Klassekampen.no
Lørdag 30. september 2017
Stridig: Professor Jonathan Gottschall.Foto: Tom Henning Bratlie
Kjønn og vold: Jonathan Gottschall går i strid og tar stilling i en omfattende kulturell konflikt.
Kampen for å være mann

Hvorfor slåss Jonathan Gottschall? Dette er kanskje det egentlige spørsmålet i boken «Professoren i buret», som nylig har blitt oversatt til norsk. Boken er på én og samme tid en selvbiografisk fortelling om utenforskap, et kampskrift og en populærvitenskapelig fagbok om hvorfor menn slåss.

Gottschall er en mislykket universitetslektor i engelsk litteratur, med midlertidig kontrakt og et trist cellekontor som han unngår mest mulig. I stedet for å vente på å bli nedbemannet, bestemmer han seg for prøve å få sparken – ved å begynne med Mixed Martial Arts (MMA).

Strategien feiler. Selvsagt, kan man si – og velkommen i klubben av akademikere som bruker fritiden til å slåss. Kampsport er i vinden, og øker stadig i popularitet blant både kvinner og menn. Så hvorfor forventer Gottschall at dette skal bli hans karrieredød?

Forfatteren forteller om en skjellsettende opplevelse i ungdommen, der han blir utfordret til slåsskamp, og bare gir opp, til sin egen og farens store skam. Det å gi opp er nemlig et tegn på feighet, det ultimate beviset på at man ikke er en mann. Fra en vanskelig barndom som liten og svak, vokser han opp – for bare å oppdage at det å være mann ikke har så høy status som han hadde trodd.

Fakta:

sakprosa

Jonathan Gottschall

Professoren i buret

Oversatt av Alexander Leborg

Pelikanen forlag 2017, 288 sider

Gottschall forteller sårt om å føle seg overflødig i sin egen familie, en østrogen-boble med tre små døtre: Der mor er familiens nav, er far dens beskytter, utsatt og erstattelig. Litt mindre sårt – snarere foraktelig – forteller han om å føle seg utenfor i eget fag og arbeidsmiljø. På en jobbfest drikker han billig bourbon fra et plastkrus mens «åndsmenneskene småspiser hummus og økologisk maischips mens de nipper til kjølig hvitvin». Det går ikke an å være mann i et litteraturmiljø, konkluderer Gottschall. Han opplever maskuliniteten der «så raffinert, så nedslipt og glattet ut at det er vanskelig å se på hvilke måter den skiller seg fra femininitet». Ja, de «feminine» idealene fremstår som så sterke at han tror han vil miste jobben dersom han bryter med dem.

Møtet med den øvre middelklassen kunne kanskje satt forfatteren på sporet av at det finnes flere måter å være mann på. Men han går motsatt vei: Han vil bevise at hans egen definisjon er den rette.

Når professoren går i strid, er det altså ikke bare for å bedrive kampsport; han velger side i konflikten om hvorvidt menneskelig atferd er biologisk styrt eller kulturelt konstruert.

Hele prosjektet hviler på et ravende galt premiss. Hvorfor i alle dager skal man velge? Når biologi og kultur anses som motstridende størrelser, er det fordi fagstriden mellom to paradigmer bygger på så ulike vitenskapssyn at de ofte snakker helt forbi hverandre. Fagtradisjonen som insisterer hardest på å opprettholde denne motsetningen, er evolusjonspsykologi, som forklarer all menneskelig atferd ut ifra biologiske disposisjoner.

Gottschalls bok byr på mange troverdige teorier og interessante fortellinger om menn, vold og sport, men analysen svekkes av hans blinde identifikasjon med sur, gammel fagstrid. Det at forfatteren velger side, innebærer nemlig at han fremstiller mennesker som helt flate.

Problemet viser seg tydeligst i hans forståelse av kjønn. Gottschall insisterer på at menn slåss fordi de er redde for å la være, og derved tape konkurransen om kvinners attrå. Kvinner, derimot, er biologisk innskrevet i en æreskodeks som handler om kyskhet, ikke om mot – og har dermed ikke noe særlig å tjene på å slåss. All handling forklares med reproduksjonsdrift, og all attraksjon knyttes til mannlig styrke og kvinnelig fruktbarhet.

Problemet videreføres i Gottschalls analyse av kampsport. Han tegner opp et bilde av MMA som testosteronets ultimate hjemmebane, en «mannefabrikk». Men menn har da flere hormoner som kan bidra til å forklare sportens appell. Den fysiske nærkontakten og det sterke fellesskapet produserer så mye oksytocin at det er vanskelig å slutte. Den avanserte teknikken er så stimulerende for nysgjerrigheten at sporten har utviklet seg til et globalt nerdemiljø konstant ruset på dopamin.

Selv om Jonathan Gottschall anerkjenner at sporten byr på mye, avviser han at menns motivasjoner kan være sammensatte. Det er jo ikke derfor han selv driver med MMA: Han slåss for å bevise for seg selv at han er en mann.

Jobber i Klassekampens debattredaksjon og driver med submission wrestling

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk