Klassekampen.no
Fredag 29. september 2017
I protest: På 1970-tallet var han poet og sjefideolog for alternativbevegelsen. Siden ble han politiker, først ved hjelp av et femtitalls stemmer fra Svartlamon i Trondheim.
Politikk
En gammel friker
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

I årevis drev Jan Bojer Vindheim Miljøpartiet De Grønne nærmest alene. Nå er de gamle hippiene på vikende front i partiet.

H an har blitt kalt en sjefideolog for alternativbevegelsen på 1970-tallet. Han var med på å starte Gateavisa, han dro til fraflyttingstruede Karlsøya i Troms for å drive med sjark og selvberging, og han har vært viktig for Miljøpartiet De Grønne.

Nå skritter Jan Bojer Vindheim raskt og besluttsomt gjennom byen for å bli tatt bilde av på Svartlamon i Trondheim. Kontoret hans på fylkeshuset i Trondheim er grått, en celle som minner lite om datidas «sex, drugs, and rock’n’roll».

Vindheim plasserer seg foran Ivar Matlaus’ anarkistlogo og titter oppover husrekka, mot etterlevninger av platesjappa Rotrock som datteren Ranja drev på 2000-tallet. Hun bor fortsatt på Svartlamon, sammen med to av Vindheims barnebarn.

Stedet er viktig også politisk. Det var et femtitalls stemmer herfra som i 1991 sørget for at Vindheim som 46-åring kom inn i bystyret. Valgkvelden forlot han studio på Tyholt da det var bare én krets igjen. Han hadde null tro på en plass. Resultatet ble 1,2 prosent og plass i det han beskriver som «et bystyre av grå dresser med grå meninger».

Fakta:

Jan bojer Vindheim

Alder: 71 år.

Yrke: Politiker for Miljøpartiet De Grønne (MDG).

Sivilstand: Samboer med Arnhild i 38 år. Far til sju barn, med fire mødre. Ti barnebarn.

Hvor er du i livet: Formelt er jeg pensjonert, men at vi skal slutte å være del av samfunnet når vi er 67 år, er noe forbannet tull. Jeg sitter i fylkestinget og bystyret.

På sparket

Hva slags musikk hører du på?

– Jeg er stor fan Grateful Dead og Fairport Convention. Ellers hører jeg på folke­musikk fra hele verden. Et konkret tips kan være Nusrat Fateh Ali Khans qawwali-musikk. Jeg har nettopp fått platespiller etter mange år uten og graver fram gamle skatter i samlingen, som reggae-bandet Culture.

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Doris Lessings science fiction-roman «Shikasta» (1979) er bra. Og Margaret Atwoods «Oryx og Crake»-trilogi (2003-2013). Hun har et perspektiv på forbrukersamfunnet og både det umulige og nødvendige i å protestere – og så er hun medlem av det grønne partiet i Canada.

Hva er din favorittfilm?

– La oss si «Star Wars Episode V, The Empire Strikes Back» (1980). Den er både uhøytidelig og morsom. Jeg så forresten Hasse og Tage-filmen «Att angöra en brygge» (1965) på tv her om dagen og holdt på å le meg i hjel. Det er svensk humor på sitt beste, en superb komedie.

Den alternative revolusjonen

Og ham selv? En gammel friker, med hans egne ord. Litt rampete, men også villig til å tilpasse seg og inngå kompromisser. Andre partier har sagt at det ikke var snakk om miljø i bystyret før han kom inn. De første årene fikk han på plass avfallssortering og begynte kampen for et bedre kollektivtilbud og gassdrevne busser.

Men la oss begynne kronologisk, slik han selv gjør på spørsmål om hvilke knekkpunkt som fins i livet hans.

– Livet blir som det blir. Selv dyktige planleggere har opplevd at det ikke blir slik de hadde tenkt. Jeg sluttet på gymnaset, havnet i jazz­miljøet rundt Club 7 og etter hvert i Slottsparken. Det endret retningen på livet mitt, sier han.

Vindheim er oppvokst på Nordstrand i Oslo, med en far som var med i Mot Dag-bevegelsen og en mor som var kommunist. I ungdommen var han opptatt av kampen mot atomvåpen og lå som mange våken om natta og ventet på at bombene skulle falle. Pasifismen og den ikke-voldelige anarkismen ga ham en teoretisk ballast inn i protesten. Å henge i Slottsparken var etter hvert ikke nok, og i 1970 var Vindheim med på å starte Arbeidskollektivet. De leide hus på Nesodden og jobbet i Hjelms gate 3 på Majorstua i Oslo. Den alternative revolusjonen kom i form av brødbakst, makrobiotisk mat og boksalg, i tillegg til pass av barna i kollektivet. Det var felles økonomi, full arbeidsrotasjon og ingen kjønnsdeling.

Første forsøk på å danne avis kom med Kimen, som ble produsert gjennom allmannamøter.

– Det var fryktelig tungrodd. Jeg ble lei og startet Gateavisa. Den ble til som en spontan stensil­produksjon, forteller Vindheim.

For 25 øre kunne man kjøpe en to-sides stensil med lister over hus som sto klare til å bli okkupert. Ut over 1970-tallet ble bladet et friskt alternativ til skråsikkerheten i ml-bevegelsen.

Selvberging på Karlsøya

Det var også i Gateavisa han fant en annonse for kollektivene på Karlsøya i Troms, og i 1972 flyttet han og hans daværende kjæreste og barn nordover. Drømmen var å bygge et nytt samfunn, selvberget og uten klasse- og kjønnsforskjeller. Resultatet ble Vindheim-kollektivet og et tidsskrift for kulturell undring kalt Vannbæreren, utgitt mellom 1974 og 1978.

– Det var før datamaskinens tid. Vi klippet og limte, organiserte arkene ut over stuegulvet og jobbet sammen. Noen tegnet, andre skrev eller fant bilder i andre magasiner. Det var en fryktelig morsom tid.

Romantiske forestillinger om sjark, fiskerbonden og det å være selvberget møtte imidlertid en tøff virkelighet. De kunne verken dyrke hvete, kaffe eller sukker på øya. Byungdommen var heller ikke opplært i hva som skal til for at kua får melk. Og tross ønsket om å bryte tradisjonelle kjønnsrollemønstre, var det gutta som dro på fiske og kvinnene som passet barna.

– Vi prøvde å oppheve kjønns­rollene. Det var litt naivt. Det var ikke så lett som vi trodde, sier han.

Hippielivets skyggeside

Da kollektivtida på øya i 2006 ble skildret i Tor Egil Førlands bok «1968 – opprør og motkultur på norsk», nevnte ingen av de intervjuede de mørkere sidene ved hippielivet. Dermed så Vindheim seg nødt til å supplere. I en relansering av Vannbæreren i 2007 fortalte han ærlig om hvordan sjalusi hadde fått ham til å opptre voldelig mot kjæresten.

– I de kollektivene jeg oppholdt meg i, var det en tanke om å oppheve parforholdene og ha fri sex. Men det med sjalusi sitter nok dypere i oss enn vi trodde og kan utløse reaksjoner som vi må utarbeide strategier for å håndtere, sier han og under­streker at det ikke var snakk om langvarig mishandling av samboeren, som han er venner med i dag.

– Det var mer i retning ørefiker. Men det er ikke artig å tenke tilbake på, sier Vindheim, som fikk sjokk da historien ble slått stort opp i Adresse­avisen.

På forsida sto det at han over flere år hadde mishandlet samboeren – en forside avisbudet Vindheim selv bar ut til abonnentene.

– Jeg følte det var riktig å si ifra, slik at det som sto igjen ikke bare var idyllen. Men jeg var ikke forberedt på måten det ble slått opp på, sier Vindheim.

Lykkelig tosomhet

Etter seks år på Karlsøy mellom­landet han i Trondheim, på vei til Oslo. Her traff han den store kjærligheten. Han og Arnhild bor fortsatt i rekkehus på Kattem sør i Trondheim.

– I viktige perioder i livet mitt har jeg bodd i kollektiv og foraktet forstadslivet. Det er en ironi i at jeg nå har bodd snart 40 år i en av Trondheims forsteder, i lykkelig tosomhet, sier Vindheim.

Han tar gjerne et oppgjør med hippietida. Han kan si ting som at «Vi var unge, vi fikk det ikke til». Men også at det er lov å drømme og håpe på endring.

I sommer ble han invitert til å lese noen av hippiediktene sine på Protestfestivalen i Kristiansand. Dermed samlet han like godt alle sine fem tidligere lyrikkutgivelser mellom to permer og ga dem ut på eget forlag. «Et stort hull i norsk poesihistorie tettes igjen», skriver Jan Erik Vold i forordet. Han trekker spesielt fram de to bøkene som i sin tid ble utgitt på Pax lyrikk, som han hyller for å være «uvøren gatepoesi, utgitt på freskt og muntlig Oslo-mål».

– Han gir meg skryt for å være en viktig tidsstemme, og det var jeg nok. Men det er ikke alt jeg kjenner meg igjen i dag, sier Vindheim.

Han tenker særlig på de rus­romantiske diktene.

– Å ruse seg blir fort selv­destruktivt.

Kurdersaken som ikke passe

Mellom yrker som trålfisker, tømmerhogger, oversetter, taktekker, redaktør, lossearbeider og avisbud, fant han Miljøpartiet De Grønne. Han betegner det som en mer moden videreføring av opprøret fra 1970-tallet. Nå er han inne i sin sjette periode som aktiv representant i bystyret. Han er imidlertid ikke alene lenger.

– Det er bra med akademikere som gir partiet seriøsitet, men det må ikke bli så seriøst at vi slutter å ta sjanser, sier Vindheim, som tror de gamle i partiet har to bekymringer: at EU-motstanden er tatt ut av programmet og hvordan partiet stiller seg til krig og fred, hvor han innrømmer at han selv vakler.

Og her kommer vi til noe som de siste 30 årene har vært en stor del av Vindheims liv, nemlig engasjementet for kurderne. Den gamle pasifisten mener det var riktig av USA å gå inn da Den islamske staten (IS) i 2014 truet med å gå til angrep på store byer i Nord-Irak.

Årsaken til engasjementet kan spores tilbake til gassangrepet på byen Halabja i Nord-Irak i 1988, som drepte mange tusen sivile og skadet enda flere. Siden har Vindheim gjentatte ganger reist til de kurdiske områdene, han har skrevet bok og fått flere gode venner.

– Kurdernes situasjon passer ikke inn i venstresidas enkle fortelling om USA og Israel som undertrykkere. Her er det araberne som er imperialistene, sier Vindheim.

Tro og tvil i miljøkampen

I sine mest pessimistiske stunder tenker han at det må en stor katastrofe til før vi blir i stand til å legge om kursen. At den stadige veksten i forbruket, som også myndighetenes framskrivinger legger til grunn, ikke henger på greip.

Samtidig har han troen. I sitt virke som fylkespolitiker er han for eksempel leder for Trøndelag vannregionutvalg, som skal sørge for at fylkets elver ikke blir ødelagt av industri eller rømt oppdrettslaks.

– Når jeg jobber politisk, er det fordi jeg tror på at det er mulig å få til en endring, sier han.

fridag@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 1. desember 2017 kl. 09.15

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk