Onsdag 20. september 2017
Mer er mer: Steinar Haga Kristensen opererer i alle sjangre med et anarkistisk og uregerlig uttrykk. alle foto: thomas tveter, kunstnerforbundet
Steinar Haga Kristensens utstilling «Brun Periode (Heimat)» er et kunstnerisk bombenedslag.
Deprimerende aktuelt
Brun periode: Ikke overraskende, utstillingstittelen tatt i betraktning, preges maleriene av jordfarger.
Ordnet: De mange skulpturene fyller overlyssalen som sjakkbrikker.
Frigjør rosemalingen og fanger betrakteren.

kunst

Fakta

fakta

Steinar Haga Kristensen:

• Norsk kunstner, født 1980. Bor og arbeider i Oslo.

• Utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, Akademie der Bildenden Künste i Wien og Sydney College of Art.

• Har blant annet stilt ut på Passerelle Centre d’art contemporain i Brest, The Contemporary Art Centre i Vilnius, Bergen kunstmuseum, WIELS i Brussel og Kunsthall Oslo.

• Hans arbeider er innkjøpt av Nasjonalmuseet og en rekke private samlinger.

«Brun Periode – (Heimat)»

Steinar Haga Kristensen

Kunstnerforbundet, Oslo

Står fram til 15. oktober.

ANMELDELSE

Steinar Haga Kristensen har pakket Kunstnerforbundets klassiske overlyssal full av kunst som fusjonerer til et kunstnerisk bombenedslag vi sjelden opplever maken til. Kunstneren opererer i alle sjangre i et anarkistisk uregjerlig uttrykk som griper inn i diskusjonen om kunst, form og mening på en vital og nyskapende måte.

Utstillingen rommer en rekke teknikker, som skulpturer i keramikk og terrakotta, arbeider på vegg i vev, fresco, oljefarger og ikke minst videoanimasjoner. Flere av videoene utgjør små fortellinger der objektene får liv og omdannes gjennom bruk av 3D-teknikk. Salvador Dalí ville umiddelbart levert inn penslene, hadde han hatt tilgang til dette verktøyet.

I Kristensens videoer marsjerer maleriene vi møter i utstillingen forbi i noe som, neppe tilfeldig, minner om stram hanemarsj. Skulpturer synker sammen og vender tilbake til sin urtilstand som myk leire.

Kristensen har selv valgt en utstillingstittel med deprimerende aktualitet. Den politiske tonen blir understreket ved at kunstneren legger til begrepet «Heimat» i tittelen. Det er et begrep vi forbinder med en reaksjonær ideologi som vektlegger betydningen av røtter i den hjemlige jord, identitet knyttet til et sett av verdier som oppfattes som egenartet for en region og beskyttelse av etnisk renhet i møtet med det fremmede og globale. Sammenkoblingen av forherligelse av hjemstavn med brunspettet populisme har fått fornyet fotfeste på det europeiske kontinent.

Når det i utstillingens følgeskriv påpekes at det slett ikke er uvanlig at kunstnere opererer med perioder som tar navn etter en farge, og trekker fram Pablo Picassos blå periode som eksempel, virker det mer som en ironisk kommentar, eller kunstnerisk avledningsmanøver for ikke å gjøre kunsten entydig og banal, enn som et forsøk på å framstå som seriøs historieframstilling.

Da er det nok mer relevant å trekke fram düsseldorf­malernes forkjærlighet for det brune og behagelige, og ikke minst den odiøse rollen brunfargen fikk i mellomkrigstiden. Nå senest har den brune fargen fått en rolle som et tegn på idealisering av historisk kunst i Odd Nerdrums verker. Heller ikke den er fri for politiske konnotasjoner.

I denne utstillingen finner vi dristige deformasjoner, røff materialbruk og uredd radbrekking av klassiske motiver fra ulike perioder og stilarter over et bredt register av materialer. Vi gleder oss over Kristensens friske omforming av temaer vi forbinder med den klassiske akantusranke slik den omformes i bygdekunsten til rosemaling. Han frigjør rosemalingen fra forestillingen om at den bærer fram en spesiell norsk verdi og tradisjon.

En annen referanse vi liker å forbinde med norsk kunst, er arven fra mellomkrigstidens monumentalmaleri og Arne Ekelands ekspresjonisme. Også denne arven har sine globale tilknytninger, enten det er til fransk kubisme eller meksikansk freskomaleri.

Den ekspresjonistiske arven hos Kristensen får dessuten en spesiell vri under inntrykk fra en sentraleuropeisk tradisjon formidlet gjennom studiene han hadde ved Kunstakademiet i Wien. Østerriksk ekspresjonisme i tradisjonen fra Oskar Kokoschka er fortsatt en levende tradisjon der.

1980-årenes postmoderne figurasjon og krysning av temaer og teknikker, blir for en kunstner som er født i 1980 til en del av en historisk arv. Men, det er ikke snakk om noen form for etterligning, men en selvstendig bearbeiding av historien ut fra en estetisk følsomhet som er forankret i egen samtid.

Kristensen arbeider også med teater og performance, og vi aner at erfaringer herfra henger sammen med hvor suverent han koreograferer utstillingen. Skulpturene som fyller gulvet er ordnet som de skulle være sjakkbrikker. Det er et hierarki mellom dem, der de er stilt på rekke i forskjellige høyder. De har ulike roller og har forskjellige oppgaver å fylle. Objektene henvender seg til hverandre og bidrar med det til å skape et dynamisk romlig samspill.

Dette er ikke en utstilling der vi skrider langsomt fra verk til verk for å dvele ved enkeltobjektets kvaliteter som form og farge. Snarere opplever vi at objektene tar tak i oss og skyver oss omkring når vi forsøker å følge med i verkenes livlige dialoger og diskusjoner med hverandre.

kunst@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.25
Onsdag 20. september 2017
Nytes best i mylderet av mennesker.
Onsdag 20. september 2017
Frigjør rosemalingen og fanger betrakteren.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk