Mandag 25. september 2017
Nytt album: I Sandra Kolstads ekspressive musikkformidling har det alltid vært noe teatralsk, i positiv forstand. Foto: Francisco Munoz
Sedvanlig stilfullt: Sandra Kolstads nye popalbum er hennes beste så langt.
Over hele popspekteret
Sandra Kolstads «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.

Album

Sandra Kolstad

«San Silva»

Fanfare

HHHHHI

Hvor stor prosentandel poplåter handler egentlig om et «you» og et «me»? Det kan vel umulig være langt fra nesten alle. Men akkurat hvem dette du-et og jeg-et det synges om egentlig er, og hvordan vi forestiller oss dem, er kanskje et like så interessant spørsmål. For de mest popkulturelt skadde personene av oss utarter disse aktørene seg ofte som Hollywood-versjoner av romantiske par.

«You» er verdens beste eller verdens verste person som påfører kjærlighet, smerte, sinne, glede, snørr eller tårer. «Me» er mottakeren av hele opplegget. Finally I’m ready for it / I’m ready for you, synger artist og produsent Sandra Kolstad når hun åpner sitt fjerde album «San Silva», og da tenker jeg ikke lenger enn at dette mest sannsynlig er nok et popalbum som handler om kjærlighet.

Men så feil kan man altså ta, fordi Kolstad, kommer det senere frem, synger ikke nødvendigvis om denne «vanlige andre». Forholdet mellom du-et og jeg-et kan også være mellom det ukjente i møte med det kjente, kollektivet i møtet med individet. At tekstene er åpne for tolkning er kanskje ikke i seg selv en grunn til å falle av stolen i begeistring, men det skal sies at det er noe med Kolstads tekstlinjer som klistrer seg fast i minnet og blir værende lenge.

Siden hun begynte å produsere sin ekstravagante elektroniske pop med «Crux»-albumet i 2011, har hun vist at hun er en formidabel tekstforfatter som kan kunsten å vri og vende på ord og uttrykk som kan bety flere ting samtidig, avhengig av hvilket øre som lytter. «San Silva» kan gjerne leses som et kjærlighetsalbum, men også som et album om enkeltmennesker i møte med det moderne samfunnet. Eventuelt handler det bare om dansing.

I mine ører er dette Kolstads beste utgivelse så langt. Siden forrige plate, «Zero Gravity State of Mind» (2014), har hun vært basert i Berlin og rukket å debutere (i Bergen) som teaterkomponist og skuespiller i stykket «Familien som kunne snakke om alt». Hvorvidt disse nye erfaringene har påvirket musikken hennes er kanskje vanskelig å si – det har alltid vært noe teatralsk, i positiv forstand, ved hennes ekspressive musikkformidling både på scene og plate.

Men jeg synes likevel det er mer trøkk i «San Silva», som er spilt inn i Bergen, Sverige, Island og Buenos Aires – på et piano hun fant på en søppeldynge, på sykkel og i en leilighet med så tynne vegger at hun måtte synge lavt for ikke å vekke naboene.

Høydepunktene er mange. Det soleklare eksempelet er uten tvil hennes tredje single «Hurricane», som må kunne sammenliknes med utløsning av endorfiner. Den skyter fart fra en jazzet orgelintro til et komplekst lydunivers fylt av en rik fargepalett av synther og beats, som strekkes ut og holdes tilbake til det hele møtes i det eksplosive refrenget. Det samme gjelder «When My Heart Is Running Dry», som har et av de beste poprefrengene jeg har hørt på en god stund.

Mens «Dance On» er et mer eksperimentelt innslag med en kaldere sound, har for eksempel «Al Love You» og «Mango Corner» mye til felles med den Kylie Minogue-baserte spillelista jeg hørte på repeat en gang på tidlig 2000-tall. Det er vel ikke de sistnevnte låtene som virkelig treffer, men i sin helhet presenterer de en Sandra Kolstad som lett balanserer på line over popspekteret – og som gjør det med stil.

musikk@klassekampen.no

Torsdag 28. september har Sandra Kolstad slippfest på Blå i Oslo. Fredagen og lørdagen spiller hun i Trondheim (Astrum) og Stavanger (Kunsthallen). 6. oktober kan hun høres på Litteraturhuset i Oslo, og 21. oktober i Vaktbua, Kristiansand.

Artikkelen er oppdatert: 27. september 2017 kl. 16.54
Mandag 11. juni 2018
AlbumFatoumata Diawara«Fenfo»Montuno/Wagram MusicHHHHHJDet har gått hele syv år fra maliske, nå Paris-bosatte Fatoumata Diawara...
Mandag 4. juni 2018
Utrolige opplevelser under de utrolige Festspillene i Bergen, som kunne tjent på færre forestillinger som kolliderer.
Mandag 28. mai 2018
ThundercatArtist og «superbassist», spiller på Verftet i Bergen onsdagStephen «Thundercat» Bruner blir aldri lei av å spille.IntervjuDu har en av musikkverdenens...
Mandag 14. mai 2018
Norsk musikkeksport er mer enn EDM. Det er er jo også ECM. Den tyske kvalitetsetiketten gir nå ut albumet til en ny supertrio med smått uortodoks besetning: lyriker, pianist og vokalist.
Mandag 14. mai 2018
Dirigent Grete Pedersen og Solistkoret når stadig nye høyder, både med tidligmusikken og samtidsmusikken, og er «veldig lite opptatt av båser».
Mandag 7. mai 2018
Det er annerledes enn på plate, men en samtale med Susanne Sundfør minner likevel om musikken. Ganske intenst, og med noen uforutsigbare, tidvis krappe svinger.
Mandag 23. april 2018
Ulikt forgjengeren, er world music 2.0 et nedenfra og opp-fenomen gjort mulig av ny teknologi. Uten at begrepet blir mer nøytralt av den grunn.
Mandag 16. april 2018
Det er lett å heie på Cardi B, de stemme­løses rå stemme, men likevel blir ikke Nosizwe kvitt bismaken – hvem vil hun at Cardi B skal være?
Mandag 9. april 2018
Sverre Knudsen minnes bestevennen og bandkollegaen i blant annet The Aller Værste!, Lasse Myrvold.
Mandag 26. mars 2018
Jenny Wilson gjør noe vondt til noe vakkert og lar poesi være poesi. «Dette er nærmere en rapportering av hva jeg selv har opplevd», sier hun.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk