Klassekampen.no
Lørdag 30. september 2017
Hverdags: Toril Moi skriver om den såkalte dagligspråksfilosofiens revolusjonære potensial. 8Foto: Anniken C. Mohr
Språk: Toril Moi skriver om ­viktigheten av å fri seg fra teorien, men forblir selv stort sett i den teoretiske sfæren.
De store ­dilemmaer
Filosof: Ludwig Wittgenstein. Illustrasjon: Christiaan Tonnis, Wikimedia

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg tidlig denne sommeren dro til en liten øy ved Strømtangen fyr med en bunke bøker om den russiske revolusjon. I sekken lå også Toril Mois siste utgivelse, «Revolution of the Ordinary», og den nye romanen til Arundhati Roy, hvor deler av handlingen, skulle det vise seg, kretser rundt revolusjonære miljøer i India, opprørere i Kashmir og i jungelen mellom delstatene Orissa og Chhattisgarh. Før jeg visste ordet av det, var altså «revolusjon» blitt sommerens tema, i disse ellers så fredelige omgivelsene hvor den ene dagen begivenhetsløst fulgte den andre, om man da ikke regner slikt som dette for store hendelser: en ny knopp på vannliljene i dammen, andefamilien legger ut på tur igjen, litt mindre vind i morgen, ifølge yr.no.

Skal man tro tittelen på Mois nye bok, som denne teksten først og fremst skal dreie seg om, kan slike alminnelige tildragelser være avgjørende nok, i den forstand at det – for oss alle – jo er hverdagen som rommer det lille og det store som til sammen utgjør livet. Allerede med undertittelen forstår man at det likevel ikke er akkurat dette boka skal handle om, men om den såkalte dagligspråksfilosofiens revolusjonære potensial. Den fulle tittelen lyder: «Revolution of the Ordinary. Literary Studies after Wittgenstein, Austin, and Cavell». «In this book», åpner så Moi med å skrive, «I show that ordinary language philosophy has the power to transform the prevailing understanding of language, theory, and reading in literary studies today». Noen sider senere antyder hun at perspektivet innebærer et paradigmeskifte. Det er slikt som skaper forventninger.

Fakta:

Toril Moi

• Toril Moi er en av Norges ledende intellektuelle, og er professor ved Duke University i USA. Hennes nye bok heter «Revolution of the Ordinary», og er en betraktning over dagligspråksfilosofien, språkets betydning og litteratur. Moi er også polemisk mot teoridominansen i akademia. Nasjonalbiblioteket holder 11. oktober et seminar om Mois nye bok.

• Kaja Schjerven Mollerin foretar her en kritisk lesning av boka, og spør om ikke Toril Moi fordreier tilstanden på universitetene. En lengre versjon av artikkelen vil bli publisert i det kommende nummeret av Vinduet.

• Mollerin er fast kritiker i Bokmagasinet og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Agora. Siste bok: «Vigdis, del for del» (Gyldendal 2017).

Moi er en viktig stemme i den norske intellektuelle offentligheten. For meg står stadig den tidlige utgivelsen «Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir til» (på norsk i 1995), som noe av det fineste hun har skrevet, basert som den er på et grundig arkivarbeid, gode lesninger og interessante kontekstualiseringer. Man kunne si at Moi her forplikter seg på sin gjenstand, slik hun også gjør i den strålende lille boka om A.O. Vinjes «Ferdaminni», utgitt i fjor i Nasjonalbibliotekets serie om fortidens folkelesning. «Revolution of the Ordinary» har jeg vanskeligere for å få tak på. Moi gir ganske visst innblikk i en måte å se og lese og tenke på som fortjener oppmerksomhet – for nå å bruke et av nøkkelordene i boka – og som i utgangspunktet er befriende, i hvert fall for denne leseren, men argumentasjonen hennes bærer preg av underlige inkonsekvenser. Dette er en bok om dagligspråkets betydning, men hverdagen, slik de fleste vel kjenner den med alle dens ting og trivialiteter og konkrete hendelser, er så godt som fraværende i refleksjonene. Det er en bok om viktigheten av å fri seg fra teorien, men selv forblir Moi stort sett i den teoretiske sfæren. Det er en bok om faren ved generalisering, om verdien av det partikulære, men resonnementene er fulle av stråmenn. Det er en bok om litterære studier, men litteraturen og lesningen har fått usedvanlig liten plass. Det er en bok om revolusjon, men, i sitt omfattende oppgjør med teoretiske retninger få i dag vil mene at dominerer litteraturfaget, ser forfatteren mer bakover enn fremover.

Kanskje ser ikke jeg det Moi ser fordi vi har ulik oppfatning av det konkrete? Jeg skal uansett utdype disse innvendingene, men la meg først si litt mer om prosjektet i «Revolution of the Ordinary», slik jeg forstår det.

Ingenting er skjult

Som undertittelen signaliserer, betyr dagligspråksfilosofi for Moi den filosofiske tradisjonen etter Ludwig Wittgenstein og J. L. Austin, og da særlig slik den er blitt forvaltet av den amerikanske filosofen Stanley Cavell, som for øvrig også var en viktig premissleverandør for Moi i forrige bok, «Ibsens modernisme» (på norsk i 2006). Det er den sene Wittgenstein hun i denne sammenhengen er opptatt av, med hovedvekt på «Filosofiske undersøkelser» (1953). Når Moi hevder at en slik orientering vil innebære en revolusjon for litterære studier, er det fordi Wittgensteins språksyn skiller seg vesentlig fra Ferdinand de Saussures tegnteori, som i sin tid fikk stor betydning for de teoriretningene vi kaller strukturalisme, poststrukturalisme og dekonstruksjon. Disse retningene har ikke den samme store innflytelsen i dag som de en gang hadde – i internasjonal sammenheng særlig på 1960-, 70- og 80-tallet; i norsk sammenheng særlig på 80- og 90-tallet – men, fastslår Moi, språksynet som preget disse retningene, er fortsatt underliggende, ikke bare i store deler av dagens litteraturvitenskap, men også i dagens humaniora.

Moi synes altså å mene at det saussurianske tankegodset har sivet inn og slått rot i generasjoner av humanisters bevissthet, og at dette hindrer oss i å se viktige sider ved språket og litteraturen.

Hva innebærer det å omfavne det saussurianske tankegodset? Innenfor litteraturfaget har særlig tre innsikter fra Saussures forelesninger om det som den gang kaltes «generell lingvistikk» – samlet og utgitt i bokform i 1916 – blitt videreformidlet. For det første: Tegnet består av to sider, en uttrykksside og en innholdsside. Disse sidene er uløselig forbundet med hverandre, men forbindelsen er samtidig vilkårlig. De er forbundet fordi uttrykket bok, for eksempel, har betydningen bok (det vil si, vi kjenner uttrykkets innhold). Men på andre språk – tysk, engelsk, fransk – har man andre uttrykk for det samme innholdet. Blant annet derfor ligger ikke forbindelsen fast. For det andre: Språket er et system av forbindelser og forskjeller. Dette systemet er autonomt. Betydningene som oppstår i det, oppstår fordi ord blir satt i en rekkefølge vi kjenner igjen, og som dermed gir mening for oss, ikke fordi det er en direkte forbindelse mellom tegnet vi bruker og virkeligheten det viser til. Fordi språksystemet i denne forstand er løsrevet fra menneskelig praksis, blir også den historiske, politiske og biografiske konteksten for et utsagn mindre avgjørende. For det tredje: En slik måte å tenke om språk på, fører med seg en vektlegging av generelle strukturer fremfor det konkrete og partikulære. Det vil si at det enkelte utsagn først og fremst blir forstått som en tilkjennegivelse av systemet og systemets muligheter, ikke som noe eget og enestående.

Den ensidige omfavnelsen av disse ideene har kort sagt – og stadig ifølge Moi – bidratt til at man er unødvendig opphengt i teori (altså det generelle) i stedet for bare å lese teksten man har foran seg (det partikulære); at man er mer opptatt av abstrakte begreper enn den konkrete livssammenhengen ord brukes i; at man er på evig jakt etter det skjulte i en tekst (betydningen som glipper, aldri er stabil), og slik mister av syne det som er rett foran øynene på en.

På hvilken måte kan så dagligspråksfilosofien utgjøre en motvekt til dette? «Dagligspråk» betyr i dagligspråksfilosofien språket slik det blir brukt i hverdagen. I den sikkert oftest siterte paragrafen i «Filosofiske undersøkelser» skriver Wittgenstein: «Et ords betydning er dets anvendelse i språket.» Av dette følger både en interesse for praksis – livet slik det leves også gjennom språklige utvekslinger – og for de ulike kontekstene ord til enhver tid får sin spesifikke betydning i. I utgangspunktet var dagligspråksfilosofien mest av alt et oppgjør med den tradisjonelle filosofien. Den var et forsøk på å utfordre selve den filosofiske tenkemåten, se om ikke flere av filosofiens tradisjonelle problemer – som frihet eller kunnskap eller bevissthet – ville fortone seg annerledes om man gikk bort fra å utforske dem gjennom slike abstrakte begreper, og heller så på hvordan disse ordene faktisk ble brukt i vanlige livssammenhenger. Hva betyr det når en person sier: «Jeg føler meg fri»? Eller: «Det ligger mye frihet i dette»? Eller: «Frihet er av og til vanskelig»? Nærmere bestemt: Hva betyr dette for denne ene personen i denne enkeltstående sammenhengen? I en slik fremgangsmåte, som altså legger stor vekt på konkrete eksempler, ligger det også en overbevisning om at frihet ikke er noe a priori gitt, at det ikke nytter å gruble over frihetens vesen, for en slik enhetlig essens finnes ikke. Som motto for «Filosofiske undersøkelser» vurderte Wittgenstein visstnok å gjøre jarlen av Kents ord i Shakespeares «Kong Lear» til sine: «Jeg skal lære deg om forskjeller.» Det viktige er å kunne skjelne mellom ting, ikke late som om alt betyr eller kan bety det samme.

Dette er noe av bakgrunnen for at Moi, et stykke ut i boka, kan skrive: «To carry out a Wittgensteinian investigation […] is not to ‘do theory’.» Eller som hun understreker tidlig i innledningen: «All Wittgenstein leaves us with is a certain spirit or attitude in which to go about our investigations. Here the word ‘spirit’ stands in opposition to ‘approach’, or ‘method’, or ‘theory’.» Noe av det vi kan lære av Wittgenstein og dagligspråksfilosofien, er med andre ord at lesning er praksis. En god leser er en oppmerksom leser, og en oppmerksom leser ser mer på vegne av andre, uten at man dermed sagt tenker at teksten man leser, skjuler noe. For alt står jo på sidene, synlig for alle. Den enkelte lesers metode, om vi nå likevel ikke skal forkaste dette ordet, ligger i gjennomføringen. «The proof of the pudding is in the eating», som britene sier. Mer konkret består Mois lesemåte i å ta utgangspunkt i noe ved teksten som fortoner seg som et problem for leseren, for så å forsøke å klargjøre problemet ved å se på hvordan ordet eller setningen som skaper problemet, er brukt i det enkelte tilfellet. Av en slik lesemåte følger blant annet at det ikke er noe skille mellom språk og virkelighet.

En god leser vet uansett også at man ikke kan stille seg på utsiden av et objekt om man vil forstå det. Man kan ikke tre en teori over hodet på et verk, man må gå veien om det partikulære: forstå dette ene kunstverket ut fra dette ene kunstverkets premisser. Og det du da får viten om, er dette ene kunstverket, ikke allmenne sannheter.

Er dette så idealer Moi selv lever opp til?

En arvet optikk

Jeg tror mange deler oppfatningen om at humanistiske fag, i hvert fall fram til tidlig på 2000-tallet, var preget av en overdreven og ikke alltid like konstruktiv opptatthet av teori. For egen del har jeg ikke tenkt at det nødvendigvis gjelder å fri seg fra teorien, men jeg har savnet en annen måte å tenke teoretisk på enn gjennom begreper og abstrakte konstruksjoner. Et eksempel: Fordyper man seg i Dag Solstads Telemark-roman, leser den oppmerksomt setning for setning, vil man også, ut fra innsiktene man får – innbiller jeg meg – kunne tenke teoretisk om fenomener som arv, slekt, tidens gang, og da på en minst like nyansert måte som hvis man tar utgangspunkt i et begrep som genealogi. Eller kronotop. Eller rhizom. Jeg tipper også at de fleste som har studert litteratur ved norske universiteter, eller undervist i faget, vil være enige med Moi i at Saussures språkteori har hatt en langt mer sentral plass i faget enn Wittgensteins. Antologien «Moderne litteraturteori», som fra tidlig på 1990-tallet har vært en av grunnsteinene i teoriundervisningen, består for en stor del av tekster skrevet at teoretikere som på en eller annen måte er influert av Saussure: Roman Jakobson, Jan Mukarovsky, den tidlige Roland Barthes, og så videre. I 2003 kom en ny, oppdatert utgave av antologien; Wittgenstein var fortsatt ikke med. Dette sier ikke alt om situasjonen og prioriteringene i faget de siste tjue årene, men det har nok blitt underkommunisert at det finnes andre måter å tenke om språk på enn den Saussure representerer. For meg er det uklart om Moi bare vil minne om dette siste – og slik utvide litteraturvitenskapen – eller om hun snarere vil erstatte én premissleverandør med en annen.

At Moi selv ikke først og fremst er interessert i et mangfold av tilnærmingsmåter, kanskje ikke engang ser dem, får man en anelse om allerede på første side i boka, hvor hun avgrenser prosjektet sitt på følgende måte: «I make no attempt to compare different readings of Wittgenstein (surely a life’s work in itself); I read Wittgenstein as ordinary language philosophers read him.» For hennes egen del, legger hun til, innebærer dette at lesemåten er «[f]undamentally formed by Cavell». Avgrensninger er det alltid nødvendig å gjøre, men når de blir gjort på denne måten, skaper man effektivt sin egen blindsone, og sørger for at svært lite uventet kan skje underveis i den aktuelle lesningen. Boka er da også preget av at Moi merkelig nok ikke vil markere en selvstendig holdning til det teoretiske stoffet. Om man ikke kjenner Cavells tenkning fra før, vil man ikke ut fra «Revolution of the Ordinary» forstå hvorfor han er en viktig nok filosof til at hele ens blikk på verden skal få hvile på hans filosofi, for det blir det aldri argumentert for. Ja, det blir i det hele tatt ikke argumentert for så mye når det gjelder Cavell. Ikke på noe tidspunkt blir synspunktene hans utfordret eller problematisert. Han sitter med svaret, også når det virker overflødig å gjengi det. Rett som det er, kommer man over kommentarer av typen: «Cavell does not find it funny, and neither do I.» Slik fremstår Cavell etter hvert mer som et sannhetsvitne enn en reell diskusjonspartner. Hvorfor ikke bare lese Wittgenstein selv og gjøre fri, bred og eklektisk bruk av den rike sekundærlitteraturen?

Noe annet jeg tidlig tok meg i å lure på: Hvorfor bruke så mye plass på dem man er uenig med? Det ville vært til å forstå om noens tankefrihet sto på spill, eller om det dreide seg om idéstrømninger som søker verdensdominans eller har hittil uante implikasjoner, men slik kan man ikke si det forholder seg i Mois tilfelle. I kapittelet om Saussure argumenterer hun overbevisende mot Vicki Kirby, men Kirby er en lite innflytelsesrik teoretiker, og boka Moi konsentrerer seg om, er fra 1997. At flere akademikere skriver unødvendig vanskelig, har Moi helt rett i, og hun skriver selv prisverdig klart, men eksemplene hun dveler ved, er hentet fra en Bad Writing-konkurranse som ble holdt i årene 1995–1998 og antologien «Just Being Difficult», som ble utgitt noen år senere. Over tjue sider får vi så et oppgjør med Paul de Mans «Semiology and Rhetoric», men denne artikkelen er fra 1979, og selv om Moi argumenterer for hvor dype spor han har satt i litteraturvitenskapen, er det vanskelig å få øye på den akutte relevansen av en slik glødende kritikk av de Man. Den ene kilden Moi nevner for å vise at hun ikke er alene om å anse de Man som viktig i dag, er fra 2007 og utgjøres av en bok som vel ikke kan annet enn å argumentere for sin egen berettigelse, nemlig «The Legacies of Paul de Man». En konkret måte å måle de Mans innflytelse på, vil være å se nærmere på i hvilken grad hans refleksjoner over spesifikke emner og tenkere, som Kierkegaard eller Heidegger, har påvirket forskningen på disse emnene. Det tror jeg vi trygt kan si at de ikke har i særlig grad.

Disse partiene i «Revolution of the Ordinary» gir uansett boka et noe anakronistisk preg. Kanskje er de også et symptom på noe annet? Det er som om Moi tror at hun må være uenig med noen for at hennes egen posisjon skal finnes, men hvorfor skulle det være sånn? Hun kunne jo bare skrevet om det hun selv brenner for og synes har fått for lite oppmerksomhet. Én konsekvens av disse prioriteringene er at teoriutviklingen de siste sytti årene blir redusert til en motsetning mellom Saussure og Wittgenstein. Dette er en konstruksjon som kan forlede en til å tro at man enten må være saussurianer eller wittgensteinianer, men de fleste lesere er jo ingen av delene. Hvordan skulle man ut fra disse kategoriene plassere en nyhistoriker som Stephen Greenblatt? Eller en feministisk teoretiker som Nancy Fraser? Det finnes jo så mange lesemåter hvor slike språkfilosofiske grunnproblemer ikke er sentrale, som for eksempel arkivbaserte studier eller bokhistoriske tilnærminger.

En liknende hang til å lage motsetninger ser man også i «Ibsens modernisme», hvor Moi lager en motsetning mellom idealisme og modernisme. Er du idealist, kan du ikke være modernist, og omvendt. Men er man fortrolig med engelsk modernistisk poesi, for eksempel, vil man vite at idealisten Friedrich Schillers tankegods fikk stor innflytelse, ikke minst den oppbyggende forestillingen om at kunsten kan motvirke tilstander som ellers følger med den moderne tid: uro, atspredthet, sløving av sansene. Det er slike spørsmål T.S. Eliot blant annet reflekterer over i et verk som «The Waste Land».

Sagt på en annen måte: Dveler du lenge nok ved en gjenstand, si en roman, går gjerne enkle og på forhånd antatte motsetninger i oppløsning. Man ser at en person ikke er enten klartenkt eller tankeløs, men kan være klartenkt i én situasjon, tankeløs i en annen. Derfor, tar man seg etter hvert i å tenke, vil muligens noen av de teoretiske uklarhetene i «Revolution of the Ordinary» bli oppklart når Moi introduserer sine egne gjenstander, nemlig de litterære tekstene.

Dagens humaniora

Men før man får anledning til å reflektere over Mois gjenstander, må man forholde seg til mange store påstander om tilstanden i dagens litteraturvitenskap og humaniora. «In the humanities today, the doxa concerning language and meaning remains Saussurean or, rather post-Saussurean», skriver hun tidlig. Men hun presiserer ikke om hun snakker om humaniora i USA, den vestlige verden eller også andre deler av verden. Ikke her og ikke ellers når hun bruker ordet «humanities». Og hvilke fag siktes det til? Mener Moi virkelig at samtlige humanistiske fag i dag er preget av Saussures tankegods? Det man vel snarere har sett de siste femten årene, innenfor fag som litteraturvitenskap, estetikk og arkitektur, er en vending mot historien, tingene og arkivene.

Moi gjentar denne påstanden gjennom hele boka, om enn med små variasjoner. Hun snakker blant annet om «theory as it is practiced now» eller «the ‘theory project’ that has dominated much of the humanities since the 1970s». I foredraget hun holdt på Nasjonalbiblioteket om Knausgård (en kortversjon sto på trykk i Morgenbladet 21. juli 2017), ble det klart at hun mener dette også gjelder norsk litteraturvitenskap.

Disse beskrivelsene og anklagene er etter mitt syn så generelle at det er vanskelig å se hvem som skulle ta anstøt av dem. Dette betyr selvsagt ikke at det ikke finnes akademikere som tenker på en unødvendig abstrakt og virkelighetsfjern måte. Moi viser dette fint i diskusjonen om interseksjonalitet, i et av bokas sterkeste kapitler, ‘Thinking through Examples’. Men skal vi tenke i flukt med Mois egen utlegning av Wittgenstein, sier ikke disse få konkrete eksemplene noe annet enn at akkurat disse akademikerne tenker på akkurat denne måten. Å slutte fra enkelttilfellet til det allmenne, fra én teoretiker til «theory as it is practiced now», er vel nettopp hva Wittgenstein oppfordrer oss til ikke å gjøre?

«Theorists in the grip of the ’craving for generality’», forklarer Moi et sted i boka, «are interested in the general concept, not the particular case.» Men en slik hang til generalisering har hun altså også selv.

Når det gjelder norsk litteraturvitenskap, er Mois analyse ikke bare feil, den er også usjenerøs. Det ville antakelig også Moi selv sett, om hun hadde gått fram på en mer konkret måte enn hun gjør, for eksempel ved å gi en oversikt over hva studenter og ansatte på universitetene faktisk holder på med. Eller hun kunne konferert sentrale bidrag til norsk litteraturforskning de siste tiårene – til sammen flere titalls – blant dem Frode Hellands «Ibsen in Practice. Relational Readings of Performance, Cultural Encounters and Power» (2015), Tone Selboes «Camilla Collett: Engasjerte essays» (2013), Kjersti Bales «Estetikk. En innføring» (2009) og Gisle Selnes’ «Den store sangen. Kapitler av en bok om Bob Dylan» (2016). Eller hun kunne gått i dialog med de norske litteraturforskerne som har forsket på Wittgenstein, med Anniken Greve som et fremstående eksempel.

Tid og sted

«Revolution of the Ordinary» er i det hele tatt en paradoksal leseropplevelse. Moi nøler ikke med å kritisere andre for ikke å gjøre det hun synes de skal gjøre, men dette gjør hun så heller ikke selv. Særlig tydelig blir denne inkonsekvensen når temaet er hverdag, historie, politikk og sosialitet. Hun kommenterer Perry Meisels og Haun Saussys overflatiskhet og manglende begrepsavklaringer: «Imitation! Representation! Reference! Language! So many concepts with 2000 years of debate behind them!» Men hun unnlater også selv ofte å utdype hva hun legger i store begreper, som her: «I’ll simply say that in my view, nothing I say in this book is incompatible with radical politics.» Om dette stemmer, er ikke godt å vite, for hun sier ikke hva hun legger i radikal politikk, og derfor vet vi heller ikke om radikal politikk er bedre eller dårligere enn konservativ politikk. Og hva betyr politikk? Konkrete politiske saker og avgjørelser får vi i hvert fall høre lite om, bortsett fra i det siste kapitlet hvor hun kommer inn på 22. juli-rettssaken og har skarpe, tankevekkende refleksjoner om en replikkveksling mellom dommer Wenche Arntzen og psykiater Synne Sørheim. I kapitlet som angivelig handler om politiske problemstillinger, ‘Critique, Clarity, and Common Sense. Ordinary Language Philosophy and Politics’, blir ikke ordet økonomi nevnt, heller ikke ord som arbeidsløshet, levevilkår, fagforeninger. Ikke sånn å forstå at slikt må med for at noe skal kunne bli betegnet som politisk, men man må spørre seg om ikke «politikk» for Moi først og fremst betyr «teoretisk hegemonistrid», i dette tilfellet mellom Wittgenstein og Herbert Marcuse.

Ett av mange ankepunkter Moi har mot Paul de Man, er hans manglende interesse for «the actual speakers» i deres konkrete situasjoner. For, som hun sier i en annen sammenheng: Alle ytringer er situerte; «to understand an utterance is to understand how it is used in a specific situation.» Samtidig har hun selv en lite kontekstualiserende forståelse av utsagnene hun forholder seg til i boka. Selv ikke de to eneste biografiske opplysningene man får om Wittgenstein – at han var ingeniørutdannet, og at han levde mellom 1889 og 1951 – blir brukt til å belyse tenkningen hans. Hvorfor utformer akkurat Wittgenstein på akkurat dette tidspunktet i historien akkurat denne filosofien? Hadde for eksempel erfaringene fra første verdenskrig noe å si? Moi later ikke til å lure på slikt, og hun spør seg heller ikke om hennes egen historiske og sosiale kontekst påvirker måten hun leser ham på. Snarere leser hun Wittgenstein som om det var snakk om et tidløst fenomen.

Spesielt problematisk blir denne fremgangsmåten i omtalen av Herbert Marcuses argumenter i «Det endimensjonale mennesket» (1964). Ifølge Marcuse er Wittgensteins tenkning konservativ og reaksjonær. Det å gå ut fra at «ingenting er skjult», som Wittgenstein formulerer det i «Filosofiske undersøkelser», skaper ikke et godt grunnlag, slik Marcuse ser det, for samfunnskritikk. Dette kan man være enig eller uenig i. Moi avskriver kritikken som et uttrykk for mistankens hermeneutikk. Kanskje tenker Moi at det er så opplagt at det ikke er verdt å nevne, men det ville vært til stor hjelp for leseren om hun også hadde minnet om den historiske situasjonen Marcuse sto i da han skrev dette, nemlig en tid hvor mccarthyismen og heksejakten på kommunister hadde pågått i over et tiår. En tid hvor man ikke kunne ta noe som helst for pålydende, fordi utsagn og hendelser alltid kunne ha andre implikasjoner enn dem man hadde oversikt over.

Til slutt

Til tross for at Moi vil hegne om det konkrete, partikulære, må man kunne si at hun selv i det store og hele forblir i en teoretisk, abstrakt sfære. Men det jeg virkelig blir sittende og klø meg i hodet over, er hvorfor denne boka om en mulig revolusjon i litterære studier, rommer så få litterære eksempler som den gjør. Lesningen av litterære verk utgjør til sammen rundt 12 av 242 sider, og ingen av disse lesningene er grundige, perspektivrike lesninger av den typen som alle som har fulgt Moi, vet hun er i stand til å levere, og som i denne sammenhengen jo er selve kjernen i prosjektet. Ville det ikke vært i dette prosjektets ånd simpelthen å lese, la det teoretiske perspektivet vise seg i gjennomføringen, ikke gjennom generelle filosofiske overveielser? Etter hva jeg kan se, gir hun ikke egentlig bud på en bestemt lesemåte, fordi hun i så liten grad leser.

Slik revolusjonære alltid har forfektet, insisterer også Moi på at de som ikke bifaller revolusjonen – i dette tilfellet den dagligspråksfilosofien bringer med seg – ikke har fått med seg hva den består i, ja, ikke engang at det dreier seg om en revolusjon. Med fare for å havne på reaksjonens side, her jeg flere måneder senere befinner meg på den samme øya ved Strømtangen fyr, tar jeg meg i å tenke på Lily Briscoe, i Virginia Woolfs «To the Lighthouse», som, når hun ikke føler seg helt i takt med omgivelsene, spør: «What does it all mean?»

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 11.22

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk