Tirsdag 19. september 2017
Motmakt: I de store norske folkebevegelsene finnes mye inspirasjon å hente, skriver Knut Kjelstadli. Her fra demonstrasjon mot EF i Lofthus i 1992. Foto: Agnete Brun, NTB scanpix
Det er mye annet venstresida kan gjøre mens vi venter på neste valg.
Fire nye år?

Først en gratulasjon, til Senterpartiet, Rødt og SV, for å ha gått klart fram. Rødts drøm om å komme over sperregrensa manglet riktignok 55.000 stemmer for å bli virkelighet, men å få inn partilederen er også en fin gevinst. For SVs del kan vi trolig si at veksten ikke primært skyldtes taktisk stemmegivning som i 2013. De sterke resultatene ved skolevalgene tilsier at framgangen skyldtes SVs egen innsats. Valgkampen var godt tenkt og gjennomført, uten noen større blemmer. En særlig takk og gratulasjon til partiledelsen!

Så en kondolasjon til oss alle. Sjøl om velgerflertallet gikk mot regjeringspartier og støttepartier, fikk disse altså flertallet da Venstre vippet over sperregrensa. Vi sitter fast i en parlamentarisk konstellasjon der regjeringen har en majoritet bak seg, 89 mot 80. Hva er da muligheten framover for at denne regjeringens politikk kan stanses? Hvilke scenarioer kan vi se for oss?

Det første – og kan hende mest sannsynlige – er at Høyre og Frp blir sittende perioden ut. De klarer, trass i noen skjærmysler, å få støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti.

En mindre sannsynlig hendingsgang er denne: Støttepartiene har satt seg i en vanskelig situasjon. De vil ha en borgerlig regjering, men ikke en regjering med Frp. Men dette synes å være den eneste reelt eksisterende borgerlige regjeringen. Så må de velge. Kanskje blir kamelene så drøye at iallfall KrF ikke lenger klarer å svelge dem. I så fall kan det dannes støtte for en regjering med DNA som største parti.

En tredje situasjon kan være at venstresida fremmer forslag, for eksempel om miljø, som mellompartiene vil stemme for – for skams skyld eller fordi de faktisk mener det. Regjeringen blir sittende, men blir instruert slik at vi kan få seire i noen viktige enkeltsaker. Ja, det finnes vel også saker der god informasjon og saklig argumentasjon kan slå gjennom også i regjeringen. Men ingen av disse tilnærmingene vil trolig stanse en blå-blå regjering.

Det går an å si at vi allerede nå bør sikte oss inn mot kommunevalget i 2019 og stortingsvalget i 2021. En del av forberedelsen vil være en diskusjon om hva det kan være å hente i listesamarbeid, eventuelt også en partimessig reorganisering av venstresida. Resultatene i år fra byer som Oslo, Bergen og Trondheim viser at støtte til ett samlet venstreparti godt kan løpe opp i 20 prosent. Men det blir lenge å vente.

Finnes det andre veier? Den sosialistiske venstresida var på 1970-tallet opptatt av å samkjøre det parlamentariske arbeidet med det utenomparlamentariske. Tanken var ikke anti-parlamentarisme, ikke at det representative demokratiet skulle rokkes ved. Valgarbeidet – programutforming, nominasjoner, valgkamp og deltaking i kommunestyrer og storting – hadde en sentral plass.

Men i tillegg fantes det en rekke arenaer der makt eller motmakt kunne utøves ved å organisere og bruke kampmidler. Det var fagbevegelsen og andre faglige sammenslutninger, kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, freds- og solidaritetsorganisasjoner og antirasisme. Videre fantes former for kooperasjon og byttesentraler med gjensidig hjelp og leieboerorganisasjoner. Og miljøuavhengige media, utvikling av kunnskap og argumentasjon, kamp om og i media for å sette dagsorden, kampanjer med underskrifter og direkte aksjoner, streik og boikott. I kommunene kom i tillegg slikt som progressiv anbudspolitikk og offentlig arbeidsgiverpolitikk. Disse oppgavene var det ikke bare et parti som skulle løse – men partiene måtte med. Og det ideelle partiet hadde også evne til å samordne disse miljøene, fordi partiets medlemmer kom fra alle disse miljøene.

Så har åra gått, og forståelsen av politikk er blitt mer innskrenket, til bare å gjelde valg og forberedelse til valg. «Politikk» er noe «politikere» driver med. Det er slik at muskler som ikke brukes, svinner hen. Må venstresida gjenlære hvordan vi driver utenomparlamentarisk arbeid? Hvordan arbeider vi på de mange arenaene der makt utøves? Hvordan jobber venstresida tett på folks hverdag?

Inspirasjonen er ikke å hente bare på 1970-tallet. Å søke makt og motmakt på mange arenaer var det som brakte de store norske folkebevegelsene til seier – det være seg det kristne lekfolket, avholdsfolket, den nasjonaldemokratiske rørsla eller den sosialistiske arbeiderbevegelsen. Det er verdt forsøket.

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 9. oktober 2017 kl. 12.13
Tirsdag 19. september 2017
Først en gratulasjon, til Senterpartiet, Rødt og SV, for å ha gått klart fram. Rødts drøm om å komme over sperregrensa manglet riktignok 55.000 stemmer for å bli virkelighet, men å få inn partilederen er også en fin...

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk