvarende, med det resultat at flere arbeidsplasser trolig forsvinner likevel. Ifølge undersøkelsen til forskerne ved Oxford er det 72 prosents sannsynlighet for at tømrere må finne seg noe annet å gjøre når robotene tar over.

– Vi må ikke tenke at teknologien er en trussel, og prøve å bremse utviklingen. Spørsmålet vi må stille oss er hvordan vi skal fordele ressursene som kommer med teknologien.

Forsker Simen Markussen ved Frischsenteret i Oslo er en av dem som fordyper seg i spørsmålet om hva vi skal jobbe med i framtida. Han peker på to årsaker til at det er blitt mer kamp om jobbene: et internasjonalt arbeidsmarked og ny teknologi.

– EØS-avtalen har skapt mer konkurranse om de jobbene som allerede er under press. Sånn sett kommer unge menn i arbeiderklassen dårlig ut. Men på sikt må vi finne måter å sluse disse inn i nye former for arbeid.

Markussen nevner delingsøkonomien som en smart måte for vanlige folk å utnytte ressursene de allerede har tilgjengelig. Ny teknologi har gjort det enklere for hvem som helst å leie ut leiligheten eller bilen, og på den måten ta del i verdiskapingen som er kommet som følge av digitaliseringen.

Men ikke alle har tilgang på en leiligheter å leie ut, eller kunnskapen som skal til for å håndtere den nye teknologien. Det nye arbeidslivet krever en helt annen evne til omstilling og selvstendig tenkning, og det kan være krevende for enkelte.

Lettere psykiske lidelser som angst og depresjon er nå blitt hovedårsaken til langtidssykemelding og uføretrygd. Det kan skyldes et stadig mer komplekst og samtidig utrygt arbeidsliv. For dem som faller utenfor må det andre tiltak til. Markussen mener vi må røske opp i hele Nav-systemet.

– Si at du har noen som har en arbeidskapasitet på 40 prosent. Vi kunne gjøre det slik at en bedrift ansetter vedkommende i en hundre prosent stilling, og så kompenserer staten bedriften for de seksti prosentene i tapt produktivitet. På den måten holder vi folk i aktivitet, og vi gjør det lettere for bedriftene å ansette folk uten økonomisk risiko, sier han.

Skatt på roboter

Anthony B. Atkinson argumenterer i boka «Ulikhet» for å skattlegge roboter som en måte å fordele overskuddet og sikre at ikke bedrifter raderer ut alle arbeidsplassene. Et internasjonalt lovverk må på plass, slik at de store tech-selskapene blir nødt til å fordele gevinsten. Markussen mener det kan være lurt å vri beskatningen bort fra arbeid, for eksempel ved å senke arbeidsgiveravgiften, og øke skattene på eiendom og kapital.

– Det vil gjøre det billigere for bedriftene å ansette folk. Og det vil gjøre det lettere for folk å starte opp sin egen bedrift, sier han.

Det er stor sannsynlighet for at det globale handels­markedet vil se helt annerledes ut i framtida uansett. Den nye teknologien vil radere ut arbeidsplassene til millioner av lavtlønnede tekstilarbeidere og bilmekanikere i Asia, som må finne seg noe annet å gjøre når robotene syr klærne og setter sammen bilene langt raskere enn de selv klarer. I framtida vil også nordmenn kunne designe sine egne klær og møbler på sin egen datamaskin, og printe dem ut via en 3D-printer til en billig penge. Framtida er her allerede.

Spørsmålet er hvem som eier 3D-printerne og programmene, og hvilken gevinst de tar ut på at middelklassen tar teknologien i bruk – og hvem som skal sikre matfatet til dem som mister jobbene når fabrikkene legges ned. Det er ikke sikkert, verken økonomisk eller moralsk, at bedriftseierne vil være komfortable med å la millioner av mennesker leve på sparebluss mens de selv velter seg i luksus. I så tilfelle kan det være den nye teknologien frigir tid til at folk kan jobbe mindre og dyrke hobbyer.

Livet uten jobb

For etter alt snakket om arbeid: Hvis det blir slik at den nye teknologien sparer oss for mange arbeidsoppgaver, er det virkelig en krise dersom jobbene forsvinner? Finnes det et meningsfullt liv uten arbeid?

– Jeg gikk fra en bra inntekt til å leve på trygd. Det var ikke noe artig. Jeg ble nødt til å snu opp ned på livet.

Eirik Nilsen fra Kirkenes var hovedtillitsvalgt og en av 400 gruvearbeidere som mistet jobben da Sør-Varanger gruve gikk konkurs i november i fjor. Hele lokalsamfunnet ble satt på hodet den vinteren. De tidligere gruvearbeiderne slet med å finne seg nytt arbeid. Noen måtte flytte, andre måtte pendle lange avstander.

– Det er ikke lett å få seg ny jobb i Norge, og i hvert fall ikke i Kirkenes. Og det er ikke bra å gå arbeidsledig for lenge. Særlig det sosiale er viktig, hvis man blir sittende hjemme hele dagen kan det fort bli dårlige tanker. Mange av dem som jobbet i gruva, er fortsatt uten arbeid.

Forskning viser at det å miste jobben er noe av det mest dramatiske et menneske kan oppleve. Å gå ledig over tid kan føre til psykiske problemer, tap av mening, dårligere helse og tap av sosialt nettverk. En jobb er ikke bare en måte å tjene penger på, det er også et sted å føle at man har en verdi, en måte å føle tilhørighet til andre mennesker, en måte å bidra til fellesskapet. Som hovedtillitsvalgt ved gruva var Eirik Nilsen smertelig klar over hvordan mange strevde etter ned­leggelsen.

Selv hadde han ikke tid til å kjenne lenge på meningsløsheten. Like før konkursen kom nemlig storinnrykket av flyktninger fra Russland. Nilsen, som tidligere hadde vært ihuga innvandringsmotstander, ble slått i bakken av det han så.

– Jeg fikk se nøden med egne øyne. Blåfrosne og slitne flyktninger som kom på sykkel over grensa med små barn. Det gjorde noe med meg, det var helt forferdelig å se på.

Han tok seg noen strøjobber for å overleve og engasjerte seg på heltid for å hjelpe asylsøkerne.

– Vi kjørte mye inn og ut av Russland med mat og klær. Og så begynte jeg å jobbe som frivillig på transittmottaket. Da det roet seg ned her oppe, ble jeg veldig ivrig etter å gjøre mer, så jeg dro ned til Hellas for å hjelpe til i flyktningleirene. Arbeidsledighetstrygden ble stoppet da jeg dro, men jeg måtte bare gjøre det likevel. Det opplevdes veldig meningsfylt.

Da han kom hjem fra den siste turen, hadde han til sammen vært i Hellas i fire og en halv måned. Hjemme i Kirkenes sto alt stille.

– Men jeg er vel født positiv, da. Jeg leter alltid etter muligheter.

Nilsen dro til Oslo og gikk på yrkesdykkerskole i fire måneder. Nå jobber han i firmaet Arctic Dive i Kirkenes, men drømmer om å dra ned til flyktning­leirene igjen.

– Mye av lønna mi går med på å betale ned gjelda jeg fikk da jeg dro til Hellas. Sånn må det være. Jeg angrer ingenting.

En verden uten mennesker

Utenfor Meny står pensjonert prest og kunde Kirsti Aasen (75). Sammen med venninnen Joronn Dahl (69) har de tatt bilen fra Kampen til Majorstua i Oslo for å handle, slik de har gjort i mange år.

Men ting er ikke som de var. Der man tidligere puttet penger på en automat og håpet at man rakk tilbake før parkeringsvakten, skal man nå skrive inn bilens registreringsnummer på en automat. Et video­system sikrer at ingen drar derfra uten å betale. Da kommer regningen i posten.

Aasen er bare sånn passe imponert, der hun står blant mer eller mindre irriterte bilister som strever med å huske bilnumrene sine og plotte dem inn på den lille skjermen.

– Den er så sensitiv, det er vanskelig å skrive inn nummeret rett. Jeg kan ikke helt skjønne poenget, sier hun.

– Det er vel for å gjøre ting mer effektivt og spare penger?

– Ja, men det er blitt sånn overalt nå. Det er vel og bra å spare penger, men det er en grense for hvor effektive vi skal bli også. Det er jo nesten ikke mennesker å se noen steder lenger. Bare maskiner.

kristineh@klassekampen.no

annikenm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.15

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk