Klassekampen.no
Lørdag 30. september 2017
Gryande sorg: Ole Robert Sunde har skreve ein sterk roman om sjukdomen til kona. Foto: Tom Henning Bratlie
Vandrar: Ole Robert Sunde blandar mytiske grunnstoff med modernistisk tankeflukt.
På villsporet

Historier som skrid beinveges fram mot ein bestemt slutt ligg nærare myten enn romanen, skriv Frank Kermode i den litteraturkritiske klassikaren «The Sense of an Ending» (1966). Alle romanar har, til liks med livet, ein slutt, men det er vegen dit som interesserer oss.

Med «Odysseen» som førelegg synest løypa å vere lagt for forfattaren som fortel i Ole Robert Sundes nye roman «Penelope er syk»: Der Odyssevs har vore i krigen og må kome seg heim til kona Penelope, er Sundes forfattarfigur på veg til sushisjappa for å handle mat til den kreftsjuke kona som ventar heime. Slik heimferda til Odyssevs – «hin rådsnare helt som flakket så vide» – blir hindra av kyklopar og trollkvinner, sjømonster og sirener, støyter også forfattaren på hindringar på ferda gjennom Thereses gate på Bislett i Oslo. Forfattaren flakkar også vide, men den største hindringa er hans eigne udisiplinerte tankar. Han går seg vill i assosiasjonar, som vanleg formidla gjennom Sundes syntaktiske kast og krumspring: «[…] å gå seg bort, det var jeg god til, som nå, nå hadde jeg ikke gått meg bort, ikke mer enn det jeg vanligvis var bortgått i. Dypt inne i mitt hode, retningsløst fortapt inne i mitt eget hode, ville noen kunne si, uten å trekke på smilebåndet».

Fakta:

roman

Ole Robert Sunde

Penelope er syk

Gyldendal 2017, 208 sider

Han går seg vill, men er absolutt på sporet av noko. Sunde har funne ei form å blande mytestoff og modernisme i. «Penelope er syk» lånar ur-strukturen frå heltediktet om Odyssevs, men verdsbiletet i romanen ligg naturleg nok nærare James Joyces «Ulysses», den moderne odysseen om tøffelhelten Leopold Bloom. Også Sundes forfattarfigur er ein kvardagstravar som gir merksemd til fjertane i Dantes inferno så vel som tonane i H-mollsmessa til Bach. Den minste maur kan framkalle dei største tankar; ingen kvardagssituasjon er for liten til å ta opp heile sinnet til forfattaren, om enn berre for nokre konsentrerte sekund. Tenk fort; tenk på noko anna.

Mytiske landskap faldar seg ut for kvart steg han tek, historiske epokar legg seg over notida og litterære figurar utvidar både tankerommet til forfattaren og tolkingsrommet til lesaren. Denne flyten av minne og mytar gir ei svimlande kjensle av både tida og (by)rommet.

«Penelope er syk» er truleg Sundes mest tilgjengelege og rørande bok, først og fremst på grunn av emnet: Sjuk-domen til kona vekkjer redsle og sorg. Etter lesinga er eg trygg på at Sunde har skrive ein vellukka roman, men eg har slett ikkje vore sikker på vegen dit.

Stilen til Sunde stivnar ofte til maner, det er lite som overraskar eller overrumplar meg i assosiasjonane hans, og syntaksen kan tidvis framstå mest som tekstleg gestikulasjon. Eg meiner Leif Ekle bles kvalitetane i Sundes prosa opp til det uattkjennelege når han skriv at det ligg «intense lesegleder på lur ved annethvert komma, hver innskutte assosiasjon, hvert musiserende taktslag» (NRK, 26. september). Glede og intensitet er i alle fall ikkje dei orda som treff best i mi oppleving av Sundes litteratur.

I staden er kvalitetane i modernismens metodar til stades – som forseinking, forvansking og forvirring – og tankeflukt er eit betre ord enn tankegang, om ein skal fange skrivemåten hans. Frank Kermodes ord om den franske nyromanforfattaren Alain Robbe-Grillet slår meg som treffande også for Sunde: Han er i utgangspunktet uinteressert i kronologi og bryr seg berre om eit her og no der minne, fantasiar og forventingar til framtida når som helst kan bryte inn og bryte av straumen av hendingar og handlingar.

Tidleg på ferda dukkar røysta til kona opp i hovudet til forfattaren, og etter kvart tek den meir og meir plass. Når «Penelope er syk» utviklar seg til ein sterk roman, er det ikkje fordi tankespranga og assosiasjonane akkumulerer, men snarare fordi redsla og den gryande sorga over kona gjer det. Romanen veks seg større, irritasjonen min slår over i fascinasjon, og stilen blir mindre påtrengjande enn den er i starten – ikkje fordi Sunde endrar den, men fordi han stiller den meir inn mot det mytologiske hovudsporet.

I ein kort telefonsamtale med dottera flammar det opp, sjølvsagt fordi dei uttrykkjer ei djup og sams sorg, men også fordi det er dette romanen beveger seg mot; det er her – i konas sjukdom og nær føreståande død – at det brenn.

Det dreg seg til mot slutten. Døden, «mager og mørk», står i gangen og ventar, og det er ikkje vanskeleg å forstå at han tankekvir seg for å kome heim.

Sunde dramatiserer konflikten mellom det han i eit essay om Thor Vilhjálmsson her i avisa har kalla lesarar som vil «komme hjem til det velkjente og trygge» og lesarar som vil «på tur til det uoversiktlige, kaotiske og pirrelig ukjente». Det ville vere ei grov overdriving å hevde at Sunde lukkast på trass av heller enn på grunn av den trassige modernismen sin, men i det minste vil eg hevde at den mytiske krafta i «Penelope er syk» insisterer på at alt har ein slutt og såleis tvingar seg inn i og utfordrar den opne, alltid opnande modernismen. Alt har ein ende; Sunde lèt ikkje lesaren følgje med heilt dit, men han etterlèt oss med ei aning om enden.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.20

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk