Klassekampen.no
Lørdag 30. september 2017
Say cheese! Den slovenske bandet Laibach ble invitert til å holde konsert i den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang på Koreas frigjøringsdag. Morten Traavik har laget en dokumentar om konserten. Foto: Daniel Miller/Traavik.info
Laibach har alltid vært tiltrukket av totalitær symbolikk. Naturlig nok inviterte Morten Traavik dem til Nord-Korea.
Kunsten å provosere

Sommeren 2015 skulle hele verden gjøres oppmerksom på at Den demokratiske folkerepublikken Korea for første gang i historien hadde invitert et vestlig rockeband til å holde konsert, og bandet var ingen ringere enn det slovenske kunstbandet Laibach. De skulle opptre under feiringen av 70-årsjubileet for Koreas frigjøring fra japansk kolonivelde (15. august 1945). Derav tittelen til Morten Traaviks dokumentarfilm, som innenfor sub-sjangeren «let’s-put-on-a-show» følger dramaet og spenningen knyttet til å presentere et svært kontroversielt vestlig band for et «hjernevasket» og totalt uforutsigbart publikum, i det angivelig mest totalitære og isolerte samfunn i verden.

Men hovedpersonen i dramaet er Morten Traavik, teaterregissør og matchmakeren bak et så usannsynlig og likevel, i en viss forstand, fullstendig logisk valg – i det minste sett fra Laibachs perspektiv. Som tilskuere blir vi gjort behørig oppmerksom på at ingenting av dette kunne skjedd hvis ikke den norske regissøren og kunstneren allerede hadde mange kontakter og lang erfaring fra Nord-Korea med å opptre som kulturell impresario for Norge og andre land.

Men det filmen ikke forklarer på en tydelig måte, er hvorfor akkurat Laibach skulle være de «best egnede» kunstnerne å invitere til Nord-Korea ved denne spesielle anledningen, som Laibachs talsmann Ivan Jani Novak i filmen beskriver som «a small step for Laibach and a big step for humanity».

Fakta:

Traavik i Korea:

• Torsdag mottok den norske kunstneren Morten Traavik Teaterkritikerprisen for teateroppsetningen «Århundrets rettssak».

• I dette essayet skriver Irena Šentevska om Traaviks film «Liberation Day», som følger det slovenske bandet Laibachs konsert i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang.

• Både Laibach og Traavik har vært gjenstand for store kontroverser.

• Laibach, som nylig gjestet den norske Kapittel-festivalen, baserer seg på en kompleks lek med og kritikk av det totalitære.

• En lengre versjon av denne teksten ble trykket i Norsk Shakespearetidsskrift nr. 1, 2017.

Om forfatteren:

• Irena Šentevska har doktorgrad i kunst- og medieteori fra University of Arts i Beograd.

Laibachs kvalifikasjoner for denne type kulturelt diplomati må forstås i lys av den sosiopolitiske konteksten fra 1980-tallet, da den eksistende verdensorden fra den kalde krigen var døende, og systemet med altomfattende global kapitalisme var i ferd med å finne sin form. Fenomenet Laibach har utvilsom rot i en kontekst preget av nederlaget til Jugoslavia, og dets versjon av sosialismen. Helt fra tidlig på 1980-tallet har Laibach understreket sosialismens underlegenhetsforhold til vestlig kultur, og den kapitalistiske logikken som sosialismen var fanget i. Dette er en forutsetning for deres fascinasjon, men også distanse til den politiske utopien Nord-Korea, som er så påfallende i «Liberation Day».

Laibach var opprinnelig medlemmer av det interdisiplinære kunstnerkollektivet Neue Slowenische Kunst (NSK). De var del av en større, alternativ kunstscene, som tok del i sosiale bevegelser i Slovenia (da: Jugoslavia) som var aktive kritikere av den etablerte sosialistiske orden, og kjempet for demokratisering av samfunnet. Karakteristisk for NSK var at de brukte forskjellige medier og metoder for å overskride grensene for vanlig kunstforståelse, og understrekningen av forbindelser mellom kunst, politikk og nasjonsbygging.

Med sin eklektiske ikonografi, som i hovedsak besto av lån fra fortiden (øst- og vesteuropeiske avantgarde-tradisjoner, så vel som sosialistisk og nasjonalsosialistisk realisme), trakk de oppmerksomheten mot et samfunn preget av kollektivisme og disiplin, som nå var i ferd med å dø sammen med statsapparatet, bare for å bli bytte for de langt overlegne kapitalkreftene, og deres altomfattende tekniske kontroll.

Jo mer staten mislykkes som offentlig autoritet, desto sterkere gror de ulike nasjonalismene og ny nazi-fascisme på begge sider av det tidligere jernteppet. Når den reelle makten til den globale kapitalismen øker, klamrer de små statene seg mer og mer desperat til sine nasjonale symboler. NSK og Laibach understreket dette gjennom å gjøre tydelig at nazi-fascismen aldri hadde blitt overvunnet på det symbolske nivået. Nasjonalstatene er overlatt til å opprettholde autoritetssymboler som er tomme tegn fra en forgangen epoke. Etter oppløsningen av Jugoslavia samlet ulike NSK-grupper seg om å grunnlegge NSK State in Time (1992). Siden har de utstedt egne pass, fått egne visuelle symboler og egen identitet, åpnet ambassader og konsulater over hele verden, og for lengst forbigått Vatikanet i antall statsborgere. Medlemmene i Laibach var noen av de første som fikk egne pass.

I lys av Laibachs historikk og politirulleblad virker filmscenen hvor Ivan Novak forlater gruppa for å utforske gatene i Pyongyang på egen hånd (og framkaller raserianfall fra Traavik og de koreanske vertene), nesten absurd. «Vi kan ikke forholde oss til å skulle oppfylle forventninger andre har til oss. Vårt eneste ansvar er å forbli uansvarlige.»

Navnet Laibach, som er det tyske navnet på Ljubljana, Slovenias hovedstad, dukket først opp i 1144, deretter under det østerrikske monarkiet, og så i 1943, under den tyske okkupasjonen av Jugoslavia. På en konsert i Ljubljana i 1982 åpnet de med å sitere et protestbrev som uttrykte raseri over det tyske navnet. «Hvordan er det mulig at et ungdomsband i Ljubljana – den mest heltmodige byen i Jugoslavia – får lov til å bruke et navn som vekker de bitre minnene om Laibach!» Da de ble spurt om hvorfor de var iført jugoslaviske militæruniformer og brukte våpen (røykbomber) på konsertene, svarte Laibach at de arbeidet med krigsrelatert materiale.

Kontroversene rundt navnet, og provokasjonene fra gruppa, nådde et klimaks etter at presidentskapet for byrådet i Den sosialistiske alliansen arbeidsfolk i Jugoslavia utstedte en resolusjon om at det tyske navnet til gruppa var upassende, ikke hadde hjemmel i loven, og stred mot korrekt bruk av våpenskjold, flagget og bynavnet Ljubljana. Det kom til et formelt forbud mot alle offentlige manifestasjoner fra gruppa under navnet Laibach, som sto ved lag til februar 1987. For å feire den første lovlige konserten i Ljubljana etter at forbudet var opphevet, spilte de opptak av partisansanger utenfor konserthallen, og tyske sanger fra samme periode inne.

På slutten av 1980-tallet testet Laibach igjen smertegrensene til det jugoslaviske publikum, da de spilte utdrag av opptak av nasjonalistiske taler av Slobodan Miloševic og gusle (et folkemusikkinstrument med en spesiell plass i serbisk kulturarv) på en konsert i Zagreb. I Beograd tiltalte Peter Mlakar publikum ved å parafrasere Miloševic samtidig som «Bombingen av Beograd», en film produsert under Det tredje riket, ble vist i bakgrunnen.

Laibach ble grunnlagt i 1980. Til å begynne med brukte de henvisninger til industriell produksjon og totalitarisme, kollektivisme og egne medlemmers anonymitet for å fokusere på identifikasjon med ideologi (eller over-identifisering – for å låne Slavoj Žižeks begrep). Laibach vendte tilbake til den industrielle æra og brukte dens nesten arkaiske ikonografi til å dekonstruere den post-industrielle karakteren til både sosialismen og kapitalismen, så vel som den samtidige kulturindustrien. Hos Laibach fremsto industrien som et gjenskinn av en marerittaktig, arketypisk fortid heller enn et løfte om en lysende teknologisk fremtid.

Laibachs eklektiske symbolspråk var i dette tilfellet enkelt å oversette til koreansk, på grunn av symbolikken knyttet til det vulkanske fjellet Paektu, «revolusjonens hellige fjell», som mytisk opphavssted for Kim Il-Sungs sosialistiske stat, og angivelig fødested til sønnen og arvingen Kim Jong-il. Likevel ble den statlig subsidierte pop-hiten «We will go to Mount Paektu» i versjonen til Laibach altfor «vill» for de koreanske sensorene, og følgelig ikke fremført på konserten i det respektable Ponghwa kunstteater. Vertskapet tillot heller ikke at «Edelweiss» fra hollywood-alpe-musikalen «The Sound of Music» ble koblet til bilder fra den nordkoreanske filmklassikeren «Blomsterpiken».

Laibachs visuelle språk består av en eklektisk assemblage av kunstneriske, totalitære og religiøse referanser, som ofte er provokative, eller forvirrende, slik det også viste seg å være tilfelle i Nord-Korea. Det såkalte Laibach-korset, og andre kors (inklusive svastikaen), bilder av Marx, Engels, Lenin, Stalin, Hitler og Josip Broz Tito, taler av Winston Churchill, John F. Kennedy og Ronald Reagan, jaktklubbregler, kranser og muttere, fjelløkser, gevirer, gresshopper, skalperte krigshelter, den prøyssiske ørn, teutoniske skrifter, ariske familier og sportsgymnaster, den vingekledde hjelmen til Merkur, det hellige hjerte, tornekronen, apokalypsens ryttere, og eksorsistens ord vade retro, fra typiske slovenske løer (kozolec), partisansanger, nasjonalhymner, kart over det gamle Europa, logoene til FN og NATO, referanser til Malevich, Edvard Munch, John Heartfield, Josef Beuys, Anselm Kiefer og Gilbert & George – er bare noen av de mest gjenkjennelige motivene Laibach har appropriert gjennom sin karriere for å utforske forholdet mellom kunst og ideologi, ofte ved å stole på sjokkeffekten.

Tro mot Laibachs tradisjon for å utnytte og manipulere filmbilder, inneholder allerede rulleteksten i begynnelsen dokumentarfilmopptak fra andre verdenskrig på den koreanske halvøya, innimellom scener fra moderne rockekonserter som utstiller idoldyrkelsen av Freddy Mercury og Michael Jackson. I cover-versjoner av rockeklassikere (Rolling Stones, Beatles, Queen osv.) og annenrangs europeiske band (Opus, Europe), anvendte og «fremmedgjorde» Laibach strukturer som er felles for den ukritiske idoldyrkelsen både i totalitær massemobilisering og kapitalistisk massekonsum.

Det tidligere Jugoslavia er ikke tema for filmen til Morten Traavik, som ellers uttrykker bekymring over våpenkappløpet mellom Sør- og Nord-Korea, symbolsk fremstilt som grensen mellom «vår» verden og «den andre planeten», preget av frykt, undertrykkelse, kitsch og 1950-tallsteknologi. «Liberation Day» handler definitivt ikke om Korea. Heller ikke om Laibach. Istedenfor Laibach, kunne man lett samlet A-ha til å spille for samme publikum. Men, som Slavoj Žižek helt riktig minner oss om: «Laibach gjør ikke ganske enkelt narr av totalitarisme. Laibach framkaller det – la oss si – autoritære trekket, som er i alle samfunn, selv de mest demokratiske … For det handler nemlig ikke om Nord-Korea. Det er ikke så mye man kan lære om Nord-Korea av Laibach. Men vi kan lære mye om vår egen angst og hykleri.» Det er nettopp derfor man bør se «Liberation Day».

Oversatt fra engelsk av Therese Bjørneboe.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.16

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk