Torsdag 21. september 2017
På grensen: Det ser ut som om vi mennesker ikke kan bli eldre enn rundt 115 år. Her japanske Misao Okawa, som døde i april 2015 – 117 år gammel. Foto: Jiji Press, AFP/NTB scanpix
Nye forsøk har ikke bare identifisert genene som gjør at vi eldes, men også funnet hvordan vi kan skru dem av.
Har vi løst aldersgåten?
Dersom Darwins evolusjonsteori stemmer, burde vi for lengst ha gjort oss ferdig med aldring.

Har det rablet for Viten-redaksjonen? Å antyde at «aldringsgåten» er løst, kan virke like dumt som de stadige oppslagene om at «kreftgåten» er løst. Men når det gjelder aldring, er det faktisk en gåte: Dersom Darwins evolusjonsteori stemmer – noe den ser ut til å gjøre – burde nemlig aldring være et tilbakelagt stadium. Denne teorien sier at egenskaper som øker reproduksjonsevnen vil bli selektert fram over tid.

Man skulle tro at jo lenger et dyr lever og er i stand til å formere seg, desto flere gener vil det legge igjen, og derfor burde seleksjonen tvinge fram individer med stadig lengre levealder.

Fakta

Aldring:

• Aldring kan defineres som tiltagende funksjonstap av kroppens vev og organer med årene (Store Medinske Leksikon).

• Aldring rammer alle, men skjer ikke i lik tempo hos alle.

• Medisinske utviklinger og bedre levekår har ført til at menneskenes gjennomsnittlige levealder har økt.

• Det virker likevel å være et «tak» på hvor gamle vi kan bli, som ligger på rundt 115 år. Svært få mennesker har blitt eldre enn det.

Menneskets maksgrense

Vi vet også at det finnes dyr – som havskilpadder – som kan bli langt eldre enn menneskets tilsynelatende grense på 115 år, noe som tyder på at det ikke er noe i biologien som setter en slik øvre grense. Men i praksis er det annerledes. Få av oss blir over 105. Og for andre dyrearter er levealderen langt kortere enn dette, selv om de er bygd opp av noenlunde de samme elementene som oss.

Dette paradokset har vært diskutert helt siden 1800-tallet. I 1953 kom imidlertid George C. Williams med en mulig forklaring, i sin teori om antagonistisk pleiotropi. «Pleiotropi» er dannet av de greske ordene «pleios» («flere») og «tropos» («retning»), og brukes om gener som har flere effekter, i ulike retninger. Noen ganger kan disse effektene være i direkte motstrid med hverandre – antagonistiske.

Noen tiår fra eller til

Williams’ teori antydet at aldringsparadokset kunne komme av at gener som i et visst stadium av livet virket gunstig for reproduksjonsevnen, på et senere stadium kunne virke negativt i forhold til overlevelse, og dermed føre til tidligere død.

Reproduksjon og overlevelse kunne stå i et motsetningsforhold til hverandre, og evolusjonen hadde latt dette skje fordi den er «blind» for hva som skjer med kroppen når den ikke lenger reproduserer. Når man ikke lenger kan få barn, har det ingen effekt på reproduksjonsevnen om man lever noen tiår til. (Med mindre man som besteforeldre kan bidra til at ens barnebarn får bedre reproduktive sjanser).

Denne teorien har imidlertid hatt en mangel: Man har ikke funnet noen biologiske bevis for at det fantes noen slike mekanismer. Man har ikke påvist noen gener som kunne vise en slik antagonistisk pleiotropi.

Dramatisk gjennombrudd

Nå har imidlertid forskere ved Institute of Molecular Biology (IMB) i Mainz i Tyskland ikke bare identifisert genene bak paradokset, de har også klart å nøytralisere disse i forsøksdyr, med oppsiktsvekkende følger: Forsøksdyrene lever 50 prosent lenger, og i mye bedre helse. Artikkelen er publisert i tidsskriftet Genes and Development.

Forutsatt at dette kan overføres til mennesker, kan dette være det mest dramatiske gjennombruddet noensinne innen antialdringsforskningen. Men i første omgang kan det også lede til effektive behandlinger for pasienter med alvorlige nevrologiske lidelser som Alzheimer, Parkinson og Huntingtons sykdom. Dette er fordi de genene man har identifisert, regulerer nettopp prosesser som ligger bak disse sykdommene.

Kroppen spiser seg selv

Genene IMB-forskerne identifiserte, er slike som regulerer såkalt autofagi eller «selvspising». Denne mekanismen, som japaneren Yoshinori Ohsumi fikk Nobelprisen i fjor for å ha oppdaget, er cellenes måte å drive renovasjon på, ved å resirkulere sitt eget materiale. Dette er en helt nødvendig mekanisme, men den svekkes når man blir eldre, og etter hvert fungerer den så dårlig at den skader mer enn den hjelper.

Forskerne mener dette er en av de viktigste aldringsmekanismene, og at den blant annet gjør seg gjeldende ved sykdommer som Parkinson og Alzheimer. Disse vet vi har sammenheng med at det hoper seg opp med avfallsstoffer i hjernen, fordi autofagi-mekanismen ikke lenger fungerer som den skal.

Å skru av genene

Forskerne i Mainz gjorde imidlertid et overraskende funn. Da de fant en måte å «skru av» genene for autofagi på, i sine forsøk med ormen C.elegans, ble de eldre ormene friskere, og levde lenger enn de som ikke fikk behandling. Det å skru autofagimekanismen helt av, fungerte altså bedre enn å la den svekkede mekanismen holde på. En annen overraskelse var at selv om de skrudde av autofagi-genene kun i nevronene, ble hele organismen friskere, inkludert musklene.

Det disse forsøkene antyder, er altså at en måte å bremse aldring på, og bevare helsen lenger (ikke minst den nevrologiske), kan være å «skru av» genene for autofagi, når et individ er kommet opp i en viss alder, og kanskje helst er ferdig med sitt reproduktive virke. Men om dette fungerer på mennesker, og hvor komplisert det viser seg å være, gjenstår selvfølgelig å se.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.33
Torsdag 21. september 2017
Det blir stadig færre eldre fisker.
Torsdag 21. september 2017
Er menneskeheten i ferd med å gå helt i hundene?
Torsdag 21. september 2017
Dersom Darwins evolusjonsteori stemmer, burde vi for lengst ha gjort oss ferdig med aldring.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk