Torsdag 21. september 2017
Symbolsk motstander: Tyrkias statsminister Binali Yildirim hilser varmt på presidenten for regionen Kurdistan i Irak, Masoud Barzani. Foto: Hakan Goktepe, AFP/NTB scanpix
Interne stridigheter og regional innblanding har skapt en politisk floke før den planlagte folkeavstemningen på mandag.
Splitt og hersk om Kurdistan
Folkelig støtte: Kurdere demonstrerer for løsrivelse. Foto: Hassan Ammar, AP/NTB scanpix
Aktiv motstander: Irans president Hassan Rouhani advarer mot løsrivelsen. Foto: ATTA KENARE, AFP/NTB scanpix

Bare noen dager før den planlagte folkeavstemningen går kurderne i Irak en usikker fremtid i møte. På tross av nabostatenes sabelrasling er det ironisk nok den indre splittelsen blant kurderne som er den største fartsdumpen i veien til selvstendighet.

Kurdistans regionale myndigheter (forkortet KRG) har langt på vei fungert som en stat siden Golfkrigen i 1991. Allerede i 1992 ble det holdt valg og Kurdistans nasjonalforsamling ble opprettet.

I disse dager går det en kule varmt blant de kurdiske partiene i KRG. Heldigvis ikke bokstavelig, som i borgerkrigen mellom Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK) på 1990-tallet.

Eksterne aktører som ønsker å hindre både avstemning og en eventuell løsrivelse er mange; Iran, Tyrkia, Bagdad-regjeringen og USA, for å nevne noen. Men konfliktens kjerne ligger internt hos kurderne. Og ironien er at de kurdiske partiene tilsynelatende krangler om noe som alle er enige om, nemlig retten til å styre seg selv i en fremtidig kurdisk stat. Men bare tilsynelatende.

Prosessen frem til beslutningen om folkeavstemning om Kurdistans fremtid har vært rotete. Det var president Masoud Barzani og partiet hans, nevnte KDP, som på opportunistisk vis i juni i år besluttet at KRG skulle holde folkeavstemning om selvstendighet 25. september.

Fakta

Selvstendig Kurdistan:

• Mandag 25. september er det planlagt folkeavstemning for løsrivelse av irakisk Kurdistan. Folkeavstemningen er ikke juridisk bindende, men er ment å styrke de kurdiske lederne i forhandlinger med Bagdad.

• Eksterne aktører som USA, Tyrkia, Iran og regjeringen i Bagdad har ytret mer eller mindre eksplisitt motstand mot folkeavstemningen.

• I denne teksten skriver Chalak Kaveh om de interne og utenrikspolitiske utfordringene Kurdistans regionale myndigheter (KRG) står overfor.

Om forfatteren:

• Chalak Kaveh har en doktorgrad i historie fra Universitetet i Oslo.

For å forstå de herskende omstendighetene må vi et par år tilbake. I 2015 ble Kurdistans regionale myndigheter rammet av en dyp politisk krise. KDP nektet parlamentsformannen, Yusif Mohammed, å entre hovedstaden Erbil. Mohammed representerer det relativt nyetablerte partiet Gorran (Bevegelsen for forandring), som er svært kritisk til Barzani og KDP. Nykomlingen ble til blant annet etter en avskalling fra PUK, og Gorran har siden vært en av KDPs hovedmotstanderne.

En viktig utløsende årsak til krisen var bestemmelsen i KRGs konstitusjon som begrenser presidentens mandat til maksimalt to perioder. Etter å ha sittet i embetet den tillatte tiden, ville KDP og Barzani forhandle om å endre klausulen. Resultatløse forhandlinger førte til den svært radikale beslutningen sent i 2015: Å lukke dørene for Gorran var det samme som å låse dørene til parlamentet.

Dermed ble et viktig instrument og møtested for kurdisk samling avviklet. Igjen sto det en utøvende makt uten politisk legitimitet. Ett av problemene med beslutningen om folkeavstemning angår manglende politisk legitimitet: En viktig avgjørelse om KRGs fremtid bør vedtas i parlamentet og av folkets representanter der.

Noe som kompliserer og forverrer den interne politiske floken, er nabostatenes innblanding og splittende rolle i kurdisk politikk. De danner således den nest største hindringen for KRGs fremtidsplaner.

Tyrkias autoritære president har signalisert motstand mot KRGs planer, men det er bare en symbolsk motstand – enn så lenge. Tyrkia har den viktigste nøkkelen til en faktisk løsrivelse: KRGs viktigste inntektskilde kommer fra oljeeksporten som fra 2014 går via en ny pipeline til Tyrkia. Til tross for mange protester fra Bagdad tillot Ankara KRGs oljeeksport.

Tyrkiske reaksjoner kan vanskelig tolkes som annet enn en stilltiende støtte til folkeavstemningen. Det er utvilsomt at Barzani på forhånd har fått grønt signal fra Erdogan. Men hvorfor?

Det enkle svaret er at Erdogan tenker på tre viktige valg på hjemmebane i 2019: Han er derfor nødt til å ta kortsiktig hensyn til de hjemlige konservative kurderne som stemmer AKP. Dette må tolkes på samme måte som at Erdogan i februar i år, i forbindelse med besøk fra Barzani, lot Kurdistans flagg flagre på landets største flyplass. Det er imidlertid svært viktig å ha i mente at et grønt lys fra Erdogan for folkeavstemning på ingen måte er ensbetydende med støtte til en eventuell løsrivelse! Ved neste korsvei kan Erdogan like greit finne på å motsette seg en løsrivelse.

En annen årsak til Tyrkias stilltiende støtte til folkeavstemningen henger sammen med det nære strategiske og ideologiske båndet mellom Erdogan og KDP. I tillegg til oljeeksporten er importhandelen med Tyrkia viktig for begge parter. Enda viktigere er at en KRG styrt etter KDPs visjoner ikke innebærer noen umiddelbare politiske interessekonflikter med Tyrkia. Det skader heller ikke at Erdogan og Barzani står energisk sammen om hatet mot PKK. Nevnes må også at Tyrkia, grunnet sin allianse med KDP, forbeholder seg retten til fritt å intervenere i grenseområdene for å konfrontere PKK.

I motsetning til Tyrkia, har Iran i månedsvis og på de mest utvetydige måter protestert mot avgjørelsen om folkeavstemning. Mer konkret avstengte Iran nylig vanntilførselen for elva Lille Zab. Avgjørelsen ble tatt mens den irakiske statsministeren al-Abadi var på besøk i Iran.

Irans grunner til å agere mot KRGs eventuelle løsrivelse og selvstendighet er mange. For det første ryggmargsrefleksen som alle nabostater med egne kurdiske befolkning har: frykten for kurdisk opprør eller selvstendighetsforsøk på hjemmebane. For det andre handler det for Iran om den regionale konkurransen og Tehrans ønske om en fri korridor gjennom Irak og inn i Syria. Her er PKK en viktig aktør.

I 2014 ble Shingal-distriktet (Sinjar på arabisk) og jezidiene angrepet av IS. De eneste som spontant kom jezidiene til unnsetning var PKK. De anses derfor som helter av befolkningen. PKK ble imidlertid igjen etter at IS stort sett var slått tilbake fra områdene. I mellomtiden hadde de etablert og trent en styrke bestående av jezidier. På tross av KRG og andre aktørers protester, og forsøk med makt å ta tilbake disse områdene, kommer de ikke langt.

PKK har i realiteten alliert seg med Iran, Bagdad og iranskstøttede sjiamilitser. Iran har interesse av at PKK kontrollerer Shingal-distriktet som er en viktig grenseovergang til Syria. Når det gjelder KRGs fremtid, er det altså snakk om aksene Tyrkia og KDP på den ene siden, og Iran, PKK og Bagdad på den andre siden.

Sett fra Irans ståsted innebærer altså en kurdisk selvstendighet først og fremst et hinder for Tehrans strategiske og langsiktige planer for Irak og regionen. En demokratisk nabostat med nære forbindelser til USA er sand i maskineriet for Tehrans planer.

Iran har mange pressmidler overfor KRG. Viktigst er muligens deres innblanding og splittelse av kurdiske partier i KRG. I tillegg kommer importhandelen med Iran, som er nest størst etter Tyrkia (åtte milliarder dollar i 2014). Men en kompromissløs posisjon fra Iran kan like greit bli ris til egen bak – fordi en potensiell allianse med og anerkjennelse av KRG som stat også kan lønne seg. Irans historisk gode forhold til kurderne i Irak kan tillate at posisjonene her endrer seg over tid.

Når det gjelder Bagdad, vedtok det irakiske parlamentet nylig at KRGs avstemningsplaner måtte imøtegås med alle mulige tiltak. På ministernivå har man truet med krig. I tillegg besluttet parlamentet å avsette guvernøren for Kirkuk, noe som KRG mente Bagdad ikke hadde mandat til å gjøre. Like etter dømte det irakiske høyesterett beslutningen om folkeavstemning som konstitusjonsstridig, på lik linje med parlamentet. Vedtaket synes tannløst og blir ansett som en politisk og partisk kjennelse.

Bagdad har egentlig ikke mange virkemidler til rådighet og er en relativ svak part. Nettopp derfor kan mer eller mindre desperate handlinger fra Bagdad være farlig. De kan nemlig beordre sjiamilitsene til å angripe KRG. I stedet for en direkte krig mellom Iran og KRG, kan altså sjiamilitsene bli Tehrans og Bagdads stedfortredere i en varm konflikt. Viktige stemmer i det iranske militæret har allerede varslet et slikt scenario.

Det amerikanske utenriksdepartementet har sagt at de foretrekker en samlet Irak, men samtidig uttales det at kurdernes legitime streben for egne rettigheter støttes. Bevaring av koalisjonen mot IS er et viktig hensyn for amerikanerne. I juni truet den amerikanske kongressen med at støtten til peshmerga-styrkene kom til å utebli hvis KRG ikke stoppet folkeavstemningen. Dette har imidlertid ikke skjedd ennå. Amerikanernes trussel virker foreløpig ikke særlig troverdig. De stoppet tidligere i år svært effektivt det militære samarbeidet med peshmerga-styrkene, fordi KRG nektet å la amerikanerne hjelpe kurderne i Syria gjennom KRGs territorium. Da tok bare et par dager før KRG snudde i dette spørsmålet. Med andre ord: Amerikanerne kommer trolig til å sitte stille i båten og samtidig klage på timingen til KRG.

De regionale kreftene spiller et komplisert sjakkparti i KRG, men selv om de lokale aktørene velvillig deltar i spillet så er de på ingen måte kun for brikker å regne. Kurderne søker allianser, men bare så lenge disse er noenlunde i samsvar med egne mål. Dette er hovedårsaken til at den indre politiske krisen i KRG er en større hindring for løsrivelse enn hva nabostatene ellers har av midler.

I en så symbolsk viktig avgjørelse som Kurdistans mulige selvstendighet kan alle kurdiske partier tape på å gå imot folkeviljen. Gorran og kreftene mot avstemningen kan alltids mobilisere velgere med mer eller mindre rettmessige angrep på KDP. Det er likevel ingen lett oppgave å gå imot en sak som har så stor folkelig appell.

Dersom avstemningen holdes nå, er det vanskelig å spå noe annet enn et stort flertall for KRGs løsrivelse. Samtidig vet alle partiene, inkludert KDP, at veien til selvstendighet må skje etter en forhandling av noe sort med Bagdad og nabostatene: Jo mer samlet de kurdiske partiene står, desto bedre.

Det er ikke aktuelt for Barzani å avlyse folkeavstemningen; det vil gjøre uopprettelig skade på ham. Og her utkrystalliserer KRGs plan B seg: Dersom nabolandene, men først og fremst USA og andre mektige land, stiller garantier for en fremtidig folkeavstemning og eventuell løsrivelse, så kan avstemningen i denne omgang utsettes. Slike garantier har så langt latt vente på seg.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.36
Torsdag 21. september 2017
Bare noen dager før den planlagte folkeavstemningen går kurderne i Irak en usikker fremtid i møte. På tross av nabostatenes sabelrasling er det ironisk nok den indre splittelsen blant kurderne som er den...
Onsdag 20. september 2017
Mot slutten av Vigdis Hjorths roman «Med hånden på hjertet» sitter hovedpersonen Frøydis og tenker over det hun så langt har skrevet, som er fortellingen vi har lest: «Jeg vet ikke om det er for mange eller for få, men...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk