Mandag 25. september 2017
Nytt album: I Sandra Kolstads ekspressive musikkformidling har det alltid vært noe teatralsk, i positiv forstand. Foto: Francisco Munoz
Sedvanlig stilfullt: Sandra Kolstads nye popalbum er hennes beste så langt.
Over hele popspekteret
Sandra Kolstads «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.

Album

Sandra Kolstad

«San Silva»

Fanfare

HHHHHI

Hvor stor prosentandel poplåter handler egentlig om et «you» og et «me»? Det kan vel umulig være langt fra nesten alle. Men akkurat hvem dette du-et og jeg-et det synges om egentlig er, og hvordan vi forestiller oss dem, er kanskje et like så interessant spørsmål. For de mest popkulturelt skadde personene av oss utarter disse aktørene seg ofte som Hollywood-versjoner av romantiske par.

«You» er verdens beste eller verdens verste person som påfører kjærlighet, smerte, sinne, glede, snørr eller tårer. «Me» er mottakeren av hele opplegget. Finally I’m ready for it / I’m ready for you, synger artist og produsent Sandra Kolstad når hun åpner sitt fjerde album «San Silva», og da tenker jeg ikke lenger enn at dette mest sannsynlig er nok et popalbum som handler om kjærlighet.

Men så feil kan man altså ta, fordi Kolstad, kommer det senere frem, synger ikke nødvendigvis om denne «vanlige andre». Forholdet mellom du-et og jeg-et kan også være mellom det ukjente i møte med det kjente, kollektivet i møtet med individet. At tekstene er åpne for tolkning er kanskje ikke i seg selv en grunn til å falle av stolen i begeistring, men det skal sies at det er noe med Kolstads tekstlinjer som klistrer seg fast i minnet og blir værende lenge.

Siden hun begynte å produsere sin ekstravagante elektroniske pop med «Crux»-albumet i 2011, har hun vist at hun er en formidabel tekstforfatter som kan kunsten å vri og vende på ord og uttrykk som kan bety flere ting samtidig, avhengig av hvilket øre som lytter. «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.

I mine ører er dette Kolstads beste utgivelse så langt. Siden forrige plate, «Zero Gravity State of Mind» (2014), har hun vært basert i Berlin og rukket å debutere (i Bergen) som teaterkomponist og skuespiller i stykket «Familien som kunne snakke om alt». Hvorvidt disse nye erfaringene har påvirket musikken hennes er kanskje vanskelig å si – det har alltid vært noe teatralsk, i positiv forstand, ved hennes ekspressive musikkformidling både på scene og plate.

Men jeg synes likevel det er mer trøkk i «San Silva», som er spilt inn i Bergen, Sverige, Island og Buenos Aires – på et piano hun fant på en søppeldynge, på sykkel og i en leilighet med så tynne vegger at hun måtte synge lavt for ikke å vekke naboene.

Høydepunktene er mange. Det soleklare eksempelet er uten tvil hennes tredje single «Hurricane», som må kunne sammenliknes med utløsning av endorfiner. Den skyter fart fra en jazzet orgelintro til et komplekst lydunivers fylt av en rik fargepalett av synther og beats, som strekkes ut og holdes tilbake til det hele møtes i det eksplosive refrenget. Det samme gjelder «When My Heart Is Running Dry», som har et av de beste poprefrengene jeg har hørt på en god stund.

Mens «Dance On» er et mer eksperimentelt innslag med en kaldere sound, har for eksempel «Al Love You» og «Mango Corner» mye til felles med den Kylie Minogue-baserte spillelista jeg hørte på repeat en gang på tidlig 2000-tall. Det er vel ikke de sistnevnte låtene som virkelig treffer, men i sin helhet presenterer de en Sandra Kolstad som lett balanserer på line over popspekteret – og som gjør det med stil.

musikk@klassekampen.no

Torsdag 28. september har Sandra Kolstad slippfest på Blå i Oslo. Fredagen og lørdagen spiller hun i Trondheim (Astrum) og Stavanger (Kunsthallen). 6. oktober kan hun høres på Litteraturhuset i Oslo, og 21. oktober i Vaktbua, Kristiansand.

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2017 kl. 16.54
Mandag 16. oktober 2017
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.
Mandag 9. oktober 2017
I samtaleboka «Tårer fra en stein» trer Pål Waaktaar Savoy omsider ordentlig fram i lyset.
Mandag 9. oktober 2017
Med gullpennen i handa og nytt album under arma, vil Cezinando utfordre dagens menn. Og rapsjangeren.
Mandag 9. oktober 2017
«Takin Ova» er forbilledlig opptatt av form og estetikk, unngår overdrevet gubbepreik og får fram det unikt mangfoldige uttrykket i norsk rap av i dag.
Mandag 2. oktober 2017
Lenge var de to av popmusikkens mest eksentriske karakterer, men nå vil både Miley Cyrus og Lady Gaga normalisere sine outrerte artistpersonligheter.
Mandag 25. september 2017
Sandra Kolstads «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.
Mandag 18. september 2017
«Grant & I» er den subtile åttitalls-popens svar på Patti Smiths «Just Kids».
Mandag 11. september 2017
En utgivelse og en opphavsmann det mildt sagt er problematisk å forholde seg til, men der både musikk og gjennomslagskraft er oppsiktsvekkende.
Mandag 4. september 2017
Oslo-aktuelle Ryuichi Sakamotos karriere viser hvordan musikken kan bygge bro over store oseaner. Med litt hjelp fra ingeniørkunsten.
Mandag 28. august 2017
Et tap for norsk indiebransje: Salget av den digitale drivkraften Phonofile til Sony-eide The Orchard er enda et tilfelle av at mer musikk havner på færre hender.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk