Fredag 22. september 2017
Den draumen me ber på: Mange unge drømmer om å komme seg ut på landet, skriver Stefan Sundström. Her fra Steigen i Nordland. Foto: Kyrre Lien, NTB scanpix
I storbyens øredøvende sus hører vi ikke folks stille ønsker om et annet liv.
Ut på landet!

Jeg vokste opp i en forstad til Stockholm, Farsta. Mange av oss som bodde der på 1970-tallet, drømte om å flytte ut i skogen. På den tida var Farsta det som i dag ville blitt kalt en no go-sone. Det var en masse skriverier om brente biler, hasjsalg og arbeidsløse ungdommer som hang ved T-banestasjonen. Folk som kom på besøk i Stockholm, var redde for å dra ut til Farsta, akkurat som de var redde for å gå over Sergels torg inne i sentrum. Der kunne man nemlig få en sprøyte i armen av en eller annen halvgal narkoman. Hadde man hørt.

På den tida fantes det ikke noen sterk politisk kraft som ville slå mynt på folks redsel, det var ingen norske politikere med spekulative agendaer som kom og besøkte oss. Det var faktisk litt artig å bo i en forstad som var kjent over hele landet som et helvete.

Det var massevis av innvandrere i forstedene på den tida også. Innvandrere fra Edsele og Krokom, Tammerfors og Svappavara. Også den gangen var de kastet ut i et ukjent miljø der de ikke kjente naboene. Det var barna som vokste opp der som knyttet kontaktene. Mor og far satte seg taust på T-banen på vei til jobben, sammen med andre tause og ensomme mødre og fedre. Ungene hang ved t-banestoppet og skapte en kultur inspirert av Jimi Hendrix, FNL og Woodstockfestivalen. Og en del av denne kulturen var en slags diffus og naiv lengsel til natuuuren.

Jeg tror det var en slags stedfortredende drømmer for foreldrene våre, der de satt på T-banen og lengtet hjem til Bengtsfors. Vi tok de uuttalte drømmene på alvor, og om nettene vandret vi ned til Magelungen og Farstanäset. Noen fikk til og med en jobb gjennom Arbetsförmedlingen der de ryddet i krattet. I Farsta var det mange som ikke fant seg til rette på arbeidsmarkedet, og da fikk de slike jobber. Nødarbeid, betalt av staten.

Selv gikk jeg på ungdomsskolen, men fikk henge med de eldre ungdommene om nettene. En av krattrydderne hadde bygget en hytte som han bodde i. Han hadde funnet et utilgjengelig og hemmelig skogsområde mens han jobbet i skogen. Nå ville han bo der. Det imponerte meg: Ideen om å forvandle utenfor til innenfor, en tilværelse der de der ute gikk glipp av fantastiske skogsmorgener i mai, med fuglesang og sol og besøk av de kuleste damene i kommunen.

Nå var det ikke sånn det endte, det ble masse øl og seinere tunge stoffer. Sist jeg så ham, sto han og solgte gateavisa og hadde det ikke særlig bra. Tenk om det faktisk hadde vært en vei ut på landet!

Jeg kjenner så mange som lengter ut på landet. Generasjonen til barna mine er nå i alderen der de selv får barn, og jeg går på disse barneselskapene som en god, gammel morfar. Der sitter jeg blant ballonger og økologisk saft og hører på unge foreldres drømmer om småbruk i Sörmland, kanskje man kan pendle til byen? Hvor lenge må man stå i kø for en tomt på hagekoloni? Tenk, jeg hørte om et kjempestort hus med stor tomt i Hälsingland til salgs for 400.000 …. Wow! Slike ting snakker de om. Men det blir jo ikke noe av, det blir masse jobb og tung gjeld for å kjøpe seg inn i et borettslag for to millioner.

Jeg tror det finnes en undervurdert aksje i Sverige. Jeg mener folks lengsel ut på landet. Propagandaen for den urbane livsstilen har i flere tiår vært så øredøvende at folks ensomme drømmer i trafikkstøyen om en annen tilværelse ikke blir hørt. I stedet har folk gjort så godt de kan for å fortrenge lengselen.

Det er bare en avstengt oljekran og en uke mellom vår urbane tilværelse og sult. Det er ikke distriktene som trenger oss, det er vi som trenger distriktene. Vi må begynne å produsere mat igjen i dette landet. Hvorfor er det da så vanskelig for unge som vil flytte ut på landet, og i prinsippet umulig å bli bonde i dagens Sverige?

Det store hinderet er så klart pengene. På jordbruksskolene i Sverige har det i flere tiår vært storskaladrift og høy gjeld for å kjøpe dyre maskiner som har vært det eneste riktige. Den som vil være bonde, må ha gjeld oppover ørene. Og konsentrere seg om én type avling. Hele det svenske systemet er bygd opp rundt dette, de små meieriene er slått ut for lenge siden, det er ikke lønnsomt å ha noen få dyr.

Tenk om vi kunne tenke annerledes om alt dette. Tenk om vi kunne se at det trengs masse bønder, gjøre det lett å dyrke jorda i Sverige igjen, gi statlige rentefrie lån til folk som vil hjelpe til med å sikre matforsyningen? Det er helt sprøtt at de som vil flytte ut på landet og bli bønder, ikke kan det. Ille for dem. Men enda verre for oss, vi som vil trenge den maten. Ganske snart.

Teksten er oversatt av Lars Nygaard.

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.46
Fredag 22. september 2017
Jeg vokste opp i en forstad til Stockholm, Farsta. Mange av oss som bodde der på 1970-tallet, drømte om å flytte ut i skogen. På den tida var Farsta det som i dag ville blitt kalt en no...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk