Onsdag 20. september 2017
Hva forteller en tegneserie om et land?
Striper som stinker

Just remember that/What we do/is what you just can’t do

«Cartoon Heroes», Aqua

For noen år siden fant jeg en liten tegneserie i en bortgjemt eske. Tegneserien handlet om en professor som hadde funnet opp en maskin som han kalte «rasist­måleren». Tilfeldigvis kom daværende Frp-leder Carl I. Hagen gående forbi og ble brukt som prøvekanin. Han sprengte alle skalaer, og til slutt eksploderte hele apparatet. En rasende professor avsluttet med å rope at han aldri burde latt Hagen teste oppfinnelsen.

Ok, det er en barnslig tegne­serie. Jeg var kanskje ni år da jeg lagde den. I mitt hode den gangen, på slutten av 1980-tallet, var Hagen selve symbolet på rasisme i Norge. Jeg hadde åpenbart ennå ikke oppdaget Arne Myrdal og Folkebevegelsen mot innvandring (FMI), eller Jack Erik Kjuus og Hvit valgallianse – eller alt som skulle komme seinere.

Her om dagen leste jeg en annen liten tegneserie. Den handlet om Hassan fra Somalia. I tegneserien kommer Hassan til Norge, men oppdager at dette landet ikke er som han trodde. Hassan blir syk i møte med «de ekstreme værforholdene». På sykehuset nektes han behandling fordi han mangler papirer. I neste rute ser vi en hvit mann peke på Hassan, og en snakkeboble med en banan. Hassan utsettes for rasistisk hets, heter det i teksten. I en annen rute ligger han på en benk og sover. «Hassan må bo på gata til han klarer å finne bolig», står det.

Tegneserien ble omtalt og delvis presentert her i avisa mandag og var en del av Justisdepartementets skremmekampanje mot mulige asylsøkere fra Somalia. Verket på 95 sider ble laget i samarbeid med International Organization for Migration (IOM) og delt ut i åtte somaliske byer i 2014 og 2015. Andre virkemidler norske myndigheter brukte i kampanjen var hørespill, og videosnutter som ble spredd blant annet på Facebook.

Artikkelen om tegneserien og kampanjen skapte mye engasjement, ikke minst på sosiale medier. Men dette var også et tilfelle der Facebook-feeden delte seg som Rødehavet: mellom de som reagerte sterkt og negativt på kampanjen, og de som bare løftet på skuldrene fordi de kanskje sympatiserer med eller aktivt støtter regjeringens innvandrings- og asylpolitikk. Dessuten er jo alt som Hassan opplever helt reelt. Det er kaldt i Norge. Det fins rasisme her.

Men Norge kan vel ikke bare være sånn som skremmetegningene framstiller landet. Innovasjon Norge skriver for eksempel på sine internasjonale sider at «Norge er et trygt og enkelt land» – kanskje ikke for Hassan, men for Halliburton. Hvis man klikker på «Why Norway?», kommer det ikke opp noen tegneserie men et bilde av det storslåtte operahuset i Oslo. Her står det at Norge er et «supert sted å leve» – faktisk det beste, ifølge FN – og et «åpent, stabilt og forutsigbart» land. Hvem har rett?

Grunnen til at Hassan-tegneserien vekker så mye ubehag hos mange, er ikke bare at de reagerer på det asylpolitiske formålet med kampanjen. Det som er ubehagelig, er at tegneserien er et veldig konkret uttrykk for et samfunn de ikke vil ha, men som de innser er her allerede, og som dyrkes og promoteres av landets valgte myndigheter.

Hvis Justisdepartementet skal lage et nytt opplag av tegneserien om Hassan, kan de for øvrig vurdere å legge til et par ruter. «Hassan møter nynazister som marsjer i gatene. Politiet ser på. Er du helt sikker på at du vil hit?»

Eller: «Hassan møter Per Fugelli. Per sier at ‘Det norske hus må være raust og mangfoldig’. Men Per er død nå.»

yohans@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.12

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk