Mandag 25. september 2017
Nytt album: I Sandra Kolstads ekspressive musikkformidling har det alltid vært noe teatralsk, i positiv forstand. Foto: Francisco Munoz
Sedvanlig stilfullt: Sandra Kolstads nye popalbum er hennes beste så langt.
Over hele popspekteret
Sandra Kolstads «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.

Album

Sandra Kolstad

«San Silva»

Fanfare

HHHHHI

Hvor stor prosentandel poplåter handler egentlig om et «you» og et «me»? Det kan vel umulig være langt fra nesten alle. Men akkurat hvem dette du-et og jeg-et det synges om egentlig er, og hvordan vi forestiller oss dem, er kanskje et like så interessant spørsmål. For de mest popkulturelt skadde personene av oss utarter disse aktørene seg ofte som Hollywood-versjoner av romantiske par.

«You» er verdens beste eller verdens verste person som påfører kjærlighet, smerte, sinne, glede, snørr eller tårer. «Me» er mottakeren av hele opplegget. Finally I’m ready for it / I’m ready for you, synger artist og produsent Sandra Kolstad når hun åpner sitt fjerde album «San Silva», og da tenker jeg ikke lenger enn at dette mest sannsynlig er nok et popalbum som handler om kjærlighet.

Men så feil kan man altså ta, fordi Kolstad, kommer det senere frem, synger ikke nødvendigvis om denne «vanlige andre». Forholdet mellom du-et og jeg-et kan også være mellom det ukjente i møte med det kjente, kollektivet i møtet med individet. At tekstene er åpne for tolkning er kanskje ikke i seg selv en grunn til å falle av stolen i begeistring, men det skal sies at det er noe med Kolstads tekstlinjer som klistrer seg fast i minnet og blir værende lenge.

Siden hun begynte å produsere sin ekstravagante elektroniske pop med «Crux»-albumet i 2011, har hun vist at hun er en formidabel tekstforfatter som kan kunsten å vri og vende på ord og uttrykk som kan bety flere ting samtidig, avhengig av hvilket øre som lytter. «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.

I mine ører er dette Kolstads beste utgivelse så langt. Siden forrige plate, «Zero Gravity State of Mind» (2014), har hun vært basert i Berlin og rukket å debutere (i Bergen) som teaterkomponist og skuespiller i stykket «Familien som kunne snakke om alt». Hvorvidt disse nye erfaringene har påvirket musikken hennes er kanskje vanskelig å si – det har alltid vært noe teatralsk, i positiv forstand, ved hennes ekspressive musikkformidling både på scene og plate.

Men jeg synes likevel det er mer trøkk i «San Silva», som er spilt inn i Bergen, Sverige, Island og Buenos Aires – på et piano hun fant på en søppeldynge, på sykkel og i en leilighet med så tynne vegger at hun måtte synge lavt for ikke å vekke naboene.

Høydepunktene er mange. Det soleklare eksempelet er uten tvil hennes tredje single «Hurricane», som må kunne sammenliknes med utløsning av endorfiner. Den skyter fart fra en jazzet orgelintro til et komplekst lydunivers fylt av en rik fargepalett av synther og beats, som strekkes ut og holdes tilbake til det hele møtes i det eksplosive refrenget. Det samme gjelder «When My Heart Is Running Dry», som har et av de beste poprefrengene jeg har hørt på en god stund.

Mens «Dance On» er et mer eksperimentelt innslag med en kaldere sound, har for eksempel «Al Love You» og «Mango Corner» mye til felles med den Kylie Minogue-baserte spillelista jeg hørte på repeat en gang på tidlig 2000-tall. Det er vel ikke de sistnevnte låtene som virkelig treffer, men i sin helhet presenterer de en Sandra Kolstad som lett balanserer på line over popspekteret – og som gjør det med stil.

musikk@klassekampen.no

Torsdag 28. september har Sandra Kolstad slippfest på Blå i Oslo. Fredagen og lørdagen spiller hun i Trondheim (Astrum) og Stavanger (Kunsthallen). 6. oktober kan hun høres på Litteraturhuset i Oslo, og 21. oktober i Vaktbua, Kristiansand.

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2017 kl. 16.54
Mandag 4. desember 2017
Kenneth Engebretsens albumdebut gir deg den hardbarkede, desperate og sårbare sannheten om Oslos gater.
Mandag 27. november 2017
Björks utopiske lydlandskaper, møysommelig skåret ut i skjærings­punktet ­mellom natur og kultur, er ikke et ­manifest. Men en manifestasjon.
Mandag 20. november 2017
Han synger om henne, til henne og for henne. Og framført på en scene føles Phil Elverums sanger om å miste kona både sterkere og tettere på livet.
Mandag 20. november 2017
Årets bestselger «Reputation» er ikke like rett-fram som man skulle tro, laget av en popstjerne som leker seg med identitet – nye Taylor eller gamle?
Mandag 13. november 2017
Når Anja Garbarek nå er tilbake, er det med et musikkdramatisk bestillingsverk til Festspillene 2018, i samarbeid med koreograf/regissør Jo Strømgren.
Mandag 6. november 2017
Karin Dreijers andre plate som Fever Ray er en mektig triumf; en plate som ikke bare sier mye, men som også låter makeløst.
Mandag 30. oktober 2017
77-årige Calypso Rose er ambassadør for musikken fra Trinidad og Tobago. Tirsdag spiller hun på Oslo World.
Mandag 23. oktober 2017
Selv om det er noe lite forfinet ved klaverkomposisjonene til Friedrich Nietzsche, er der en dybde som nesten kan måle seg med de filosofiske verkene hans.
Mandag 16. oktober 2017
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.
Mandag 9. oktober 2017
I samtaleboka «Tårer fra en stein» trer Pål Waaktaar Savoy omsider ordentlig fram i lyset.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk