Klassekampen.no
Lørdag 30. september 2017
Metodisk: Dag Solstad har latt seg inspirere av arkivstudiemetoden. Foto: Linda Bournane Engelberth
Min metode
Biografisk: Det kan skrives en interessant livsskrildring om et hvilket som helst menneske, mener forfatter Espen Søbye. Foto: Finn Ståle Felberg

Da jeg hadde gitt ut biografien om Arthur Omre i 1992 var jeg ganske nedtrykt. Jeg syns det var så mye jeg ikke hadde fått med, nok til enda en bok som kunne handlet om hvordan boka om Arthur Omre hadde blitt til. Jeg så for meg en slags parallell til boka Thomas Mann skrev om tilblivelseshistorien til romanen «Doktor Faustus», altså «Die Entstehung des Doktor Faustus. Roman eines Romans», men jeg skrinla det. Jeg skjønte såpass at det ville være latterlig hvis jeg, en 38 år gammel funksjonær i Statistisk sentralbyrå som hadde skrevet én bok, skulle gi meg i kast med noe sånt.

Følelsen av å ha brent inne med noe, ville imidlertid ikke slippe taket. Seinere kom jeg til at dette ikke skulle være en egen bok, men en bok i boka, den må være en del av framstillingen. Akkurat hvordan det skulle gjøres hadde jeg ikke noe begrep om.

Teksten skal gjøre rede for hvordan den blir til. Jeg vet ikke om dette kan kalles en metode, og jeg er heller ikke så sikker på at dette sto så klart for meg da jeg skulle skrive biografien om Kathe Lasnik, «Kathe, alltid vært i Norge» (2003). Da jeg begynte hadde jeg noen prinsipper, men først i ettertid var det mulig å gjøre dem eksplisitte. Min metode er noe som kommer etterpå. Når jeg sier det, høres det rart ut, men det får ikke hjelpe. For meg er metode noe som kommer etterpå.

Fakta:

arkivstudier

Espen Søbye (f. 1954) er forfatter og mag.art i filosofi. Han har gitt ut flere biografier og sakprosabøker.

Boka «Kathe, alltid vært i Norge» (2003) handler om den jødiske jenta Kathe Lasnik som sammen med familien ble med skipet Donau til Polen i 1942. Hun ble drept i Auschwitz-Birkenau samme år. Før hun dro, fylte hun ut et spørreskjema for jøder. Noen få andre spor ble igjen etter henne, etter at familiens eiendeler ble ødelagt under krigen. Søbye tok utgangspunkt i disse for å beskrive historien til en norsk jente som endte opp på konsentrasjonsleir.

I samtale med Dag Solstad på Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening denne måneden, snakket han om sin metode, deriblant utfordringene ved å skrive sakprosa om historier med manglende kildemateriale. Et utdrag fra samtalen kan leses på neste side.

Dag Solstad (f. 1941) er en av landets mest markante forfattere. I boka «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896» (2013) var han inspirert av Espen Søbyes «arkivstudie» hvor kildematerialet taler for seg selv.

Ingen er bare et offer! Det var et helt sentralt utgangspunkt for boka som ikke bare skulle handle om at Kathe Lasnik ble sendt til Auschwitz. Den skulle skildre hennes oppvekst i Oslo, som elev ved Møllergata og Majorstua skole, feriene, familien, vennene. Derfor måtte det være en biografi, men kan det skrives en biografi om hvem som helst? Ja, hvert menneske er unikt og derfor kan det også skrives en interessant livsskildring om et hvilket som helst menneske.

Det er blitt sagt, og det er riktig, at å skrive biografi består i å grave opp de døde og ringe til de levende, men det er også oppskriften til en hvilken som helst kriminalroman, og et annet prinsipp var at dette for all del ikke skulle være en kriminalroman, selv om boka måtte handle om en forbrytelse.

Samfunnets, offentlighetens og innbyggernes kunnskap om Kathe Lasnik, var at hun ble sendt til Auschwitz i 1942. Det sto på bronserelieffet med navnene på falne elever ved Fagerborg skole der hun gikk. Navnet hennes sto også på minnesmerket på den jødiske gravlunden ved Helsfyr, og det var bilde av henne i statens store minneskrift «Våre Falne». Her var hun knyttet til utryddelsen, her var hun bare et offer, men ingen er bare et offer. Jeg ville prøve å gjøre noe med det.

Jeg begynte å lete i arkiver, kom i kontakt med familier som kjente hennes familie, og med elever som hadde gått i klassene hennes. Hun var født i 1927. Ved årtusenskiftet var klassevenninnene altså 73 år, ingen alder, men de husket lite, og ville bare snakke om at hun hadde blitt borte, og begynte å spørre meg om hva som hadde skjedd etter arrestasjonen og hvordan det hadde gått med resten av familien hennes. Det var jo ikke arrestasjonen og deportasjonen jeg ville vite noe om, det var godt dokumentert. Jeg ville høre om hva de hadde gjort i friminuttene, og om de hadde gått i bursdag til hverandre. Hadde de tatt en sykkeltur til Bygdøy? Alt det som knyttet henne til noe annet enn utryddelsen.

Jeg fikk vite at Riksarkivet hadde arkivet etter Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer som omfattet arkivet etter Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer. Det ble opprettet en mappe for hver person som ble deportert. Jeg hadde bestilt Kathe Lasniks mappe og var full av forhåpninger om at her ville jeg sikkert finne en mengde dokumenter som kunne kaste lys over hennes liv.

Da en av arkivarene kom med mappen så jeg at den var tynn, men jeg trodde ikke at den var tom. Det var den. Det var da en innskytelse vokste fram som et imperativ: Finn ut alt det som er mulig å finne ut om Kathe Lasnik, sky ikke noe middel, ingen anstrengelse, sett himmel og jord i bevegelse!

Jeg skjønte ikke helt hva det tomme omslaget betydde før lenge etterpå, men innskytelsen, handlingsimperativet som hadde oppstått av dette tomrommet, må ha næret seg av en annammelse av noe jeg ennå ikke helt hadde skjønt.

Hensikten hadde vært å rekonstruere Kathe Lasniks liv før hun ble deportert. Gjennom en dokumentasjon ville hun være noe mer og noe annet enn et offer for forsøket på å utrydde jødene fra Norge. Hvis hun skulle huskes bare som et offer, hadde nazistene lyktes. De norske jødene var utryddet også i en mer utvidet forstand, de var ikke bare drept, men minnet om at de hadde vært levende mennesker med andre livsutsikter var også borte. Gjennom å dokumentere Kathe Lasniks liv, mente jeg at det ville være mulig lenge etter krigen å kunne gjøre motstand mot utryddelsen, ved å vise det hun hadde gjort, hvilke venner hun hadde hatt, hvor hun hadde vært, hva hun hadde sagt, hva som helst, faktisk hva som helst, bare det var noe, bare det var noe annet enn utryddelsen.

Noe av det første jeg fikk høre var at storesøsteren ikke ville gå hjem fra kontorjobben hun hadde til Wilsesgate den dagen Kathe Lasnik ble født, hun syntes foreldrene var for gamle til å få barn og var flau. Det gikk flere dager før hun ville holde lillesøsteren, men etter hvert visste hun ikke hva godt hun skulle gjøre for henne, og kjøpte de fineste og dyreste barneklærne som var å oppdrive hos Fru Lyng.

Det fantes også noen ganske få bilder, sju stykker. På ett av dem er Kathe Lasnik brudepike i storesøsterens bryllup, på et annet leker hun med sin lille svoger, Ivar. Etter at boka hadde kommet ut, fikk jeg tilsendt et bilde fra Nesodden. Det kan være tatt i 1932 eller 1933. Faren, blikkenslager Elias Lasnik, sendte familien på landet om sommeren. Det var tre barn på bildet, og det var en av guttene på bildet som hadde sendt meg det, barna lekte bro bro brille. Fare fare krigsmann, døden skal du lide og så videre. Det var noe rart med dette, når det fantes så få kilder og minner, hvorfor var det akkurat disse som hadde overlevd?

Og så var det skjemaet, naturligvis. Spørreskjemaet for jøder i Norge, det var også en kilde, et av tre steder der hennes skrift er bevart, og som skulle fylles ut av alle som hadde fått «J»-stemplet sine identifikasjons-papirer. Hun var 15 år gammel da hun fylte ut sitt skjema, like før hun ble arrestert. Til en venninne hadde hun sagt, du er heldig du, som slipper å fylle ut skjemaet. Hun har skrevet navn sitt og at hun var skoleelev, alle spørsmål om yrke og barn har hun strøket over. De var jo ikke aktuelle for henne.

Bildene der hun er brudepike, og leker med sin vesle nevø. Leken som ender i den svarte gryte, skjemaet der hun sitter og stryker over det som ikke er aktuelt for henne, det er som om strekene over spørsmålene betyr noe annet og noe mer. Nei, hun satt ikke der og strøk ut sitt framtidige liv. Nei, bildet av hennes som brudepike var ikke også hennes bryllup. Nei, den svarte ild og gryte var ikke krematoriet. I 1942 var dessuten ikke krematoriene i Auschwitz bygget, likene ble brent på bakken.

Det var overveldende hvordan alle kildene pekte mot det som skulle skje. Dessverre, jeg mener heldigvis, hadde jeg lest Antigone, og spesielt hennes vesang eller veklage. Antigone begravde sin bror enda han var dømt til ikke å få en grav fordi han hadde trosset gudene. Som straff skulle Antigone begraves levende, og da hun føres bort nevner hun alt hun ikke kommer til å oppleve. Aldri få en husbond, aldri avle barn.

Var ikke de sparsomme kildene, storesøsteren som ikke ville komme hjem da hun ble født, bildene, skjemaet, også en eneste lang veklage? Når det var så få bilder, hvorfor viste ett av dem Kathe Lasnik som brudepike? Hvorfor falt det så naturlig å estetisere disse kildene?

Fordi bokas form skulle være en biografi, og biografien som form tenderer mot å betrakte et hvert liv som en fullbyrdet helhet.

Var ikke Kathe Lasnik en moderne Antigone? Nei, den største feilen som kunne begås var å estetisere kildene.

Det var jo jeg som leste inn Antigone. Kathe Lasnik hadde ikke strøket over navn på barn og yrke fordi hun visste at hun ikke kom til å få noen mann eller barn, men fordi hun var 15 år. Ved å estetisere kildene blir forsøket på å utrydde jødene i Norge til noe uavvendelig skjebnebestemt, noe ingen har ansvar for, noe som bare skjer fordi det skjer. Forsøket på å utrydde jøden fra Norge var ikke skjebne-bestemt, det var en historisk hendelse som kunne vært forhindret.

Siden jeg fikk så lite ut av venninnene om det hverdagslivet jeg ville dokumentere, måtte jeg til slutt høre hva de ville snakke om: arrestasjonen. Jeg måtte gi opp. Noen hadde sett at Kathe Lasnik, moren Dora og søsteren Anna ble stuet sammen med andre på et lasteplan tidlig om morgenen 26. november, andre hadde sett at det var en drosje som kom og hentet dem i Hertzbergsgate. Noen mente at hun hadde skrevet et avskjedsbrev som ble lest opp i klassen, noen at politimannen som arresterte familien hadde spurt om hun ikke hadde noen hun ville si farvel til for å gi henne en anledning til å rømme, andre at politimannen hadde fulgt henne til en nabo for å hente en gjenglemt jakke og låne en koffert til å pakke i.

Jeg kunne ikke insistere på at nei, hør her, det der er helt feil, det var en drosje som hentet dem, lastebiler ble ikke brukt 26. november, det må være noe annet du har sett. Kanskje hadde politimannen spurt om ikke hun hadde noen å si farvel til, og kanskje hadde hun svart at hun ikke kunne gå til noen så tidlig om morgenen, og hadde sagt at jeg kan skrive et brev og sette det på postkassene i gangen så finner Dagny det når hun kommer, for vi hadde avtalt at vi skulle ta følge til skolen. Ja, kanskje var det slik det hang sammen, men jeg kunne ikke begynne å dikte sånn.

Så forteller en venninne at Kathe Lasnik var til stede da politiet kom for å hente faren på Lovisenberg sykehus 25. november, og at hun hadde prøvd å holde faren igjen. Etter den dramatiske hendelsen hadde Kathe Lasnik løpt fra sykehuset til venninnen. Jeg hadde snakket med denne kvinnen flere ganger, hvorfor hadde hun ikke sagt det før? Men det var min feil, jeg hadde ikke vært interessert i å snakke om arrestasjonen. Hun hadde prøvd å forhindre at faren ble arrestert. Hun var ikke bare et offer for det som skjedde, hun hadde gjort en motstandshandling.

Min metode hadde nesten hindret meg i å oppnå det jeg ville, så kanskje den beste metoden er å gi opp metoden.

Hvorfor var det så få kilder? Det skjønte jeg ikke før lenge etter. Jeg hadde holdt et foredrag om boka, og etterpå var det en som var skuffet over både boka og foredraget. Han hadde ventet seg et mer psykologisk portrett av Kathe Lasnik. Jeg ble opprørt, men behersket meg og tenkte at jeg ikke hadde fått godt nok fram at det tross alt ikke er mulig å lage hjemme hos-reportasje med psykologiske karakteristikker av personer som ble deportert med Donau. Og det fikk meg til å fundere mer på hva denne mangelen på kilder kunne skyldes. Til å begynne med skjønte jeg ikke hva det betydde, jeg forsto ikke at få eller ingen kilder også kunne være en kilde. Hva var det den tomme mappen vitnet om, hva var ingenting en kilde for? Mangelen på kilder om den østjødiske befolkningen i Oslo er en kilde for hvor total utryddelsen var.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.20

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk