Valget, det evinnelige valget. Vi er vel en del kulturarbeidere – jeg vil kanskje tro nær de fleste – som er skuffa over dette valget. På min Facebook-profil bugna det av behagelige og inspirerende artikler og ytringer for de rødgrønne i ukene før valget. En og annen blå kommentar såg jeg, men det ble mer som artige kuriositeter å regne. Dagene før valget minna Facebook meg om da jeg var i Washington i 2004, i forkant av presidentvalget mellom Bush og Kerry etter fire år med Bush-administrasjonen. Jeg gikk på en kino og såg Michael Moores «Fahrenheit 9/11», og med en billettkø som strakte seg over flere kvartaler og en ekstatisk stemning inne i salen, gikk jeg oppløfta ut av kinosalen overbevist om at et politisk skifte i verdens mektigste land var aldeles uunngåelig.