Klassekampen.no
Lørdag 30. september 2017
Autoritetsopprør: Et finlandssvensk ordspråk hinter om at folk og fes posisjoner i hierarkiet lett kan byttes om. Fra «Miss Mouser’s Tea Party», cirka 1880. Illustrasjon: McLoughlin Bros, Wikimedia
Høyt og lavt: En samling ordspråk lyser opp den finlandssvenske bokhøsten.
Forandring fryder

Den finlandssvenske bokhøsten kan nytes på høyst ulikt vis, og best blir den om man blander sterke kontraster. Som en fin roman og en rufsete samling med høyt og lavt fra den muntlige tradisjonen.

Kjell Westö, som fikk Nordisk råds litteraturpris i 2013 for sin roman «Hägring 38», gir nå ut sin sjuende roman, «Den svovelgule himmelen». Den har fått lysende kritikk både på svensk og i finsk oversettelse.

Romanen er en «typisk Westö», en intens og godt turnert studie i maskulinitet, makthierarkier og klasse. Middelklassefortelleren vokser – som mange Westö-helter før ham – opp i skyggen av venner han beundrer og misunner på grunn av deres økonomisk og sosialt overlegne status. Westö er interessert i det uoverstigelige skillet mellom virkelig overklasse og strevende middelklasse, den medfødte fordelen noen har og som andre, tross utdannelse og meritter, aldri kan nå igjen i et samfunn som påstår å være meritokratisk, men som dypest sett er et klassesamfunn. Dessuten er han på et nesten masochistisk vis fascinert av maskulinitetens klasseoverskridende mystikk – at det alltid er mulig å skille mellom alfa- og betahanner, innad i og på tvers av klassehierarkiene.

I «Den svovelgule himmelen» er det søskenparet Stella og Alex Rabell som trollbinder fortelleren fra barndommens 1960-tall til vår tid, gjennom vennskap, begjær og affærer. Det er en generasjonsroman både om et samfunn i forvandling, og om det universelle i å bli eldre og samle opp minner man bevarer og forvansker på veien. Westös hovedperson oppdager seint i middelalderen at en av hans formative og traumatiske ungdomsopplevelser – et utbrudd av vold i vennekretsen – i virkeligheten var både verre og mer banal enn han hadde tillatt seg å huske.

Etter 475 velskrevne sider tar boka dessverre slutt, og da må man finne noe å trøste seg med. Den andre favoritten min i høst er «Många krokar i långdansen. Finlandssvenska ordspråk och talesätt», der folkloristen Carola Ekrem har samlet ulike dialektale varianter av tusentalls ordspråk og talemåter fra Finlands svenskspråklige regioner.

Boka er et velkomment supplement til Westö, som holder seg til skriftspråklig standardsvensk, og spesielt til hans opptatthet av avstanden mellom middel- og overklasse.

I Ekrems samling blomstrer de vanskeligste lokale dialektene fra Pyttis i sørøst til Nedervetil i nordvest. De muntlige tradisjonene har blitt kultivert bortenfor det skrevne språkets klassedomener, i en salig røre av folkelig og fint. Den som tror – og det gjør dessverre mange finskspråklige – at finlandssvensker er velstående «bedre folk», mer herskapelige og mindre folkelige enn finnene, bør komplettere sine Westö-studier med denne utmerkede boka.

Her finnes godt stoff om karnevalsk frekke holdninger, autoritetsopprør og en brutalitet i bildespråket som fører tankene til middelalderens verdensbilde, eller til Hieronymus Bosch’ kunst. Her finnes de finlandssvenske bøndenes og arbeidernes måte å kjefte på – farmoren min og søstrene hennes kunne høres slik ut (særlig når ikke farfar, som var mer middelklasse, var med).

Ofte er det snakk om lokale varianter av universelt gods, så mye her er sikkert kjent også i Norge. Mine favoritter er i kategorien wellerismer, talemåter som avsluttes med «… sa kjerringa/gubben», «… sa stuepiken», og så videre. Noen av dem kan leses som romansynopsiser med et sterkt kryptert potensial.

«Sluut me vissla, sa boon när han skaar leppan åå se för att göra harm ååt gumman» (Nå er det slutt på plystringen, sa gubben da han skar av seg leppene for å irritere kjerringa). Høres ikke det ut som en svært mørk ekteskapsroman?

«Du tål väl skämt, sa bonn, slo yxan i märrn» (Du tåler vel en spøk, sa bonden da han hogg øksa i merra»). Det kunne blitt en moderne arbeidslivsskildring om hvordan sjefen tester ut nye ting etter kurs i smidig lederskap.

«Konsterna är många, sa gumman, torka bordet med katten» (man kan gjøre ting på mange ulike vis, sa kjerringa, og tørket bordet med katten) er en fortelling om muligens altfor mye pragmatisme.

En fantastisk dialektisk antitese har jeg snappet opp et sted utenfor litteraturen, jeg husker ikke hvor, og den handler kanskje om slutten på antropocen, menneskenes tidsalder: «Forveksling fryder, sa katten og tørket bordet med kjerringa.»

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk