Klassekampen.no
Lørdag 30. september 2017
Jeremy Corbyns Labour har skjønt det: For å redde sosialdemokratiet må vi bryte med nyliberalismen.
Veien videre

Kronikk

«Noen av oss har begynt å se slutten på prosjektet.» Dette sa en sentral europeisk sosialdemokrat da vi snakket om den tradisjonelle sosialismens fremtid. Det tyske SPDs ynkelige nederlag i søndagens valg gjør ikke situasjonen bedre. Etter tolv år som andrefiolin for Angela Merkel går partiet nå i opposisjon – uten noen strategi, og med rette bekymret for gjennombruddet til det høyreekstreme Alternativ for Tyskland (AfD).

Dersom tyske sosialdemokratiske ledere føler ansvar for egen kollaps og for det ytre høyres fremmarsj, er det i det minste en trøst at de ikke er alene. Det franske sosialistpartiet gikk opp i røyk i forkant av årets presidentvalg, det nederlandske arbeiderpartiet falt til 5,7 prosent, og det østerrikske sosialistpartiet går mot nederlag i valget neste måned – noe som trolig vil føre til den første koalisjonen av tradisjonelle konservative og nyfascister i EU.

Diagnosen blant de fleste europeiske sentrum-venstre-partier er at de enten har vært i store koalisjoner for lenge, eller at de er blitt kjedelige teknokrater og dermed enkelt utmanøvrert av fargerike populister både fra venstre og høyre. Men problemet stikker dypere. Den nyliberale økonomiske modellen, som sosialdemokratiet har ønsket å myke opp og menneskeliggjøre, fungerer ikke lenger. Over hele verden holdes den kunstig i live ved tolv trillioner dollar av sentralbankpenger.

William Davis, som forsker på politisk økonomi ved Goldsmiths i London, skriver at nyliberalismen etter 2008 «i bokstavelig forstand ble uforsvarlig … et ritual som gjentas, ikke en oppfatning man kan tro på». Den overlevde gjennom en rekke vilkårlige statlige tiltak helt uten ideologisk grunnlag. Siden den gang har vanlige folk over hele Europa blitt fattigere, deres barns fremtid er blitt høyst usikker, og eliten innen finans og eiendomsutvikling er blitt veldig rike. De tradisjonelle partiene forsøker å styre ut fra en logikk som ikke lenger gir mening. Menneskehjernene skriker etter forståelige svar, og for noen gir økonomisk nasjonalisme og fremmedfrykt langt mer mening enn det sentrum har å tilby.

Sentrum-venstre vil fortsette å mislykkes helt til de klarer å bryte med den nyliberalistiske logikken og i stedet skape en økonomisk modell der markedskreftene er underordnet menneskelige behov. Det handler ikke om å fikse eller justere den nyliberalistiske økonomiske modellen, men om å erstatte den – like grunnleggende som Thatcher, Reagan og Berlusconi gjorde i sine økonomiske kontrarevolusjoner på 80- og 90-tallet.

Først bør man slutte å karakterisere de små, levende venstrevridde partiene som «populistiske» og «like ille som høyresiden». Sosialdemokrater har noe å lære fra den radikale venstresida, og bør samarbeide med dem, både ideologisk og taktisk. Den portugisiske regjeringskoalisjonen – bestående av sosialister og venstresiden for øvrig – har gjenopplivet velferdsstaten med tilskudd av penger, de har frigitt pensjon, hevet sosiale støtteordninger til familier og funksjonshemmede og økt sysselsettingen blant unge. Syriza i Hellas har overskygget det tradisjonelle sosialistpartiet PASOK, ikke bare gjennom sin heroiske motstand mot den Europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet i 2015 – men ved å vise at de er i stand til å styre, samt at de er relativt immune mot den sterke korrupsjonen som gjennomsyrer resten av politikken. I Irland har Sinn Féin, sammen med seks parlamentsmedlemmer fra en ytre venstre-koalisjon, blitt en sterkere stemme for sosial rettferdighet enn det bleke Labour.

Det er bare ett tradisjonelt sosialdemokratisk parti i Europa som har begynt den nødvendige forvandlingen, og det er Labour i Storbritannia. Årets landsmøte har forvandlet de trange gatene i Brighton til et konstant kvernende debattforum for moderne sosialistisk politikk og økonomi. Barer, gatehjørner, kaféer, endeløse køer til alternative arrangementer og, selvfølgelig, stranden – er alle overfylt av entusiastiske, utdannede unge Labour-folk som forbereder Storbritannias radikale forvandling. Noen av dem har arbeiderbevegelsen i blodet; mange ville, som i Tyskland, vært like fornøyd i Die Linke eller De grønne, eller i Femstjernersbevegelsen i Italia. Knapt noen ville blitt sett i det greske PASOK.

Så klart finnes det dissidenter. Tidligere Labour-minister Chris Leslie ble møtt med høylytt latter på pubene i Brighton da påstanden hans om at «marxisme ikke har noen plass i det moderne Labour» ble tvitret fra et alternativt møte. Marxismen er overalt i det moderne Labour. Køen med partimedlemmer gikk rundt kvartalet da den marxistiske antropologen David Harvey skulle snakke søndag kveld.

Enda mer gjennomgripende er at en reform-variant av parlamentarisk marxisme bygget på Antonio Gramscis ideer, som ble popularisert av den avdøde sosiologen Stuart Hall, er blitt den politiske standardideologien til mange Labour-medlemmer under 40. Dette utgjør den ideologiske essensen i det radikale sosialdemokratiet skapt av Corbynismen.

Clive Lewis, parlamentsmedlem fra Labour, mottok jubel på et annet møte da han angrep partiets sekteriske motstand mot Caroline Lucas og De grønne. Mange Labour-medlemmer, inkludert undertegnede, ønsker en strategisk allianse bestående av Labour, de progressive nasjonalistene og De grønne, selv dersom Labour skulle få flertall alene. Omfanget av endring som er nødvendig i Europa, vil kreve så sterke progressive koalisjoner som mulig, bestående av tradisjonelle og radikale sosialistpartier, progressive nasjonalister og venstrevridde miljøvernere.

Det er ingen oppskrift for å overføre Labours revitalisering til sosialdemokratene i resten av Europa. Det går enormt tregt, både institusjonelt og personlig: For hvis Jeremy Corbyn og Portugals statsminister Antonio Costa har rett, tar tusenvis av ph.d.-er og rapporter fra venstrevridde tenketanker feil.

I tillegg har vi tvangstrøyen EU. En forutsetning for Labours løsrivelse fra nyliberalismen var å kunne tenke uavhengig av Lisboa-traktaten, som gjør nyliberal doktrine til urokkelige lover. Storbritannias avvisning av euroen og budsjettkravene under Maastricht-traktaten tillot Labour-politikerne å spørre hva som er nødvendig, ikke tillatt, under Lisboa-traktaten – en tankegang som har blitt forsterket av Brexit.

Når de nå starter gjenoppbyggingen, må tyske sosialdemokraters første gjøremål være å fjerne Lisboa-traktaten fra tankegangen. Å endre den i praksis vil bli lettere så snart de kan forestille seg en fremtid der staten kjemper for menneskene og planeten, ikke for finanseliten.

Teksten er oversatt av Torgeir Holljen Thon

© The Guardian

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.17

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk