Klassekampen.no
Lørdag 30. september 2017
EKSPORT: Ifølge FN er minst 5144 sivile drept og 8749 såret siden våren 2015, og 3233 av dem skal ha blitt drept i angrep fra den saudiledede koalisjonen. Da krigen i Jemen tok til, dobla Norge militæreksporten til landene i den militære koalisjonen. Her fra et bombet område i Sana. Foto: MOHAMMED HUWAIS, AFP/NTB Scanpix
26 land solgte våpen til begge parter under Iran-/Irak-krigen 1980–1988.
Kampen for våpenkontroll

Det var en stor dag for den internasjonale fredsbevegelsen da FN I april 2013 vedtok en avtale om handel med konvensjonelle våpen som kunne forplikte stater til at de ikke skulle selge våpen til land som er i krig. Avtalen går under navnet Arms Trade Treaty (ATT) og omfatter alle våpen som ikke er kjernefysiske, kjemiske eller biologiske.

Det er litt av hvert. Det er stridsvogner, armerte kjøretøyer, artillerisystemer, kampfly, helikoptre, krigsskip, raketter og utskytingsramper, håndvåpen av alle slag – og ikke minst kommunikasjonsutstyr. Om slike våpen er aldri så «konvensjonelle», er det de som det siste hundreåret har etterlatt seg titalls millioner drepte og livsvarig skadde.

De store våpeneksportørene med USA I spissen, stemte til slutt for avtalen. Avtalen ble vedtatt med stemmetallene 154–3 og med 27 avholdende. De tre som stemte mot avtalen, var Syria, Iran og Nord-Korea.

Per 1. mars i år hadde 92 stater ratifisert ATT-traktaten, og i tillegg var den undertegna av 42 regjeringer. USA har underskrevet ATT-avtalen, men ikke ratifisert den.

Avtalen sier klart og tydelig at militært utstyr ikke skal selges til land i krig, heller ikke til land med borgerkrig. I artikkel seks i ATT-avtalen står det også at en stat ikke skal levere konvensjonelle våpen til et annet land hvis det er fare for at våpnene vil bli brukt til folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, alvorlige brudd på Genève-konvensjonene om krigføring, til angrep retta mot sivile eller andre krigsforbrytelser.

ATT-traktaten kom ikke av seg sjøl. Den var kjempa fram over tiår med fredskampanjer i alle deler av verden. Det starta med at en del fredsorganisasjoner kom sammen og diskuterte hva en kunne gjøre med at FNs offisielle nedrustningskonferanse hadde kjørt seg fast.

En internasjonal kampanje for regulering av våpenhandel ble satt i gang i 2003 av Amnesty International, International Action Network on Small Arms (IANSA) og Oxfam International. Kampanjen fikk navnet Control Arms Campaign. Den hadde etter hvert kampanjeinnslag i over hundre land.

Ett prosjekt var å samle inn fotografier av én million mennesker som ville ha på plass en avtale om å regulere handelen med konvensjonelle våpen. Fotografiene ble presentert i en utstilling i nærheten av FN-bygget. De som besøkte utstillingen, kunne la seg fotografere på stedet. Det gjorde 8000.

I 2006 var en potensiell traktat til behandling på generalforsamlingen I FN. USA var eneste land som stemte mot å sette ned en ekspertgruppe til å forberede en traktat. Så står da også USA for 30 prosent av våpenhandelen her I verden. Ved en ny votering I 2009 var Zimbabwe eneste stat om stemte mot å fortsette arbeidet.

I motsetning til landminetraktaten og konvensjonen om klasebomber, ble ATT-traktaten drevet fram innen rammen av FN – og med forbausende liten motstand på regjeringshold. De to våpenavtalene om landminer og klasebomber hadde ryggdekning i kampanjer som ble drevet fram av regjeringer som fant hverandre utafor FN-systemet.

Foreløpig har avtalen satt få spor etter seg. Ingen land har redusert våpeneksporten sin slik at det merkes, og de selger stort sett til de samme kjøperne som før.

Jemen og Syria er de krasseste eksemplene på at regelverk som forbyr salg av våpen til land i krig eller borgerkrig, ikke har særlig virkning på internasjonal våpenhandel.

Norge har for eksempel i alle år solgt våpen og annet militært utstyr til land i Midtøsten, også til flere av de land som nå fører krig i Jemen. Verken i Washington, D.C., Moskva, Oslo eller andre hovedsteder er våpeneksporten til Midtøsten satt på vent.

I Jemen er tusenvis av sivile drept, det er akutt mangel på mat og stor fare for en omfattende kolera-epidemi. FN fastslår at Jemen allerede er inne i verdens største humanitære katastrofe.

Den militære koalisjonen som, med Saudi-Arabia i spissen, har gått til krig i Jemen, har ingen problem med å skaffe seg de våpen den trenger. Saudi-Arabia, Kuwait, Qatar og De forente arabiske emirater er alle aktive i krigen i Jemen. De har oljeinntekter nok til å kjøpe det de trenger av militært utstyr. Da krigen i Jemen tok til, dobla Norge militæreksporten sin til disse landa – bortsett fra Emiratene som endelig er svartelista.

Det var ikke et tilfeldig marked norske bedrifter oppsøkte. Norge må regnes som storeksportør av våpen og annet militært utstyr, i «gode tider» rundt nummer ti i verden.

Men nytter det?

En av vaktbikkjene er fortsatt ildsjelene i «Control Arms». I den siste oversikten (ATT Monitor Report-2017) trekkes det fram både oppmuntrende og negative erfaringer. Utviklingen av våpenhandelen overvåkes bedre enn før. Våpensalget til Sør-Sudan er gått klart ned. I andre konfliktområder «spiller våpenhandel en akutt destabiliserende rolle. Verst er det i Jemen».

Der fortsetter 19 land som har ratifisert ATT-avtalen å eksportere våpen og annet militært utstyr. Som det sies i Monitor-rapporten: «Hver av dem undergraver med vilje den avtalen som de roste opp til skyene I 2013.»

USA har ikke ratifisert ATT-avtalen, og bryter den mest åpenlyst. I mai 2017 inngikk Trump-administrasjonen den største våpenhandelen i USAs historie. Med hvem? Med Saudi-Arabia!

President Trump brøt ingen USA-tradisjoner med denne handelen. Han gikk i fotsporene til Barack Obama. Da bombingen av Jemen starta i mars 2015, hadde Saudi-regimet full støtte fra USA, både politisk og med våpen. Da Obama forlot Det hvite hus, hadde han vært ansvarlig for mer våpeneksport enn noen annen USA-president – ifølge magasinet Mother Jones.

dag.seierstad@stortinget.no

Blant kildene:

ATT Monitor Report 2017

Harry Blain: «What happened to the Arms Trade Treaty?» (www.fpif.org, 18.9.2017)

Catherine Defontaine: «After years of Pressure, the UN adopts an Arms Trade Treaty» (The Nation, 7. mai 2013)

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.18

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk