Fredag 22. september 2017
Dialog
Å lytte til den andre
Vi trenger alle å få ordet iblant, og vi trenger å bli hørt.

Vi er sjelden i ekte dialog. Mest er vi i en slags forhandling – eller i debatter med tilhørere.

Dialog krever noe av oss som vi sjelden byr på: likeverdighet, velvilje, åpenhet, samarbeid. Fine ord som omtrent koker ned til at begge har vilje til å dele på taletiden, tar seg god tid, at de virkelig har vilje og evne til å lytte, og ingen skjulte agendaer. Når var du sist i en sånn samtale?

Jeg snubler jeg også, men prøver ofte å være i dialog.

Psykoterapi på sitt beste ligner på ekte dialog. Men ofte er tiden snau og målene store, så det blir for travelt til særlig mye dialog. Likeverdig er psykoterapien heller ikke, men den med størst makt, terapeuten, har tross alt i oppgave å konsentrere seg om å lytte og utforske. Det at psykoterapi ofte nærmer seg ekte dialog, er noe av det helbredende ved den. Ikke så rart, kanskje, når vi vet at spedbarnet nærmest blir til i psykologisk forstand ved å møtes i et slags dialogisk samspill med rimelig følsomme foreldre.

I psykoterapi gjør vi noe av det samme, men der har vi ord også. Og en del av magien ved gjensidig forelskelse kan sies å være at vi gjenskaper denne gjensidigheten og dialogen, også her med ord, og i tillegg med fysisk intimitet, som forsterker det hele. Forelskelse kan kaste oss inn i dyp psykologisk symbiose, nesten som hos det tilfredse spedbarnet, og kan i beste fall helbrede minst like mye som psykoterapi – så lenge forelskelsen varer. Sosiologen Francesco Alberoni kalte dette i sin klassiker om «Forelsking og kjærleik» for fødselstilstanden – en tilstand hinsides tid og sted hvor utrolige endringer kan skje. Også de mest fortrolige samtalene i dype vennskap byr på noe av det samme. Dette er å virkelig bli sett og hørt – og godtatt som man er. Og det viser gjensidig vilje til å la seg forandre.

Sitter vi og venter på dialog på dette nivået, kan vi vente lenge. Dette er kommunikasjonen i livets store, magiske øyeblikk. Resten av samtalene våre dreier seg altså mest om helt andre ting. Jeg pleier å snakke med folk i terapi om at vi må være klar over hvilken type samtale vi er i til enhver tid hvis vi skal ha handlingsrom, få vår del av taletiden og bidra til å påvirke utfall. Vi må lære hva forhandlinger går ut på, vi må drille oss i debatt og overtalelse. Og vi må skjønne når ordskifter ikke lenger er noen av delene, når vi ikke kommer noen vei. Står vi helt fast, men er ute av stand til å forlate situasjonen, må vi kanskje lære oss litt om atferdsteorienes «dressur» – hvordan vi kan gi og ta vekk «belønninger» for å påvirke andres atferd og holdninger i den retningen vi ønsker.

Er det manipulasjon, sier du? Spørsmålet er om du bare skal la deg dressere selv, eller også kunne påvirke andre når det trengs. Vi trenger innsikt i og samtale- og samspillsferdigheter på alle nivåene.

Når mennesker snakker sammen, beveger de seg altså i spennet mellom ekte dialog og dressur. Og det er faktisk ikke så ille! Det som er verre, er hvor ofte vi ikke snakker sammen i det hele tatt, ikke gir hverandre taletid, bare lytter til oss selv – hvor ofte vi bare produserer selvsentrert støy. I tillegg til alle situasjoner med slike støyende parallellmonologer kommer det økende antall ganger vi sitter nær hverandre i liksom-samspill, men er oppslukt av noe helt annet, oftest på en skjerm. Travle, moderne familier jobber gjerne hardt for å klare å ha ett felles måltid per døgn, og de må ofte inn i tøffe forhandlinger for at disse tjue måltidsminuttene skal foregå uten skjermer. «Noe» robber privatlivet vårt for deilige dialoger, utfordrende forhandlinger og oppfriskende debatter.

Hvem som tar og får ordet, påvirkes selvsagt også av personlige egenskaper og av sosial rolle. Amerikanske Susan Cains bok fra 2012 om verdien av å være født innadvendt, med den norske tittelen «Stille. Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke», har tatt verden med storm. Innadvendt eller utadvendt er egenskaper vi er født med, også om vi har trent oss i å skjule det. Gjennomsnittlig er innadvendte bedre observatører og lyttere enn utadvendte. Det burde dermed være interessant for oss å høre hva de har å si, men de tar sjeldnere ordet enn utadvendte, så de ender ofte nettopp opp med å være for stille.

Svært mange av oss har vel også sett hvordan hver enkelt fort sitter fast i en rolle, for eksempel i familien. I min slekt har lillesøster eller lillebror blitt sittende nesten taus i oppveksten, bare for å ta igjen taletid som voksen rundt sitt eget middagsbord, med en ny lillesøster eller lillebror som tar støyten for alle de taletrengte. Lignende mønstre fins på mange arbeidsplasser.

I det offentlige rom, da? Der fordeler man vel taletiden mer profesjonelt og samtaler uten distraksjoner? Tja – kampen om taletiden og avbrytelsene oppfatter enhver seer og lytter. Og siden det mest går i debatter, iblant forhandlinger, er det få som lytter til hverandre i de offentlige samtalene. Man antar vel derimot at tilskuerne og tilhørerne skal lytte, men de kan fort gå lei – av manglende debattskikk og et merkelig skjevt utvalg av debattanter.

En ting er at de fleste fortsatt, i 2017, oppfatter det som en rimelig fordeling av taletiden hvis menn snakker mer enn kvinner, og som at kvinner snakker for mye hvis begge kjønn snakker like mye. Vi har selvsagt kommet et godt stykke på disse 100 årene hvor kvinner endelig får snakke i forsamlinger, men helt i mål er vi åpenbart ikke. For å få ordet offentlig bør du i tillegg til å være mann, være hvit, omtrent mellom 20 og 50 år, bo i Oslo eller en annen storby, være akademisk utdannet – og helst ha en stor omgangskrets som omfatter de såkalt skravlende klasser av mediefolk, eksperter, redaktører og så videre. Da får du ordet, og kan beholde det lenge – altfor lenge.

Det er lett å tenke at alle de andre, de umælende, godtar tingenes tilstand og innser de skravlende klassers overlegenhet når det gjelder offentlig samtale og analyser. Men hvis man faktisk gidder å snakke med folk, er det ikke helt det inntrykket man får. Mange av dem som nesten aldri får ordet, som så å si aldri hører sin virkelighet beskrevet, går lei. De drar på skauen, kjenner motvilje, føler forakt, noen blir kanskje «nettroll»? Jeg brukte to uker av ferien min i Finnmark i sommer, og følte meg nærmest kronisk flau over oss søringers manglende innsikt i og interesse for finnmarkingers liv – for å nevne ett lite eksempel.

Vi trenger alle å få ordet iblant, og vi trenger å bli hørt. Dessuten bør så mange grupper som mulig jevnlig få oppleve at folk de identifiserer seg med, får delta i offentlig ordskifte. Å ha en mulighet som den jeg har, ved å skrive i denne spalten, er et stort privilegium! Hvis man er av dem som jevnlig får ordet offentlig og ikke lenger oppfatter det som et privilegium, kan man være sikker på at man for lengst har brukt for mye taletid. Da er det på tide å si som statsminister Christian Michelsen skal ha sagt til den taletrengte Bjørnstjerne Bjørnson: «Nu gælder det om at holde kæft!»

Om man er fast ansatt ordgyter, kan man jo i stedet bruke sin spalteplass eller taletid på å utforske personer, grupper og forhold man sjelden har interessert seg for. For de fleste av oss i de skravlende klasser skulle det være mye å ta av. Og når man på den måten setter seg selv til side for å utforske mennesker man vet lite om, trenger man plutselig nettopp de dialogiske dydene: å lytte, være nysgjerrig, gi seg tid, la seg påvirke, sette seg selv til side for å gi den andre plass. Da kan man til og med oppleve å bli litt forandret, av mennesker man tidligere syntes var verken viktige eller interessante.

eva.tryti@vikenfiber.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.56
Fredag 22. september 2017
Vi trenger alle å få ordet iblant, og vi trenger å bli hørt.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk