Klassekampen.no
Lørdag 30. september 2017
Balansert: Mari Tveita Stagrim. Foto: Ingrid Pop
Avstand: Harmonisk og gripende om å være noe annet enn et barn.
Verden som bryter

En dag er du plutselig ikke barn lenger, uten at du er blitt noe annet isteden. Det skjer ikke over natta, men i ettertid knyttes gjerne overgangen til bestemte opplevelser og følelser. Det er dette Mari Tveita Stagrim gjør i sin andre bok, «Det jeg leter etter, finnes ikke her», hvor dramaet som utspiller seg over halvannet (eller bare ett?) år, rett etter årtusenskiftet, et omtumlende vennskap mellom to jenter i tidlige tenår, svømmetalenter, skilsmissebarn. Historien fortelles til et «du», som er åpen mot verden, godhjertet, havner lett i trøbbel, fra et jeg som er den forsiktige av de to.

Det handler om barnet som innser at heller ikke de voksnes verden er så sikker og stabil. Mange historier handler om dette, også bibelhistorien om Abraham som ville ofre Isak. Som Kierkegaard forklarer i innledningen til «Frygt og Bæven»: «Naar Barnet skal vænnes fra, da sværter Moderen sit Bryst, det var jo og synd, at Brystet skulde see lifligt ud, naar Barnet ikke maa faae det.» Hos Stagrim heter det: «Jeg var et åpent barn, vendt mot verden. Skyene dreiv over himmelen, bølgene slo mot svabergene. Barnet blir født med en forestilling om trygghet som en selvfølge. Verden bryter med dette.»

Den typen avstandsrefleksjoner preger mange av de korte nedslagene i boka. Stagrim nærmer seg den fortellende punktromanen, men det er flere lag å spore. Jeget befinner seg i forteller-nået og i fortida samtidig, og veksler mellom å betvile og gli med i minnene. «Det er dette jeg husker, men kanskje var det ikke sånn, for jeg husker bare glimtvis». Harmonien i glimtene er dagklar og melankolsk, men med det barnlige i behold. En skarp balanse. Det spesifikke og det langstrakte kan opptre i samme setning: «Vi gikk til Sjur og Jan, utover høsten hang hekken tung over gjerdet.»

Fakta:

roman

Mari Tveita Stagrim

Det jeg leter etter,

finnes ikke her

Kolon forlag 2017, 96 sider

Sjur og Jan er et annet tospann, far og en sønn, med skrøpelig sikkerhetsnett. En historie om overgrep, omsorgssvikt og barnefattigdom er dette også. Men mest gripende er selve avstanden til duet i jegets fortelling. Og hvordan ting bare skjer, uten vilje eller vurderinger, ungdommen og det skumle tvinger seg på av nødvendighet. For det er slik minnet fungerer. Her gis det ingen plass til lykke, eufori. Latteren kommer når de har gjort noe farlig, ulovlig, blir fulle og enda mer. Det er i utenforskapet de er sammen; de er begge tidlig utviklet, fysisk overlegne de andre svømmejentene, og påkaller også en ikke alltid ønsket kroppsoppmerksomhet.

Men avstanden mellom de to øker, jeget forblir ensomt, historien om de to er i grunnen tragisk. Det hun lette etter, fantes ikke der. «Du er den mykeste jeg har kjent, du var tusen hjerter, du var kniven i hånda, du var grønne øyne, du var diamanten i navlen […] du var hjertet som banka i brystet.» Først i disse avsluttende rørende besvergelsene faller relasjonen deres på plass. Jeg skulle egentlig ønske at boka hadde mer av dette, for det er i kombinasjonen av det saklige som brister og den vare fortellerstilen at Stagrim er i sitt ess.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.22

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk