Onsdag 20. september 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
David Ricardos handelsteori er 200 år. La oss endelig forkaste den for godt.
Ricardos last

«Selv om det ser ut til at markedsfundamentalismen er blitt henvist til historiens søppelkasse, står den andre delen av nyliberalismen – frihandelen – ikke bare like trygt som før, men er blitt bekreftet som ‘uunnværlig’ av politiske og økonomiske eliter verden over». Denne diagnosen, som er helt korrekt, finner vi i en bok som tar et oppgjør med markedsfundamentalismen slik den oppstod etter Berlinmurenes fall i 1989. Alt som var lært etter 2. Verdenskrig om den fundamentale betydningen av et lands økonomiske struktur ble da glemt.

David Ricardos handelsteori – som dagens frihandelsteori bygger på – feirer i år 200 år. Jubileet burde være en anledning til å ta et oppgjør med teorien og vise at frihandel svært ofte – mellom land med samme økonomiske struktur – er fordelaktig for alle. Men når Ricardo tar feil, bidrar hans handelsteori sterkt til at anslagsvis 900 millioner mennesker på denne planeten fremdeles ikke får nok mat.

David Ricardo tok som utgangspunkt for teorien at internasjonal handel består av at nasjoner bytter kvalitativt identiske arbeidstimer med hverandre. En arbeidstime i en steinalderindustri likestilles med en arbeidstime i Silicon Valley. Kapital er ikke-eksisterende i Ricardos handelsteori. Den bygger på hans ‘arbeidsverditeori’ som Karl Marx senere skulle bygge inn i kommunismen.

Ricardos handelsteori er blitt tilsidesatt svært ofte gjennom historien. Blant annet av samtlige land som industrialiserte etter at teorien ble presentert i 1817, Norge inkludert. Man forsto teorien som et forsøk fra engelskmennenes side på å forbli det eneste industrialiserte land i verden, dit alle andre land skulle levere råvarer. Isteden burde alle bevege seg inn i en mer kapitalintensiv industrialder. Joseph Schumpeter, hvis bok om økonomisk utvikling nå kommer på norsk, kritiserte Ricardo for å ha laget en teori som var så abstrakt at den ikke var brukbar i praksis. En flott teori, sier Schumpeter, den mangler ingenting annet enn sunn fornuft. Å lage teorier som var så abstrakte at de ikke har noen praktisk nytte kalte Schumpeter for the Ricardian vice: Ricardos last.

Siste gang Ricardos handelsteori ble totalt tilsidesatt var med Marshall-planen i 1947. Forløperen for denne planen var den såkalte Morgenthau-planen som de allierte hadde vedtatt i 1943. Denne planen skulle straffe Tyskland ved å avindustrialisere landet.

I 1947 sendte president Truman USAs ekspresident Herbert Hoover til Tyskland etter urovekkende rapporter om økende fattigdom der. Én kraftfull setning i Hoovers rapport til Truman – datert i mars 1947 – var antakelig det som stoppet avindustrialiseringsplanen: «Det er en illusjon at det nye Tyskland ... kan bli redusert til et jordbruksland. Dette lar seg ikke gjøre uten at vi enten tar livet av 25.000.000 mennesker eller flytter dem ut av Tyskland».

Da Marshall-planen ble presentert mindre enn tre måneder senere var grunntanken at Tyskland, og alle land som grenset mot kommunismen, måtte re-industrialiseres. Arbeidsdelingen mellom byenes industrier og landbygdas jordbruk er selve grunnlaget for vestlig sivilisasjon, sa George Marshall ved den anledningen. Ricardos handelsteori var lagt død.

Den engelske økonomen Herbert Foxwell hevdet for over 100 år siden at David Ricardo var skyld i alt som var galt med økonomifaget både på ytterste høyre- og ytterste venstre fløy. Etter mitt syn har han fremdeles rett.

14. september var det 150 år siden første bind av Karl Marx’ «Das Kapital» utkom. Marx forstod betydningen av teknologi og industri bedre enn noen annen, men likevel bygget han inn Ricardos arbeidsverditeori. Det som var galt med Marx, var det han tok fra Ricardo, sies det, og dette skaper fremdeles forvirring. Den samme politiske eliten som hater Ricardos arbeidsverditeori hos Marx fordi den ikke gir kapitalistene noen økonomisk rolle, elsker den samme verditeorien i Ricardos handelsteori der konklusjonen er at fattige land ikke skal forsøke å bygge opp kapital- og kunnskapsintensive industri- og tjenestesektorer.

Dagens økonomifag presenteres oss som et vitenskapelig hele. Går man de ulike bitene av teorien litt etter i sømmene, finner man imidlertid et prinsippløst og opportunistisk sammensurium der forutsetningene fremdeles sjongleres etter Vestens behov.

eriksreinert@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Camilla Øvald, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.13
Onsdag 20. september 2017
«Selv om det ser ut til at markedsfundamentalismen er blitt henvist til historiens søppelkasse, står den andre delen av nyliberalismen – frihandelen – ikke bare like trygt som før, men er blitt bekreftet som...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk